Sionismens og antisionismens mange betydninger
Hva er antisionisme og sionisme? Begrepene har mange former og definisjoner, som gjør at diskusjonene rundt dem fort blir uforsonlige.
Det går mange intense diskusjoner om sionisme og antisionisme om dagen – og ikke minst om eventuelle forbindelseslinjer mellom antisionisme og antisemittisme. Et nylig innlegg i denne diskusjonen er Linda Noors innlegg her på Direktedebatt.no “Er begrepet antisionisme problematisk?“.
Jeg tror at noe av grunnen (men ikke den eneste) til at disse diskusjonene fort blir så uforsonlige, er at begrepene i mange tilfeller forstås veldig forskjellig. Mange jøder kopler sionismebegrepet til en jødisk nasjonal identitetsforståelse i bred forstand, og i forlengelsen av dette til tanken om at også en jødisk nasjon burde ha (nasjonal) selvbestemmelsesrett, i dag med utgangspunkt i den eksisterende staten Israel. Innenfor denne rammen vil det naturligvis også være rom for et bredt spekter av politiske oppfatninger, fra høyre til venstre.
Du kan være kritiske til makthaverne i Israel uten å være antisionist
Kort sagt: Man kan gjerne være skarp motstander av de sittende makthaverne i Israel, av den høyrevridde settlerbevegelsen, av diskriminering av palestinere, og av den pågående og tidligere krigføringen på Gaza uten dermed å være antisionist. Jeg tviler for eksempel på at flertallet av de nærmere 400 000 som demonstrerte etter Sabra Shatila-massakren i 1982 definerte seg som prinsipielle antisionister, i den betydning at de ønsket å oppheve Israel som stat.
En del antisionister bruker i kontrast til dette sionismebegrepet mye snevrere, om høyrevridd nasjonalisme av den typen som er forankret i det sittende regimet i Israel. Herunder kommer det også at selve ordet antisionisme er mangetydig. Noen bruker simpelthen uttrykket som et synonym for å være kritisk til Israels politikk, andre om det å være motstander av den israelske statens eksistens som sådan.
Antisionisme kommer i mange former
Historisk sett har også antisionismen kommet i mange former, og den har endret seg over tid. Den jødiske opposisjonen mot sionismen før andre verdenskrig var noe annet enn den sovjetiske antisionismen på 1950,- 60,- og 70-tallet. Den sovjetiske antisionismen var heller ikke identisk med den vestlige antisionismen – den førstnevnte varianten bygde generelt mer åpenlyst på konspirasjonsteoretiske resonnementer. Det har vært “antisionistisk” retorikk som har vært klassisk antisemittisme i kodet form (se for eksempel “antisionismen” i det nynazistiske Norsk Front på 1970-tallet), og det har vært erklærte antisionister som har advart aktivt mot antijødiske konspirasjonsstereotypier.
Her i Norge vekslet argumentasjonen i de revolusjonære antisionistiske miljøene på 1970- og 80-tallet mellom ulike argumenter, noen mer legitime enn andre. Tidvis hevdet man at man rett og slett ønsket en demokratisk stat med like rettigheter for alle borgere, andre ganger fremsatte man påstander om at jødene – i motsetning til andre grupper – ikke hadde rett til å definere seg som nasjon: At en jødisk nasjon var noe “unaturlig”. Enkelte ganger brukte man ordet “sionist” om israelske ledere, i kontrast til vanlige israelere. Andre ganger hevdet man at alle som ikke ønsket å oppløse Israel som statsdannelse i realiteten sympatiserte med sionismen, som man igjen forstod som fascisme. Alle disse uklarhetene lever videre fremdeles, og de påvirker debattene som pågår.
Kjetil Braut Simonsen er er en norsk historiker og forsker ved Jødisk Museum i Oslo. Han har nylig gitt ut boken “I skyggen av Holocaust. Antisemittisme i norsk historie 1945-2023”, for mer informasjon se Humanist forlag.
Forsidebilde av Alan Denney, via Flickr. Lisens CC BY-NC-SA 2.0.