Abortdebatten handler om mer enn fosteret
Er fosterets status som et «fullverdig menneskeliv» det eneste moralsk avgjørende i abortdebatten, spør Andreas Wahl Blomkvist.
Av Andreas Wahl Blomkvist
Daniel Joachim har publisert første del av en fiktiv dialog om abort der han spiller begge sider av samtalen. Han ønsker å forsvare fosterets rett til liv gjennom person B (person A er forkjemperen for kvinnens rett til å velge). En reell dialog ville kanskje vært mer interessant, men med denne teksten vil jeg problematisere noen av de antagelsene og underliggende premissene som så langt har blitt oversett i dialogen.
Kort ut i dialogen blir person A og B enige at de må finne ut «hvorvidt fosteret er et ‘fullverdig menneskeliv’», og her oppgir B fire alternativene til denne påstanden:
- Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
- Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
- Fosteret er et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
- Fosteret er et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
Det er nokså tydelig fra dialogen videre at A blir tvunget til å forsvare sin visshet av alternativ (1) som riktig, fordi både (2) og (3) innebærer en risiko for at abort er å avlive «et fullverdig menneskeliv», og siden denne risikoen bør komme fosteret til gode taler disse for B sin sak. Alternativ (4) gjør åpenbart abort til en avliving av et fullverdig menneskeliv.
Hvilket alternativ som er mest sannsynlig vil i stor grad avhenge av hva som menes med «fullverdig menneskeliv». Første del av dialogen stanser riktignok før en diskusjon om disse alternativene tar plass, og følgelig må vi avvente med videre analyse av disse alternativene.
Dialogen har dog allerede forbigått et par premisser som er verdig å tenke over:
- Det er galt å avlive et fullverdig menneskeliv.
- For abortdebatten er fosterets sin status som et «fullverdig menneskeliv» det moralsk avgjørende.
Den første av disse virker moralsk intuitivt – selvfølgelig er det slik. Likevel er det en rekke eksempler vi kan tenke oss der det i det minste er diskutabelt om det er galt å avlive et fullverdig menneskeliv. Eksempelvis hvis personen selv ønsker å bli avlivet og har en terminal sykdom med stor fysisk og psykisk lidelse, eller hvis personen ikke har noe konsept om seg selv, er ubevisst og mangler evnen til å forme ønsker eller intensjoner om seg selv, eller hvis det å avlive en person er ekvivalent med å redde en eller flere andre. Man kan mistenke at Daniel, fra sitt kristent ståsted, holder seg til divine-command theory innen normativ etikk, og følgelig er det å avlive et fullverdig menneskeliv alltid galt. Det kan så være, men det må i så fall argumenteres for eller klargjøres som et premiss.
Det andre av disse premissene er viktigere. Hvorvidt fosteret er et «fullverdig menneskeliv» er ikke nødvendigvis det som er moralsk avgjørende, og følgelig ikke det A og B bør fokusere på. Hva som er den biologiske, psykologiske eller spirituelle definisjonen på et «fullverdig menneskeliv» kan fort blir arbitrært. Vi snakker sannsynligvis om en utviklingsprosess, og følgelig er det vilkårlig hvor man setter «streken» for «fullverdighet». Dessuten kan det argumenteres for at det er langt mer moralsk relevant å ta høyde for hvor mye skade som ses på individ- og samfunnsnivå ved å forby eller tillate abort.
Dette vil så klart innebære hva vi mener med «skade». Vil en hittil ubevisst ansamling av celler «skades» ved å stanse dets utvikling? Og hvis så, hvor mye, sammenlignet med de konsekvensene som kan følge av å forby abort under mange, hvis ikke alle, omstendigheter? Og vil denne «skaden» variere med tidspunktet i svangerskapet hvor aborten foretas? Og hvordan veier vi opp denne skaden mot autonomien til kvinnen? Dette er viktige spørsmål som flere, inkludert meg selv, mener er mer moralsk relevant enn definisjonen av et «fullverdig menneskeliv». Forståelig nok bifaller ikke Daniel og jeg de samme kriteriene og prinsippene for å vurdere en handling som god eller dårlig, og dermed kan en dialog hvor Daniels etiske syn tas for gitt, fort bli en dårlig fremvisning av hva en som støtter selvbestemt abort ville sagt. Det er nemlig flere forutsetninger og vurderinger som påvirker abortdebatten enn de som kommer frem i Daniels dialog, og det blir spennende å se om disse utforskes i neste del.
Religioner.no lenker:
Flere innlegg av Andreas Wahl Blomkvist
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.
”Hva som er den biologiske, psykologiske eller spirituelle definisjonen på et «fullverdig menneskeliv» kan fort blir arbitrært. Vi snakker sannsynligvis om en utviklingsprosess, og følgelig er det vilkårlig hvor man setter «streken» for «fullverdighet»”
Tja. Er det ikke allikevel sånn at begynnelsen på en utviklingsprosess er avgjørende viktig for resten av prosessen? Fjerner vi begynnelsen blir resten også borte.
Du har tidligere skrevet (På Verdidebatt.no): : ” For oss skjer det ikke noe magisk ved befruktning som tilsier at ansamlingen av celler vi kaller embryo har fått eller begynner å få en selvstendig moralsk verdi som menneske.”
Og: ”Empirisk kan vi med gode grunner si at det er ingenting å være et tidlig foster, og følgelig ligger den moralske verdien hos moren; det er hennes ønske, opplevelse og selvbestemmelse over eget liv som er essensielt. Dette er også rettslig reflektert i vår abortlov.”
Og: ”Hele poenget er at fosteret ikke har noe «livskvalitet», kun et potensial for livskvalitet.”
Så det kan virke som om diskusjonen for lengst er over for din del.
For deg og meg og alle som er født gjelder følgende: Vi har vært dette bevisstløse potensialet som du mener det er relativt greit å eliminere dersom noen skulle ha gode grunner til å gjøre det. Vi ville ikke ha vært i stand til å diskutere noe som helst dersom vi hadde blitt fjernet på dette ”verdiløse” stadiet. Å si at et potensielt menneske ikke er like viktig som et fullt utviklet menneske betyr det samme som å si at The Big Bang ikke er av betydning for det universet vi kjenner.
Joda, det skjer noe magisk ved befruktningen. Egg og sædceller hver for seg kommer det ikke noe viktig ut av; de går raskt i oppløsning. Men når et egg og en sædcelle forenes har vi begynnelsen til en menneskeskjebne.
Dette betyr ikke at diskusjonen om abort er over for mitt vedkommende. De fleste argumentene du fremfører er gode. Jeg ville selv trolig velge å abortere et foster som med stor sannsynlighet ville få alvorlige helseplager. Men jeg ser ingen grunn til å bortforklare hva det faktisk handler om. Og jeg ville selvsagt ha foretrukket at naturen selv hadde tatt det vanskelige valget.
Jeg syns ellers det er problematisk å sammenligne abort med aktiv dødshjelp. Et foster kan naturligvis ikke be om å bli avlivet. Jeg er ellers enig i at det er mulig (men vanskelig) å diskutere om det alltid er galt å ta livet av et menneske. Å ofre en for å berge mange er et klassisk eksempel på hvor vanskelig denne diskusjonen kan være.
Takk for en utfyllende kommentar. Skal forsøke å svare kort og konsist på det du tar opp, Tulla.
Begynnelsen på en utviklingsprosess er så klart avgjørende (det er til og med nødvendig) for at det overhode skal være en prosess, men det gjør jo ikke at start og slutt er identiske, ei heller at det er et klart punkt hvor prosessen går fra «startsiden» til «sluttsiden». Poenget er at «fullverdighet» kan vanskelig settes på som en entydig egenskap som «plutselig» oppstår et enkelt sted i prosessen.
Du skrev at vi har «vært» et bevisstløs potensial, og det stemmer for så vidt. Alle sædceller er bevisstløse potensialer som enhver brukt kondom er skyldig i et massemord av potensialer. Det er dog merkelig å snakke om det å «være» dette potensialet, fordi potensialet i seg selv er ikke «noe». Det er per definisjon et potensial «til å bli noe». Du trekker analogien til Big Bang og skriver at det jeg sier er ekvivalent med å si at Big Bang «ikke er av betydning» for det universet vi kjenner. Det er feil. Meg som eggcelle er vel så betydningsfult for meg som organisme i dag som Big Bang er for vårt univers, men denne betydningen ligger jo utelukkende i vår evne til å se tilbake på starten. Det er «betydning i retrospekt». Hvis jeg ikke eksisterte, så hadde jeg ikke kunne bry meg, og følgelig er det meningsløst å si at dette ikke eksisterende blir «såret» ved å ikke la det bli til noe.
Takk for svar.
Jeg syns nok du hopper bukk over et viktig poeng i min kommentar: Ingen av oss har vært en sædcelle eller en eggcelle. Hver for seg har ikke disse cellene noe stort potensial; de går til grunne uten at noen sørger over det. Men nå de “forenes” har vi begynnelsen på en menneskeskjebne. Den kan bli lang eller kort, og god eller vond. Det er et foster vi har vært. Ikke sædceller i et brukt kondom. Det kan ellers sies mye om hvilken verdi et potensial har, sammenlignet med “sluttproduktet”. Det får komme etter hvert. Det samme gjelder din påstand om “betydning i retrospekt”. Her er nok ikke siste ord sagt. Men mer rekker jeg ikke her og nå.
Hei Tulla. Samme logikk du bruker på sædcellen og eggcellen kan jeg bruke på zygoten. Ingen av oss har «vært» zygoten, og godt og vel flesteparten av zygotene går til grunne uten noe hjelp fra oss. Ser ingen grunn til at vi i medisinsk regi skal satse på å verne om zygoten noe mer enn eggcellen eller forby angrepiller fordi de fjerner en befruktet celle, uansett om en zygote er lenger i «prosessen» enn eggcellen. Det er også noe absurd å hevde at foreningen av to celler lager et potensial som ikke var i de foregående cellene: det er jo fra sæd- og eggcellen at potensialet til å bli noe kommer. Ingenting «magisk» skjer ved befruktning, utover en fortsettelse av en prosess som ligger latent i hver av cellene som forenes.
Jeg har ingen innvendinger mot naturens egne sorteringsmekanismer; det burde fremgå av det jeg har skrevet tidligere. Men resten av resonnementet ditt er det nok mulig å argumentere seriøst mot. Jeg tror jeg overlater det til andre.
OK, jeg ble litt provosert av det jeg opplevde som en nedlatende holdning fra din side. Jeg vil gjerne si litt mer før jeg setter punktum for denne diskusjonen: Jeg mener fremdeles at det som skjer ved befruktningen er noe skjellsettende. Det er begynnelsen på et individuelt liv med unike arveanlegg som stammer fra en mann og en kvinne. Følgelig mener jeg også at vi alle har ”vært” en zygote. Noen av disse får et kort liv. Andre lever i hundre år. Poenget er at alle levende mennesker kan spores tilbake dit: til et befruktet egg.
Du sier at ”Det er også noe absurd å hevde at foreningen av to celler lager et potensial som ikke var i de foregående cellene: det er jo fra sæd- og eggcellen at potensialet til å bli noe kommer. Ingenting «magisk» skjer ved befruktning, utover en fortsettelse av en prosess som ligger latent i hver av cellene som forenes.”
”Magien” er dette at arveanlegg fra et mannlig og et kvinnelig individ kommer sammen på en måte som gir grunnlag for et nytt individ som har unike arveanlegg. Det er ikke snakk om hvilke som helst celler, og ”prosessen” starter ikke før befruktningen har skjedd.
Paradoksalt nok ville det være enklere å begrunne at abort i enhver sammenheng er uproblematisk dersom man hadde et dualistisk syn på mennesket: Sjelen er noe annet enn kroppen, og det er sjelen som er verdifull. Man finner riktig nok sjelden noen med et liberalt syn på abort blant dualister i vår kultur, men noen mener at sjelen ikke er knyttet til kroppen tidlig i svangerskapet. Det er nok helst tilhengere av læren om reinkarnasjon som mener dette.
Ut fra andre ting du har skrevet (om fri vilje for eksempel) får jeg inntrykk av at du mener at alt som skjer er 100 % bestemt av naturlovene.
”For at en person i vår verden skal ha fri vilje, så må samlingen av materie som utgjør denne personen ikke bare avvike fra hva enn regelmessighetene i universet skal ha materien til å gjøre, men personen må bestemme hva som skal skje i neste øyeblikk. Dette er de facto analogt til at en stein «bestemmer» seg for å ikke rulle ned en bakke.”
Så når en av Gunnars sædceller ble forent med Karis egg så var det fordi det måtte skje. Det skjedde ikke fordi Kari og Gunnar valgte å gå til sengs med hverandre, eller tilfeldigvis havnet i den situasjonen, men fordi materien som utgjør de to kroppene helt siden Big Bang har vært styrt mot denne hendelsen. Korriger meg hvis jeg har forstått deg feil, men jeg mener det bare er ut fra en slik filosofi du kan hevde at en sædcelle og en eggcelle er et tidligere stadium i prosessen som fører til at et menneske blir født.
Det er mange som har argumentert godt for et slikt syn, men selv materialisten Daniel Dennett hevder at mennesket har noe som fortjener betegnelsen ”vilje”. Denne er etter hans mening et resultat av evolusjonen. Dennett kaller seg kompatibilist.
Så blir det jo et stort spørsmål om det i det hele tatt er mulig å argumentere for og imot noen som helst filosofi, ettersom selv de mest skrikende motsetninger er en nødvendig følge av molekylenes dans i forskjellige hjerner.