At Pakistan ligner på Israel taler ikke til Israels fordel, Brekke

Torkel Brekke trekker frem likheter mellom Israel, som blir hyppig kritisert, og Pakistan, som slipper «billigere» unna. Usman Asif er enig i at det er likheter mellom de to statsbyggingsprosjektene, men mener at denne likheten ikke er egnet til å dempe kritikken av Israel.

Av Usman Asif

En ny runde med israelske angrep på Gazastripen har også gitt økning i hat mot jøder utenfor Israel. Det er en sammenheng her, det er det ingen tvil om, og det må både snakkes om, fordømmes og jobbes mot systematisk.

Når jeg leser en kronikken «Antisemittismens nye former» av Torkel Brekke i Aftenposten (3.7.2021) ender jeg likevel opp med noen hypoteser fra teksten som ikke helt er up-to-date, eller sterke nok. Det er i gråsonen det bildet som males her – at kritikk av Israel, eller motstand mot, eller boikott av landet – er en form for antisemittisme.

For det første: Jeg er helt enig i at “muslimsk sionisme”, som konseptet bak Pakistan, er et lignende tilfelle – og som, ifølge Brekke, ikke blir kritisert nok. Men det er jo nettopp det som er greia, land som er skapt etter religiøse identiteter, som Burma, Pakistan og Israel, er ment å bli autoritære. De sletter den iboende mostand som var der opprinnelig.

Israel er i et slikt selskap – ikke i et selskap, som Brekke senere prøver å gi inntrykk av, hvor frihetsverdier som demokrati blir trukket frem. Det er frihetsindikatorer med en bismak, hvor landet er et demokrati, det har friheter til å ha Pride-marsj og selv muslimer/arabere får delta til valg etc. Men det er også en okkupasjonsmakt og en stat som bedriver apartheid. Disse frihetsindikatorene måler ikke dette, og følgelig blir det et ufullstendig bilde.

En annen ting som trekkes frem er at venstresiden har en antisemittisme som ikke får nok oppmerksomhet – at høyresidens antisemittisme er lett å se, mens den som er på ytre-venstre gjerne skjuler seg under israel-kritikk eller som antisionisme.

Når man gjør undersøkelser i befolkningen er denne antisemittismen jevnt fordelt mellom «blokkene» – man kan til og med se at antisemittismen er sterkere blant Tory-politikere og velgere, enn Labour-politikere og velgere, selv da Corbyn var partileder.

Forskjellen er at Labour tok oppgjør med Corbyn sin inaksjon, mens tories ikke tar tak i slikt, være seg i partiapparatet, eller xenofobe kommentarer fra partileder. Muligens fordi Boris selv leflet med konspirasjonsteorier om muslimer og ikke-jøder.

Så er det denne hypotesen om at antisionisme er en form for antisemittisme. Dette er gråsonen jeg snakker om. Selvfølgelig vil antisemitter finnes blant antisionister, men å være imot sionisme som ideologi er ikke ensbetydende med å:

1. Være imot jødisk folk som religiøs og etnisk identitet, eller: 2. Ønske å slette Israel som nasjon.

Martin Buber levde på samme tid som Theodor Herzl, mens sistnevnte forfektet sionisme som ideologi for å skape et hjemland for jøder, mente førstnevnte at det bør skje uten en slik politisering av jødedommen.

Det er også jødisk dominerte partier i Israel – som er folkevalgte – som er ikke-sionistiske. Selv om ytterliggående krefter har krevd at å være tro mot sionisme må være et krav, er det heldigvis ikke kommet dit hen. Det gjør ikke disse partiene antisemittiske.

Men det er jo nettopp her problemet kommer, hva er sionismen, og hvem skal definere denne? Skal den være ekskluderende og følgelig skape en «etnisk» ren jødisk stat? Eller skal den inkludere, som Buber mente, og inkludere palestinerne?

Skal sionismen ha som mål en teokratisk stat? Ingen partier i Knesseth snakker om å innføre et politisk presteskap, eller skal sionismen være sekulær? Det er altfor lett – dessverre – å si at motstand mot sionisme innebærer antisemittisme, og dermed ikke gå i denne bredden i identiteten og uenighet om dette selv blant israelske jøder.

Til sist er det viktig å påpeke følgende – det er ikke bare jøder som har rett til å minne fortidens urett, og minne generasjoner med flukt – den samme urett også et minne hos palestinerne, og de minnes også den dagen de ble fordrevet fra sine hjem. Som Peter Beinart så godt beskriver, så kan ikke reell fred komme så lenge storparten av Israel anerkjenner at palestinerne lever med den sorg og minne.

Det er heller ikke slik at Israel skal eksistere på bekostning av et annet folk, en slik type sionisme er verdt å kritisere, og ikke forsøkes vernes gjennom å skape en eksklusivitet.

Dessverre ligger krav om “oppførsel” sterkere på palestinerne og pro-palestinsk hold, og mindre på Israel og pro-Israelsk hold. Men selv under brutale forhold så klarer palestinerne å ta oppgjør med antisemittismen i egne rekker, og pro-Palestinske bevegelser i vesten renser ofte sine rekker for slike uroelementer. De er uønsket, og de er en avleder

Innlegget er basert på en tekst først publisert som en facebookpost. Du kan lese mer om hans synspunkter om dette på Usmanasif.wordpresscom.