Aktivismens blindsone

|
3209081059_23e2206dbd_b

Hamas sin suksess er formidabel. De har mobilisert propagandakrigens fotsoldater i hopetall – her i vår del av verden – og som har de liberale verdiene som sitt ideal. Dette er et paradoks ettersom Hamas sitt endelig mål er det stikk motsatte.

Å rope ‘Free Palestine!!!!’ – harmdirrende og med knyttet neve – gir for noen en tilsynelatende euforisk følelse av lykke og mening med tilværelsen.

Men det er uvisst hva demonstrantene på Eidsvolls plass, som begeistret roper slagordet ‘from the river to the sea’, ser for seg. Kan det være et blomstrende stor-palestinsk demokrati?

Håvard Rem har vært på reise i Israel og har skrevet i Dag og Tid. Der forteller han bl.a. om den vitale kulturskatten Yafa Books and Coffee, en populær og rikholdig palestinsk bokkafé i Jaffa – som blir regnet som Tel Avis gamleby. Den palestinske forfatteren Maya Abu Al-Hayyat, som bor i Jerusalem, og som driver Palestine Writing Workshop i Ramallah, er også en del av dette miljøet.

Typisk for den betente konflikten

I sitt daglige virke har Maya Abu Al-Hayyat, med bakgrunn fra Libanon, dermed en geografisk tilknytning til de tre sentrale byene i Israel-Palestinakonflikten; Jerusalem, Ramallah og Tel Aviv. Dette er typisk for en del av den betente konflikten. Vi kan få inntrykk av at det er to uforsonlige folk, et ‘herrefolk’ og et undertrykt og forfulgt folk.

Jo da, på Vestbredden er det dessverre slik. De høyreorienterte jødenes radikale bosetterpolitikk og åpent rasistiske holdninger og -handlinger skaper lidelse og uforsonlighet. Dette er også motivasjonen og driveren for husutkastelsene i den gamle bydelen i Jerusalem. Og blant palestinerne har islamistene et godt grep og får et stadig sterke fotfeste. Slik øker ekstremister på begge sider uforsonligheten og lidelsene.

På Gaza er det Hamas som er ansvarlig for lidelsene. Fram til 2007, da Hamas overtok makten der, pendlet tusenvis av palestinere til jobber i Israel hver dag. Dette var en viktig del av Gazas økonomi. Gjennom flere tiår ga det en relativ velstand for mange i Gaza.

Men da Hamas tok makten og nektet å anerkjenne internasjonale krav om at vold skulle opphøre, og at Israel skulle anerkjennes, stengte Israel forståelig nok grensen. Men det betyr ikke at de som bor der ble stengt inne – av den grunn. Deres arabiske brødre og muslimske trosfeller i Kairo kunne holdt grensen mellom Gaza og Egypt åpen – om de hadde ønsket det. Men de valgte å lukke den – de også.

Feil fortelling?

Fortellingen er imidlertid at det er Israel som har stengt befolkningen i Gaza inne og slik skapt ‘verdens største fengsel’. Men Egypt, som er portvokteren i sør, har et like dårlig forhold til Hamas som Israel – og visa versa. Hamas er de islamistiske Muslimbrødrene i Egypt sine “brødre”.

Men altså, politikere, NGO’er og ellers oppegående kommentatorer her hjemme hevder stadig at det er Israel som er ansvarlig for ‘blokaden’ og dermed er de også skyld i de palestinske innbyggernes vanskjebne.

Men grensen ble aldri stengt i ordets egentlige betydning. Den ble underlagt streng kontroll. Hver dag (inntil dagens krigssituasjon) er det blitt transportert mellom 3.000 og 6.000 tonn varer over grensen fra Israel til Gaza – i tillegg til det som også er kommet inn over Rafah fra Egypt. I hovedsak mat og medisiner.

Etter at Hamas overtok styret i Gaza, må innbyggerne leve under et autoritært islamistisk regime. Og så har Hamas gang på gang, i 2008, 2009, 2012, 2014 og 2019, og altså i den pågående konflikten, bevisst og målrettet provosert Israel til å rette militære mottiltak mot Hamas i Gaza – med store ødeleggelser og mange drepte sivile som konsekvens – og slik bragt uutholdelige lidelser over egen palestinsk befolkning.

Når Hamas fyrer av noen hundre raketter mot Israel, vet de at de fleste av dem vil bli skutt ned, og at de som kommer igjennom gjør relativt liten skade. Her er “relativt” vesentlig. Israelere blir faktisk drept i rakettregnet. De vet at Israel må og vil svare. Altså har rakettene ingen militær hensikt. Hensikten å opprettholde selve konflikten.

Slik vinner de hjertene til politikere, media, kommentatorer

Hamas kjemper en annen krig enn den konvensjonelle krigen som Israel behersker best. Deres mål er å vinne propagandakrigen. Hver gang de provoserer Israel til å angripe Hamas-mål i Gaza, så vet de at det også går ut over sivile. Men slik vinner de hjertene til politikere, media, kommentatorer – og de i gatene i vår del av verden.

Og ettersom Hamas anser krigen mot Israel som Jihad – altså hellig krig, er martyrium det største et menneske kan oppnå. Derfor er en død palestiner en god palestiner for Hamas, når personen er drept av Israel. Dette er ikke et retorisk påhitt. Det er en viktig del av Hamas sin strategi.

