Ateister gjør feil i å uten videre anse sin posisjon som det naturlige utgangspunktet for en kritisk utprøving av virkeligheten, mener Daniel Joachim Kleiven. 

Av Daniel Joachim Kleiven

Har du noen gang diskutert med en ateist som har nektet for å måtte forsvare seg? Ateisme er visst like lite en aktiv posisjon, som sult er et måltid, eller manglende samling av frimerker er en hobby.

Ateisme, slik det brukes i dag, har gjerne to betydninger. Først har vi en svak eller myk ateisme som er en simpel benektelse av troen på en Gud. Deretter har vi sterk eller hard ateisme som er en påstand i forstand av at det ikke eksisterer noen Gud. Førstnevnte er nærmest lik agnostisisme. Sistnevnte proklamerer å ha reelle argumenter for at det sannsynligvis ikke eksisterer en Gud.

Guds fulle natur er utenfor vår fulle fatteevne og kan bare omtales i overførte sammenligninger.

Siden vi først diskuterer fravær av troen på Gud, kan vi først og fremst påpeke hva Gud er innen klassisk gudstro, forenelig med de store monoteistiske religionene. En ekstremt kort versjon er at Gud ikke er et objekt eller en substans på lik linje med andre i naturen, men Gud er selve Eksistensen eller ren Væren. Som Eksistensen opprettholder Gud universet i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Alt forgjengelig som går ut fra den Nødvendige. Alt foranderlig avhengig av den Uforanderlige.

Guds fulle natur er utenfor vår fulle fatteevne og kan bare omtales i overførte sammenligninger. Man trenger ikke for eksempel brudd i naturlover for å bevise Gud, siden eksistensen og mekanismene av naturen i seg selv vitner om Ham. Forstår man disse punktene, er man allerede bedre kvalifisert til å utøve gudskritikk enn flertallet av dagens kritikere, og slipper de vanlige karikaturene.

Ateisten ønsker gjerne å hevde et slags standard utgangspunkt for menneskelig tilstand. En såkalt ærlig tvil som startstedet for kritisk utprøving, hvor enveisskiltet for bevisføring er i retning en selv. Dessverre er det en misforstått tvil, som oftest fratar hun eller ham fra en virkelig kritisk utprøving på et dypere nivå. For selv om man skulle tillate ateisten å unndra seg en bevisbyrde, er dette i beste fall en avledning fra det virkelige spørsmålet: Hvilket virkelighetssyn samsvarer mest med hele virkeligheten, inkludert eksistens av noe som helst og muligheten for å utøve kunnskapssøkende verktøy som naturvitenskap?

Siden Gud ikke er en substans ved siden av andre i naturen, tilhører Han primært filosofiens domene.

Ateisten har grovt sett to filosofiske alternativer; han kan velge (i) materialisme, troen på at materie er alt som eksisterer, eller (ii) naturalisme, troen på at naturen, i bred forstand, eksisterer alene som et lukket system uten påvirkning utenfra.

Så det relevante spørsmålet er heller: Hvorfor starte med denne materialismen eller naturalismen, snarere enn teisme? De førstnevnte vil gjerne appellere til naturvitenskap for å ha styrket deres posisjon siste århundrer. Problemet er bare at dette er en misforstått forståelse av naturvitenskap og filosofi. Siden Gud ikke er en substans ved siden av andre i naturen, tilhører Han primært filosofiens domene. Primær årsak til alt, gjennom naturlige sekundære årsaker.

Naturvitenskapelige fag som fysikk opererer med abstraksjoner fra konkret natur som kan deles ned til elementære fysiske enheter, som kvarker og sub-atomiske partikler, og puttes inn i matematiske modeller for kontroll og forutsigbarhet. Dette gir mulighet for sanne forklaringer, men ikke tilstrekkelige forklaringer. Abstraksjoner fra natur, er ikke identisk til naturen selv. Dette anerkjente selv den kjente ateistiske matematikeren Bertrand Russell.

Naturvitenskapen har ikke gjort eksistensen av Gud mindre sannsynlig, enn det metalldetektoren har gjort eksistensen av dyr usannsynlig.

Filosofi derimot, er mer grunnleggende og studerer de grunnleggende prinsipper for all virkelighet. Naturvitenskapen har ikke gjort eksistensen av Gud mindre sannsynlig, enn det metalldetektoren har gjort eksistensen av dyr usannsynlig. Dette handler om en forståelse av hvordan vi trenger ulike verktøy og metoder i harmonisk samarbeid for å finne Sannheten, og ikke la verktøyene vi velger skape fiktive skiller.

“[T]he great majority of naturalist philosophers have an unjustified belief that naturalism is true and an unjustified belief that theism (or supernaturalism) is false.”
– Quentin Smith, ateistisk filosof i “The Metaphilosophy of Naturalism”

Materialisten kan si at han selv har den mest åpenbare utgangsposisjonen, siden han aldri har sett noe som ikke er materie. På samme måte kan naturalisten si at vi ikke kan vite noe om ting som er utenfor naturen, men da gjør de allerede en påstand om verktøy for menneskelig kunnskapsevne som er stikk i strid med hva den klassiske teisten vil si. De viser at motparten tar feil ved først å anta at motparten tar feil. Sirkulært. Dommeren blåser for stygt spill.

Gravitasjonskraft har ingen iboende kausal kraft eller noe lignende til en vilje.

Naturalisten kan i beste fall operere med «Universet» og naturlover som dypeste årsaker og ender opp med et lukket system som ikke kan gjøre rede for sin egen eksistens, ikke engang i prinsippet. Saken blir ikke bedre av at naturlover er mystiske i seg selv og bare beskriver noe som allerede eksisterer. Ludwig Wittgenstein påpeker eksempelvis at en av vår tids største illusjoner er at naturlover fungerer som fullverdige forklaringer på naturlige fenomen. Gravitasjonskraft har ingen iboende kausal kraft eller noe lignende til en vilje. Et mattestykke. En naturlov uten evne til å skape. Et univers som absolutt ikke skulle vært her. Helt unødvendig i sin eksistens.

I klassisk filosofi kan fornuften ta oss tilbake til en immateriell, evig, allestedsværende, allmektig, allvitende skaper som er selve Godheten. Som har de egenskapene som kreves for å faktisk være en ytterste årsak og ubetinget grunn til alt annet. Et fundament av fornuft som den klassisk kristne troen står på. Hvor den strekker seg ut fra mot en spesiell åpenbaring.

Denne skaperen som verdenshistoriens desidert mest intelligente og klartenkte hjerner har brukt livsverk på å dedusere og utlegge. Fra Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, til Aquinas, til dagens forsvarere.

Hvis ateisten ikke har bevisbyrde i kraft av å være ateist, må han komme med argumentasjon i det man tvinger ham et steg tilbake i en hel ontologi eller virkelighetsoppfatning. Guds eksistens er ikke et tilfeldig objekt eller hypotese, men noe en oppriktig ateist må konfrontere på dypeste nivå. Et nivå som ikke tillater ham å slippe unna med billige retoriske triks.

Les mer på Daniel Joachims blogg. 

Les mer om kristen apologetikk og religion og  vitenskap: 

• Din tanke er fri, fra materie.
• Kristen tro vs. vitenskap. 
• Uholdbar nyateisme. 
• Når kritikere kritiserer kritikk. 
• Losing their religion?
• Kan ateister være åndelige?
• Går vi mot en evidensbasert sommer?
• Livssynsscientisme versus holistisk spiritualitet
• Skolemedisin, religion og alternativ behandling.
• Når Facebook blir en slagmark.
• Er vitenskapen ateistenes religion?
• Litt for skapende om skapelsen.
• Darwin tok feil.
• Kun 12 % av amerikanske pastorer tror på evolusjonsteorien.
• Søndagsskole for voksne på Chateau Neuf.
• Kristen filosofi