Bak Ukraina-invasjonen lurer en kirkekonflikt

Parallelt med krigen i Ukraina raser en strid mellom den ortodokse kristenhetens mektigste ledere. 

Av Vebjørn Horsfjord, professor ved Høgskolen i Innlandet og medforfatter av Global Christianity – Current trends (2022)

Rett under overflaten av Ukraina-konflikten lurer også en strid mellom to av verdens aller fremste kirkeledere. Spenningen mellom patriarkene av Moskva og Konstantinopel (Istanbul) er merkbare over hele den ortodokse kristne verden, men har Kyiv som omdreiningspunkt.

Uenighet om kirkelig overhøyhet over Ukraina gir den mektige russisk-ortodokse kirken og Putin sammenfallende interesser, slik det ofte er i russisk utenrikspolitikk: Der Putin vil forsvare en russisk innflytelsessfære, er den russisk-ortodokse kirken opptatt av sitt «kanoniske territorium».

Kirken og Putin har hatt stadig større glede i hverandre

Da Putin kom til makten for mer enn to tiår siden, var han ingen ivrig kirkemann. Men det siste tiåret har kirken og Putin hatt stadig større glede av hverandre. Putin gir kirken innflytelse i skolen og i arbeidet for såkalte «tradisjonelle verdier» som ofte handler om å begrense LHBTQ-rettigheter. Kirkeledelsen peker til gjengjeld på Putin når det er valg, og støttet entusiastisk opp om grunnlovsendringene i 2020 som åpnet muligheten for Putin-styre fram til 2036. Selv om den gjennomsnittlige russer ikke går mye oftere til kirke enn folk lenger vest i Europa, er andelen som identifiserer seg som ortodokse, høy. Putin og kirkeledelsen har hatt en felles interesse i å dyrke forbindelsen mellom ortodoks kristendom og russisk identitet og tanken om at Russland er et moralsk bolverk mot et sekulært og dekadent Vesten.

Religion er en viktig del av Putins fortelling

Putin trekker gjerne opp de lange historiske linjene når han snakker om Ukraina. Da er religion alltid en viktig del av fortellingen. I talen på mandag gikk han århundrer tilbake: «Ukraina er ikke bare et naboland…Det er en uatskillelig del av vår egen historie, kultur og åndelige rom.» Han minte om at folket i Ukraina «i uminnelige tider» har sett på seg selv om russere og som ortodokse kristne.

I den mye omtalte artikkelen om russisk-ukrainske relasjoner som Putin publiserte i juli i fjor, trekker han linjer tilbake til 988 og den såkalte «dåpen av Rus», det vil si fortellingen om hvordan Russland ble kristnet. Det som mer enn noe forbinder de to landene, ifølge Putin, er russisk språk og russisk-ortodoks kristendom. Dyrking av ukrainsk språk (som Putin kaller en dialekt) og en selvstendig ukrainsk-ortodoks kirke utfordrer derfor samhørigheten mellom landene.

En revne gjennom hele den ortodokse kristne verden

Det er nettopp spørsmålet om den ukrainske kirkens selvstendighet som har forårsaket en revne gjennom hele den ortodokse kristne verden. I oppkjøringen til presidentvalget i Ukraina i 2019 deltok daværende president Petro Porosjenko i en seremoni i Istanbul der patriark Bartolomeus av Konstantinopel formelt anerkjente den nyopprettede Ortodokse kirke i Ukraina som en selvstyrt kirke.

Det kan synes som en liten sak, men blant de ortodokse kirkene er anerkjennelse fra Konstantinopel gullstandarden for hva som regnes som en ekte kirke. Poronsjenko hadde altså vunnet en stor kirkelig seier som styrket ukrainsk nasjonalfølelse selv om det ikke var nok til å gi ham en ny periode som president.

Men patriarken i Moskva, Kirill, ble rasende. Han har kivet med patriark Bartolomeus om innflytelse i den ortodokse verden i mange år. Han har for så vidt gode argumenter: Med over 100 millioner medlemmer er den russiske kirken med god margin størst blant de ortodokse kirkene.

Ortodokse biskoper tvunget til å velge side

Bartolomeus’ anerkjennelse av den ortodokse kirken i Ukraina var en direkte utfordring av den russiske innflytelsen i landet. Kirill svarte med å bryte kirkelig samarbeid med Konstantinopel og med alle som anerkjenner den nye ukrainske kirken. Dermed er ortodokse biskoper over hele verden blitt tvunget til å velge side. De siste månedene har dette utspilt seg ikke minst i Afrika der den russiske kirken har opprettet en egen kirkestruktur for ortodokse som vil bryte med Bartolomeus. Samtidig pøser de ut teologisk litteratur som forklarer hvordan den nye ukrainske kirken og de som støtter den, har satt seg utenfor det sanne kirkelige fellesskap og er «skismatikere».

Bryr Putin seg om kirkens plass i det ukrainske samfunnet? Han vet i hvert fall å bruke konflikten. For ham dreier det seg ikke først og fremst om teologi og kirkerett, men om russisk identitet. Det er slik de tusen år lange linjene blir en del av fortellingen.

Kyiv og Ukraina ble befestet i hjertet av russisk-ortodoks identitet

Russlands ortodokse kristne identitet har nemlig sine røtter i Ukraina. Forestillingen som dyrkes, er at fyrst Vladimir av Kyiv hersket over det som senere ble det russiske riket og i 988 valgte den østlige kristendomsformen som religion for riket sitt og lot seg døpe. Selv om historien er annerledes og mindre voldelig, er Vladimir på sett og vis Russlands Hellige Olav, og Kyiv er deres Trondheim eller Stiklestad.

Kirken har som kjent hatt vekslende kår i Russland. Da Gorbatsjov begynte den forsiktige åpningen av samfunnet i andre halvdel av 1980-årene, var den russisk-ortodokse kirkens første store markering i offentligheten feiringen av tusenårsjubileet for «dåpen av Rus» i 1988. Slik ble Kyiv og Ukraina befestet i hjertet av russisk-ortodoks identitet. Det sitter svært langt inne for den russiske kirken å gi slipp på dette symbolsk viktige området.

Men heller ikke for kirken dreier det seg kun om symboler og teologi. Kirken i Ukraina har utgjort en betydelig andel av den russiske kirkens totale antall menigheter. Dersom alle går over til den selvstendige ukrainske kirken, vil ikke den russisk-ortodokse kirken lenger være i særklasse størst blant de ortodokse kirkene slik den er i dag. Størrelse gir både innflytelse og inntekter til Moskva.

Ukraina-krisen er ikke en religionskonflikt, men uansett hvordan det utvikler seg, vil Putin og kirken fortsatt ha sammenfallende interesser.

En kortere versjon av dette innlegget er tidligere publisert i Aftenposten.