Akseptér et nei til å være fadder

|
hand-person-child-groom-ceremony-infant-906427-pxhere.com

Ikke påfør skam og skyld på de som ikke ønsker å være fadder i barnedåp

Den 21.mai publiserte NRK en episode av podkasten Etikketaten med tittelen “Å døype ungar er tullete.” I debattpanelet sammen med programleder Kjersti Anderdal Bakken var Unge Høyres leder Ola Svenneby, lege Ida Marie Ringerud og etiker Espen Gamlund som skulle diskutere en mann som sa nei til å være fadder i barnedåp. Utgangspunktet for paneldebatten var denne meldingen som Etikketaten fikk fra “Hanne”:

“Mannen min og jeg har fått spørsmål fra søsteren min om vi vil være faddere til tantebarnet mitt. Jeg ble skikkelig glad da hun spurte oss, og jeg ser på det som en tillitserklæring. Det gjør imidlertid ikke mannen min. Han synes hele konseptet med å døpe unger i kirken er noe stort tull og nekter rett og slett å stille opp som fadder. Jeg synes det her er ganske pinlig ovenfor både søsteren min og familien. Jeg synes han er egoistisk og utakknemlig, og jeg skulle ønske at han ikke var så prinsippfast i akkurat denne situasjonen. Om ikke annet enn for å slippe å stå ved alteret uten han. Men samtidig må jeg kanskje respektere synet hans på dåp og motstanden hans mot å være fadder. Så skal jeg tvinge ham, eller respektere ham?

Det kan være lett å ta “Hanne’s” side mot mannen, men her er det viktig å være obs på den ulempen at vi kun får presentert “Hanne’s” versjon av historien. Vi får ikke høre mannen hennes side av saken med hans egne ord. Å få vite hans ord er viktig for å få en mer balansert fremstilling av det hele. Det er også viktig å huske på at man gjerne ikke formidler andres standpunkt like presist som de selv gjør, så ta det “Hanne” sier med dette viktige forbeholdet. Ta det med en klype salt.

I denne meldingen er det flere problemer. “Hanne” utsetter mannen sin for personangrep ved å betrakte han som egoistisk og utakknemlig, noe jeg synes blir veldig feil. Det kan være langt mer nyansert enn som så. Det er problematisk at hun vil han skal forkaste sine prinsipper. Det er svært urovekkende at “Hanne” i det hele tatt spør om hun skal tvinge ham til å være fadder. Ingen skal tvinges til noe som helst. Hun må respektere eller akseptere hans standpunkt uansett hvor mye hun misliker det. Hun må være litt åpen og prøve å forstå. Respekt skal gå begge veier. “Hanne” gir oss ingen detaljer om hvorfor han ikke vil være fadder, og hvorfor han synes barnedåp i kirken er tull. Det er helt greit at han mener dette, men det hadde vært fint med mer informasjon om hvorfor. Kanskje han er ateist og religionskritisk, noe som er helt i orden.

Hva innebærer det å være fadder?

Fra Den norske kirke sin nettside kan vi lese at fadderordningen blant annet innebærer å “legge til rette for tro og be for barnet”, “ansvar for å hjelpe barnet til å vokse i troen” og “hjelpe til at barnets tro kan ha en plass i hverdagen og be for barnet”. Det er litt mer ved å være fadder enn dette, men jeg trekker dette fram som det viktigste fordi disse tingene kan være vanskelig å gjennomføre for en person som tilhører en annen religion, eller for en person som er ateist og religionskritisk. Som ateist og religionskritiker selv vil jeg jo naturligvis støtte en likesinnet som av integritetsgrunner takker nei til den forespørselen, og avslaget må aksepteres. Man må prøve å forstå avslaget. Jeg mener det er veldig urimelig å presse noen til å delta på noe de ikke tror på, eller er sterkt uenig i. Man må få være sann mot seg selv, og ikke stå i kirken og lyve for seg selv og andre. Vi må la folk få være tro mot seg selv og få være sitt autentiske jeg. Det er et samvittighetsspørsmål, og det handler om verdier. I dette tilfellet synes jeg det er riktig å stå opp for hva man mener, og ikke simpelthen bare forkaste prinsippene sine.

Hva sier Etikketatens panel om dette?

Hva Etikketatens tre gjester sier om dette er litt blandet drops. Noe bra, noe ok, og noe veldig dårlig. Ola Svenneby bidrar dessverre med personangrepet mot mannen til “Hanne” ved å samtykke til karakteristikken av han som egoistisk og utakknemlig. I det minste prøver han å tenke litt på at “det kommer helt an på hvilke prinsipper som ligger bak avveiningen” og at det kan være vanskelig å være fadder hvis man tilhører en annen religion. Men det må da være vel så legitimt å avvise fadderforespørselen om man er ateist eller humanist? Ateister kan ha ulike tilnærminger til dette, noen mer prinsippfaste enn andre. Svenneby sier “selv om du har et annet livssyn, å kunne påta seg ansvaret å bistå foreldrene i den oppdragelsen som de ønsker for sine egne barn, synes jeg det er merkelig å si nei”. Her tar han feil. Hvis man selv ikke tror på kristendom så er det ikke det minste merkelig å si nei til å bistå med en kristen barneoppdragelse. Det er rett og slett urimelig å forvente at en ikke-kristen person skal oppdra barn kristent. Man skal ikke være nødt til å underkaste seg noe man ikke tror på, eller er kritisk til.

Ida Marie Ringerud: “Du må si ja til å bli fadder fordi det er 2024, så suck it up og jatt med”

Programleder Bakken spør Ida Marie Ringerud om tillitserklæringen bør trumfe verdiene hans. Selvfølgelig er det en fin tillitserklæring, og det er jo flott at foreldrene har tillit til deg. Dessverre svarer den selverklærte ateisten Ringerud ja på dette spørsmålet, til tross for at hun sier hun skjønner de prinsipielle motforestillingene som mannen hennes har. “Ja det ligger litt tjukt i munnen, hvis en ikke mener det”. Nettopp! Man skal mene det, og gjør man det ikke skal man ikke gjennomføre det likevel og ikke bare late som. Så sier Ringerud “Men så må vi stikke en finger i jorda her, og så må vi se på kalenderen, det er 2024”. Se på kalenderen faktisk, det er 2024. Et slikt argument er så fullstendig tomt og usaklig at halvparten kunne vært nok. Enda verre blir det når Ringerud sier: “Jeg tenker, greit, du er prinsipielt imot, men suck it up. Du er en del av en familie her, og en relasjon, så stå der oppe, nikk og si ja og tusen takk”. Dette er nedlatende, autoritært og usaklig. Det er temmelig lavmål å be folk underkaste seg på denne måten, og bare “suck it up” og finne seg i noe man er uenig i. Dine relasjoner, din familie, må kunne akseptere et nei og vise forståelse for et annet standpunkt.

Espen Gamlund, den mest fornuftige stemmen i debatten

Jeg setter mest pris på Espen Gamlunds uttalelser om problemstillingen, den i panelet som viste mest støtte og forståelse for den hederlige faddernekteren. “Prøv å forstå denne mannen også. Prøv å forstå hva det er å være fadder, og forstå dåpshandlingen”. Gamlund sier han ikke er kristen, og at kjæresten hans er ikke “spesielt kristen” hun heller, men hun ville likevel døpe deres barn for den tynne begrunnelsen at det er tradisjon. “I ettertid så tenkte jeg at jeg kanskje var litt sånn smålig og prinsippfast, kanskje jeg på en måte skulle bøyd av og latt henne få lov å bestemme at de kunne døpes” sier Espen videre. Det er et eller annet veldig feil ved innstillingen han viser her, at vi ikke-religiøse skal være nødt til å underkaste oss en religion vi ikke tror på. Et annet problem er at foreldrene bestemmer at barna døpes, ikke barna selv, som burde få bli gamle nok til å samtykke til egen dåp når de blir voksne. Man kan lure på om denne barnedåpen rett og slett er tvang.

Svenneby skyter inn at “Det er kanskje nettopp i mangfoldige samfunn man skal være litt åpen og være litt imøtekommende med andres livssyn og andres ønsker for både eget liv og deres barn.”

Det høres fint ut det, men det må gå begge veier. Urovekkende nok virker det som om det er vi ateister som skal være nødt til å bøye av for det religiøse. Hva med å være litt åpen og litt imøtekommende ovenfor de som har et ateistisk livssyn og ikke ønsker å bli fadder når de blir spurt? Skal ikke deres ønsker for eget liv respekteres? Det virker som om religion dessverre settes på en pidestall av mange, utrolig nok også av enkelte ateister. Det er mulig det er en slags likegyldighet som er ute og går.

Skal vi lyve for å opprettholde gode relasjoner?

Det åttende budet fra Det gamle testamentet lyder «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.» Likevel er Gamlund av den merkelig formening at “hvis det innebærer at jeg står og sier “ja” i kirken på noe jeg egentlig ikke mener, så står jeg i den altså.”. Ja da, lyv og vær glad. Bare lat som om du tror på det bare for å holde på familiefreden. Espen Gamlund derimot har en langt mer fornuftig tilnærming:

“Jeg vil likevel fastholde at han ikke har noen plikt til å være fadder. Og han må ha en “reservasjonsrett“. Den retten til å si at nei, av verdimessige grunner så kan ikke jeg si ja til dette, og det vil bryte med min samvittighet og min moralske integritet. Jeg kan gjerne stille opp på andre måter, å være en ressursperson og en ombudsperson og en onkel og så videre. Men fadder kan jeg ikke være.”

Deretter kommer Ringerud med følgende uttalelse:

“Jeg er helt enig med Espen, man MÅ ingenting. Men hvis man skal stå såpass steilt på at en ikke skal være fadder, apropos jul liksom, da forventer jeg at da er det ikke noe jul, takker nei til påskeegg, jeg jobber gjerne på røde dager jeg, for jeg kan ikke med god samvittighet ta meg fri på andre pinsedag, nei det blir feil for meg av prinsipp for da går jeg på arbeid. Det blir litt for dumt på en måte. Det er ikke interessant for alle andre at man skal så til de grader hamre igjennom…men unnskyld meg, men er du barnslig eller? Skjerp deg!”

Igjen, holdningen til Ringerud er nedlatende, intolerant og autoritær. Så her er det Ida Marie som må skjerpe seg og prøve å komme med noe mer vettugt.

Er dåp noe stort tull?

Dette er programlederens neste spørsmål, noe det er ulike meninger om. Er dåp noe tull? Det kan være både positive og negative aspekter ved dette. Det positive kan være er at det samler familien og det kan være en hyggelig, stemningsfull begivenhet. Ulempen med barnedåp er det overtroiske og irrasjonelle aspektet, der man later som om en eller annen treenighet er tilstede. Ingen vet om denne tre-for-én-guden eksisterer, men man skal likevel bare jatte med og late som den fins. Og jeg som trodde kristendommen var monoteistisk. Et annet problem er at individet som døpes ikke har mulighet til å samtykke til å bli døpt. Dåp burde kun bli gjennomført på de som er gamle nok til å samtykke til det. Og så gjør man dette for ingen bedre grunn enn at det er tradisjon, fordi vi har gjort det lenge skal vi fortsette med det. Så ja, det er tull. Ritualer og seremonier kan være greit det altså, men vi kunne da vel gjennomført dem uten alskens overtro og utenlandske myter.

Påføring av skam og skyld

Jeg blir ganske skuffet når programlederen spør “Hva er en god nok unnskyldning da Ola, for at han ikke skal bli en sånn særpeis?” Svenneby svarer like dårlig at “Det virker som det toget har gått for å være helt ærlig. Du skal ikke tvinge han, men du trenger ikke å respektere valget heller”. Programlederen avslutter på denne dårlige måten om mannen til “Hanne”: “Det er antakeligvis han da, som bærer byrden, det er nok han som blir sett litt rart på i familieselskapet etterpå.”

Det er ganske kritikkverdig at “Hanne”, Ringerud, Svenneby og programlederen Bakken bidrar så rikelig til å påføre denne mannen så mye personangrep, skam og skyld for å si nei til å være fadder. Det er intolerant og nedlatende av dem. Svenneby vil ikke en gang respektere valget, kan han ikke en gang akseptere det? Skal folk finne seg i å bli påtvunget kristen kulturarv? Dessverre er det nok mange andre som også tenker på denne lite konstruktive måten. Dette er kanskje en light-versjon av den negative sosiale kontrollen som vi ellers er så flinke til å kritisere i andre kulturer. Det er ille at religion har så mye makt at til og med ateister underkaster seg. Det må være rom for dissens fra kristne tradisjoner. Det må være rom for å si nei uten å skulle bli anklaget for utakknemlighet, egoisme, for å være særpeis, barnslig og lignende.

Akseptér et nei!

 

Forsidebilde via PXhere, lisens CC0 offentlig domene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 0 votes
Artikkelvurdering
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments