Det viktigste vi kan gjøre er å fortsette å møtes og snakke sammen

Den første november var representanter for tros- og livssynssamfunnene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, samt Islamsk Råd Norge, invitert til et dialogmøte i Statsministerboligen. Invitasjonen kom fra statsminister, Jonas Gahr Støre og tros- og livssynsministeren, Kjersti Toppe. Tema for møtet var krigen mellom Israel og Hamas, og hvordan den påvirker oss her hjemme.

Innledning til dialogmøte, av generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys:

«Statsminister, statsråd, religions- og livssynsledere.

Krigen mellom Israel og Hamas preger oss alle sterkt. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har vi religioner som er representert på begge sider. For dem er det særlig hardt. Aller vanskeligst er det for dem som har familie og/eller venner som er direkte rammet av krigen. Brutaliteten og de sivile lidelsene berører oss alle.

Det er mange som mener at religion er en viktig årsak til konflikten. Muligens har de rett i det, men det betyr i så fall at religionene også må være en del av løsningen. Vi håper virkelig at det en dag blir mulig å finne en vei ut av både den pågående krigen, og den dypere konflikten som ligger bak.

Å skape en varig fred er imidlertid utenfor vår makt. Det finnes likevel flere ting vi kan gjøre. Vi kan bidra til at konflikten ikke sprer seg hit. Vi kan bidra ved å bevare det unike fellesskapet av tros- og livssynssamfunn som vi har bygget gjennom 27 år med dialogarbeid. Vi kan fortsette å være et eksempel på at det er mulig å samarbeide godt og konstruktivt, på tross av det som skiller oss. Vi kan fortsette å demonstrere at om vi velger å vektlegge de tingene det er mulig å enes om, så er vårt uenighetsfellesskap i stand til å utrette svært mye. For oss selv og for storsamfunnet.

Dialogen er krevende nå. Vi har bestandig fastholdt at dialogen foregår i nåtid, med fremtiden som horisont, for mennesker i Norge. Vi har vært opptatt av at konflikter i andre land ikke skal «importeres» hit, og bli et hinder for samarbeidet vårt.

Denne krigen gjør det vanskeligere enn noensinne å holde seg til disse prinsippene. Denne krigen påvirker dialogen her hjemme. Det må vi erkjenne. Det betyr ikke at vi gir opp. Vi fortsetter samtalene, både om situasjonen i Midtøsten og hvordan det påvirker oss her i Norge, og om alle de andre temaene vi er opptatt av, som endringer i trossamfunnsloven, LHBT+dialog og totalberedskap for å nevne noen.

Lederforumet i STL, som består av de fremste lederne i våre tros- og livssynssamfunn, har blitt enige om to fellesuttalelser i forbindelse med denne konflikten. Det er en stor bedrift. Større enn mange trolig innser. At de har fått det til sier mye om hvor langt vi har kommet med dialogarbeidet i Norge.

Den første uttalelsen kom kort tid etter Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober. Kort fortalt ga den uttrykk for solidaritet med ofrene. Angrepet ble fordømt. Det ble også uttrykt bekymring for tap av sivile liv i krigshandlingene som vi antok ville følge.

Den andre uttalelsen kom etter at tusenvis av sivile alt var drept, hovedsakelig på palestinsk side. Denne uttalelsen fordømte drap på sivile og viste dyp bekymring for situasjonen på Gaza, på Vestbredden og i Israel.

Uttalelsen tok også opp bekymringen for økt jødehat og økt muslimhat her i Norge. Det er et voksende problem, som må tas tak i. Ikke minst på sosiale medier ser vi anklager mot, og betegnelser av, «den andre part», som langt overskrider anstendighetens grenser. Vi ser hatprat og polarisering. Vi ser at usannheter og desinformasjon spres på nettet. Og at en komplisert konflikt blir redusert til et svart-hvitt spørsmål.

Vi håper statsministeren og regjeringen tar fatt i dette, men det er også et ansvar som vi må ta i våre egne flokker. Vi er særlig bekymret for ungdommen. Konflikten vekker så sterke følelser at mange sliter med å besinne seg. Det er ikke til å undres over, gitt krigens brutalitet og enorme lidelser, som først og fremst rammer, sivile, hvorav mange er barn.

Her må ledere i tros- og livssynssamfunnene gå foran som gode eksempler, ved å tenke nøye igjennom hvordan de ordlegger seg. Deres oppgave er å gi trøst og omsorg til medlemmer som er overveldet av sorg og sinne. Samtidig må de gi konstruktiv veiledning dersom noen i tale og handling uttrykker seg på en måte de ellers aldri ville gjort om ikke følelsene var så sterke. De må vise lederskap.

Det ligger ikke til oss å løse denne konflikten i Midtøsten. Vårt oppdrag her hjemme er likevel av stor betydning. Det viktigste vi kan gjør er å fortsette å møtes, å snakke sammen, og å samarbeide med hverandre. Det gjør vi. Vi deler uenighet sterke følelser, med innestemme. På den måten fortsetter vi å legge tråd på tråd til bånd som blir stadig sterkere, og som ikke brister, verken som følge av denne krigen, eller av andre kriser som kommer.»

Foto: Kai Erik Westergaard/STL