Ateisme er ikke et livssyn

Teolog Atle Ottesen Søvik  bommer på målet i sitt tilsvar på min kritikk av forestillingen om etterlivet, hevder Andreas Wahl Blomkvist.

Av Andreas Wahl Blomkvist

Jeg takker Atle Ottesen Søvik for sitt svar på mitt innlegg om de mulige konsekvensene av troen på et etterliv. Søvik mener innlegget mitt er en “veldig overfladisk analyse” når det gjelder å “forstå menneskelig ondskap”. Dette ville vært en god innvending hvis mitt innlegg hadde denne hensikt. Man kan ikke kritisere en bil for å ikke fly som et helikopter.

Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes sekulære veier til ondskap. Humanisme ville vært et godt sjelefritt alternativ å kritisere. Riktignok impliserer Søvik humanisme før han går til kritikk av “ateistiske forestillinger”. Dette er avslørende, fordi eksemplene han bruker – Hitler, Mao, Stalin og Pol Pot – er beviselig ikke humanister, men angivelig “ateister”.

Om Hitler var teist eller ateist er høyst diskutabelt. Han var døpt og konfirmert som katolikk og forlot aldri kirken. Fra hans mange taler identifiserer han seg selv som kristen. Var dette kun et middel for politisk gevinst? Kanskje, men det gjør han ikke til en ateist. For eksempel omtalte propagandaministeren Joseph Goebbles Hitler som anti-kristen, men likevel dypt religiøs. Religionen var nazismen, han var profeten og den ariske rase var det utvalgte folk. Parallellene til religion er ikke til å overse. Hans tyske soldater gikk med slagordet “Gott Mit Uns” (Gud med oss) på sine belter og deres pålagte ed som sverget troskap til Hitler var også en svergelse til Gud. Hitlers dype jødehat var delvis et resultat av den kristne antisemittiske atmosfæren i epoken han befant seg i, og den katolske kirke, i sin allianse med fascismen, tok ingen eksplisitt avstand fra dette (1). Søviks bruk av Mao som et “ateistisk” alternativ er også historisk unyansert. I samtale med Henry Kissinger, ikke lenge før han døde, beskriver Mao at han hadde fått invitasjon av Gud og skulle til himmelen.

Viktigere enn disse historiske innvendingene er den antatte assosiasjonen mellom ateisme og dårlig moral. For at Søvik sine eksempler skal ha relevans, så må han vise at “ateisme” (manglende tro på Gud) var rasjonale og/eller årsak til deres forferdelige verdisyn, på samme måte som jeg viser for troen på et etterliv. Problemet er at ateisme ikke er et verdenssyn eller –forestilling, og den inneholder ingen etikk, verken implisitt eller eksplisitt. Utover en merkelapp for de som ikke er teister, så er det ellers et fullstendig tomt uttrykk. Ateisme er et verdenssyn på samme måte som skallet er en hårfrisyre. Som muligvis eksemplifisert med Mao, så kan man til og med tro på etterlivet og samtidig være ateist.

Nazismen eller maoismen sin ondskap finnes i deres politiske ideologier uavhengig av ateisme eller teisme. Ved dypere analyser, så ligner disse politiske ideologiene på pseudo-religioner, hvor gudestatus er gitt til enkelte mennesker og himmelriket blir en dystopisk jordlig tilstand. Og det er nettopp denne fantasien om “hellig perfeksjon” – uansett om det er forankret i Gud, Jesus, en bok eller et menneske – som jeg henviser til i min tekst: “Mitt anliggende er (…) med selve ideen om noe ‘hellig’.”

Jeg er langt ifra den første som påpeker koblingen mellom hellig og ondskap. Christopher Hitchens skrev “the object of perfecting the species–which is the very root and source of the totalitarian impulse–is in essence a religious one.” George Orwell skrev i 1946, “A totalitarian state is in effect a theocracy, and its ruling caste, in order to keep its position, has to be thought of as infallible”.

Humanisme, med sin vektlegging av den kritiske tanke, er i sin essens det motsatte av dette. Det er ingen “plass” til selve konseptet “ufeilbarlig”, uansett format. I sin kritikk, virker det som om Søvik tror “ateisme” eller humanisme impliserer en eller annen naiv forståelse av konsekvensetikk? Det gjør det selvfølgelig ikke, og Søvik bør holde seg for god til å implisere en sammenligning mellom humanisme og Maos kommunisme gjennom ateisme. At Søvik ikke kan finne begrunnelse for “en verdi i mennesker i en gudløs og ‘tilfeldighetsstyrt’ verden” er synd, men betyr ikke at andre ikke har funnet det.

Notater:

1. Den katolske kirke var kjent for å bannlyse publikasjoner de anerkjente som blasfemisk, umoralsk eller for seksuell eksplisitt. Den siste utgaven av Index Librorum Prohibitorum (1948) inneholdt hele 4000 sensurerte verk. Av en eller annen “merkelig” årsak greide de ikke å finne moralske grunner for å bannylse Mein kampf.

Religioner.no lenker:

•  Troen på himmelen bringer helvete på jord
• Det finnes også sekulære veier til helvete

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale