Arrogant religionskritikk oppnår ingenting

Litt for ofte blir emosjonelle utbrudd fra ateister gjemt bak en rasjonell glorie. Dermed får vi en religionskritikk som mangler tyngde og mening.

Kronikk av Paul Omar Lervåg, masterstudent i retorikk ved UiO

Enkelte selverklærte religionskritikere i Norge har blindsoner de bør arbeide med. Spesielt de som erklærer seg selv å være rasjonelle i kraft av at de er ateister eller sekulære.

Falsk motsetning mellom ateister og teister

Jeg anser meg selv som en agnostisk ateist, men det gjør ikke alt jeg sier automatisk rasjonelt eller umiddelbart gjennomtenkt. Å være ateist er ikke synonymt med å være rasjonell, og det er heller ikke noe samsvar mellom å være teist og irrasjonell.

Dessverre har den polariserte diskursen om religion og livssyn en tendens til å bli oppslukt av denne falske motsetningen.

Hvis man skal påta seg rollen som rasjonell, eller hvilket ord man enn bruker for å beskrive evnen til å komme fram til vettuge slutninger, handler det ikke om hvor på skalaen mellom teist og ateist man plasserer seg. Det handler derimot om hvordan man kommer fram til slutninger, og hvorvidt man er i stand og villig til å kritisk evaluer relasjonen mellom påstander og grunnene man gir for disse.

Vi finner både rasjonelle og irrasjonelle mennesker på spekteret mellom tro og ikke-tro. Jeg har ofte observert at de mest rasjonelle også er de minst ekstreme. Og samtidig kan bastante meninger ofte være et tegn på at man har et ensformig verdensbilde.

Hvis man ikke klarer å se verden på flere måter enn sin egen, er det ikke sikkert at man har tenkt gjennom sitt eget verdensbilde særlig godt heller.

Stråmenn istedenfor utveksling

En ukjent sofist i antikkens Hellas beskrev en øvelse som er kjent som dissoi logoi i retorikkmiljøet. Her er poenget å argumentere for begge sider av saken like godt. Det gir enhver muligheten til å virkelig forstå både sitt eget og andres verdensbilde. Hvis man ikke klarer å gjøre dette på en overbevisende måte, så vil alt man har å si om motpartens ståsted bli en parodi, og ikke en realistisk gjengivelse.

Ofte ser vi at verken teister eller ateister klarer å gjøre dette på en overbevisende måte, og derfor blir det en debatt om stråmenn framfor en genuin utveksling av meninger.

Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg merker en viss arroganse blant enkelte religionskritikere som gjør narr av tvil istedenfor å omfavne den. De går hardt ut mot andres intellektuelle evner, samtidig som de ikke evner eller ønsker å reflektere over sine egne veier til sannhet. Resultatet er at vi får bastante ateister som er like lite reflekterende som de mest bastante teister. Noe som er ironisk, med tanke på at den første gruppen ofte hevder å være rasjonalitetens fanebærere.

For all del, det finnes en teister i ymse kristne tenketanker som kan være like arrogante som enkelte religionskritikere. Jeg føler likevel et behov for å kritisere «mine egne». Det er nettopp fordi jeg syns religionskritikk er såpass viktig at man ikke bør ødsle behovet for religionskritikk bort i sanden.

Litt for ofte blir emosjonelle utbrudd fra ateister gjemt bak en rasjonell glorie. Dermed får vi en religionskritikk som mangler tyngde og mening og som blir like grøtete som teister som forsvinner bort i sine egne fabelaktige eventyr.

Den smarte ateisten og den dumme teisten

Hvis vi ønsker en vital religionskritikk i Norge, må vi gå vekk fra myten om den smarte ateisten og den dumme teisten. For myten reflekterer ikke virkeligheten vi lever i, og det blir en distraksjon når vi diskuterer tro og tvil. Ikke minst gjør ateisters antagelse om dumme teister dem lite rustet til å møte sterke meningsmotstandere med sterke argumenter.

Noe som er sant både for ateister i sekulære organisasjoner og religiøse i deres tenketanker.

Jeg har ofte møtt på teister som er langt skarpere enn ateister jeg er møtt. Andre ganger møter jeg ateister som blåser sokkene av meg med kloke formuleringer. Vi finner både gull og gråstein i begge miljøer. Skal vi finne en god vei framover, må vi innse at når det gjelder intellektuell kapasitet, så stiller miljøene likt. Jeg har også vært en bastant ateist en gang i tiden, men så møtte jeg på kristne som Bjørn Are Davidsen fra den kristne tenketanken Skaperkraft som virkelig satte meg på prøve. Resultater av utvekslingen var at jeg fikk nye ressurser til å styrke mine egne argumenter, og ikke minst min egen kritiske tenkning.

Hvis man tar til seg en holdning om at man kan lære av intelligente meningsmotstandere, så styrker man seg selv i lengden.

Jeg kan personlig vitne om at jeg har vært på forskjellige steder i løpet av livet, steder som har gitt meg en mulighet til å se livet fra forskjellige vinkler. Jeg vokste opp i BCC, Brunstad Christian Church (det offisielle navnet på Smiths Venner) og var en gang kristen. Senere ble jeg ateist. Så jeg har en viss erfaring fra begge sider av skillet.

I begynnelsen var jeg en like bastant ateist som jeg var teist. I begge tilfellene trodde jeg at jeg hadde sikker viten om hvordan virkeligheten hang sammen. Etterhvert som jeg fikk muligheten til å utvikle meg på egenhånd, fritt fra kirker og religionskritiske seminarrom, kom jeg fram til en viktig erkjennelse: «Jeg vet ikke, og det er ikke alt jeg kan vite». Det skal sies at årene mine på Universitetet i Oslo også bidro til den utviklingen. Jeg kom derfor ikke dit helt på egenhånd, men fikk besøk av alt fra Aristoteles til Peter Singer på sengekanten.

Intet nederlag å ikke ha svar

Likevel er implikasjonen av denne erkjennelsen at jeg ofte står uten svar på spørsmål som gnager i hodet mitt. Mange ville nok sett på dette som et nederlag, som noe de er redde for å innrømme ovenfor andre. Men det finnes knapt en mer frigjørende erkjennelse, har jeg innsett.

Den erkjennelsen åpnet virkeligheten mer enn det de to ytterpunktene tillot meg å gjøre tidligere. Hvis jeg skal lage et bilde på hva jeg får ut av denne innsikten, ville jeg beskrive det som å gå fra å være et statisk fjell til å bli et dynamisk hav. Istedenfor å være bundet fast på toppen av fjellet eller på bunnen av havet, tillater erkjennelsen om at jeg ikke kan vite alt at jeg kan fly og se langt forbi min egen horisont. Den tillater meg å reise. Ingenting er mer verdifult. Den skyver bort alt det ubetydelige man uansett ikke kan gripe tak i, og igjen, finner man de håndfaste tingene man faktisk kan ta tak i.

Hvis man skal ta tak i noe konkret, som for eksempel religionskritikere og opplyste teister kan ta tak i, så vil det være bruken av religion som tramper på levende menneskers mulighet til agens. Der har vi noe håndfast, noe som kan ha en objektiv innvirkning på virkeligheten. Et sted vi kan gjøre verden til et bedre sted for både ateister, teister eller andre -ister.