Det er altså propagandakrigen som er Hamas sitt middel og mål. Det er denne krigen som er viktig å vinne – i hvert fall i første omgang. Så, om de ikke lykkes militært, så er deres krig en formidabel suksess – og altså med aktiv hjelp fra mange her i de liberale demokratiene som lar seg bruke av en av verdens mest kyniske terror-regimer.

Fotsoldater

Denne krigens fotsoldater ser vi hver dag, i norske media, på Eidsvolls plass, foran inngangen til NRK og alle andre steder der det er mulig å få oppmerksomhet. De har betydelig framgang. Men det er propagandakrigens smarte og utspekulerte ‘spesialsoldater’ som har regien. Noen trekker i trådene, mens flokken følger etter.

Hamas’ forlengede arm i Norge er altså profesjonelle. På samme måte som idealistene her til lands i sin tid kjempet for Enver Hoxha, Nicolae Ceaușescu, Pol Pot, Mao og andre av proletariatets fanebærere og despoter, kjemper de nå for Hamas.

For slik Hamas tvinger den arme sivilbefolkningen inn i bomberegnet – for å dø, slik bruker de den samme sivilbefolkningen for å appellere til vestens liberale venstreside – og som sluker agnet. Den gamle tredjeverdenismen vekker stadig nostalgiske følelser – og den gjør blind.

Det går derfor en rød tråd (fargen er ikke kun metaforisk) fra hine hårde dager på 70-tallet, der samtlige av idealistenes helter etter hvert er begravet i rykende ruiner på historiens skraphaug, til de som nå stolt og med høyt hevede faner går i den samme ideologiske fella.

Den gang kjempet de for proletariatet, nå kjemper de for palestinerne. Mener de. Den gang var de vandrende lakeier i fotformsko for despoter av ymse slag. Nå er de nyttige idioter for den radikale islamistiske ideologien som Hamas sverger til, og som har ført til så mye ulykke – for palestinerne.

Ervin Kohn sier det slik. «Når til og med influensere, som ellers bare er opptatt av hår og negler, ser seg tjent med å fordømme Israel, er det tydelig at Israel ikke bare er innenrikspolitikk i Norge, men er blitt identitetspolitikk.»

——————–

Maya Abu Al-Hayyat sitt prosjekt Palestine Writing Workshop fremmer lesing i palestinske samfunn gjennom kreative skriveprosjekter og historiefortellinger med lærere og barn. Hun har et sterkt hjerte for palestinernes situasjon, samtidig som hun er en del av det israelske samfunnet. Hun arbeider uhindret med sitt store kulturelle prosjekt som fremmer den palestinske kulturen.

Den arabiske befolkningen i Israel utgjør 2,1 millioner og 21% av landets totale befolkning. De identifiserer seg som arabiske eller palestinske. Flertallet er sunnimuslimer, men en del er også kristne.

De arabisk-israelske borgerne har israelske statsborgerskap. De har stemmerett og kan inneha offentlige stillinger – inkludert å bli valgt inn i Knesset. De har rett til lik tilgang til offentlige tjenester, helsevesen og andre velferdsgoder, og de har rett til arbeid og utdanning – også ved landets høyeste utdanningsinstitusjoner. De har ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, selv om det kan være begrensninger på visse politiske aktiviteter. De er fritatt fra militærtjeneste, men kan frivillig melde seg til tjeneste – noe enkelte gjør.

Selv om de har alle disse formelle rettighetene, møter arabisk-israelske borgere ofte sosioøkonomiske utfordringer. Men mange – både jøder og arabere – arbeider for å fremme full likestilling for denne befolkningsgruppen.

Det paradoksale er at to millioner arabere i Israel er de eneste araberne i Midtøsten som lever i et liberalt demokrati og med liberale demokratiske verdier og -rettigheter.

——————

Det er altså uvisst hva de engasjerte og selvrettferdige på Eidsvolls plass, som begeistret roper slagordet ‘from the river to the sea’, ser for seg. Det er ingenting som tyder på at en fritt og selvstyrt Palestina vil bli et stor-palestinsk demokrati. For ettersom de etablerte palestinske selvstyremyndighetene er under et stadig sterkere press fra Hamas, og mister oppslutning – mens altså Hamas på sin side får et stadig sterkere fotfeste, er det like sannsynlig at et framtidig Palestina vil bli styrt av jihadister og islamister – som av de korrupte og nepotistiske som for tiden holder hus i Ramallah.

Med en tilsynelatende evigvarende flyktigestatus har palestinerne til nå hatt et aktivt underhold fra verdens rike land, og som har vært kanalisert gjennom det mange vil mene er FN’s palestinaaktivister i UNRWA. Med en egen stat må naturligvis palestinerne bli overlatt mer til seg selv.

Mørke utsikter

Når et Stor-Palestina er dannet – slik aktivistene tilsynelatende ønsker seg – ser det temmelig mørkt ut når det gjelder styringsalternativene. Det er i realiteten et formidabelt Catch 22, et håpløst valg mellom pest og kolera. Og hva med åtte millioner jøder i det samme området, eller de 2 millioner arabisk-israelske borgerne som må gi avkall på tilvante demokratiske rettigheter?

Og hva med Abu Al-Hayyat og hennes prosjekt Palestine Writing Workshop?

Dette er spørsmål som de på Eidsvolls plass burde grunne på i sitt hjerte. Men det er ingen grunn til optimisme. For det ville ødelegge for den pågående og heftige Gaza-‘festivalen’ som gir grenseløs oppmerksomhet og do-good-følelse.

Forsidebilde av , via Flickr. Lisens: CC BY-ND 2.0 DEED

4.3 3 votes
Artikkelvurdering
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments