Dødshjelp for menneskeverdets skyld

|

Aktiv dødshjelp bør tillates av de samme grunnene som vi mener drap er galt, hevder Andreas Wahl Blomkvist

Av Andreas Wahl Blomkvist, Lege i spesialisering.

Ingrid Vatnar Olsen og Andrea Storhaug hevder i VG (24.10.17) at å tillate aktiv dødshjelp vil være et skritt imot «kollektivt selvmord». Selv om flesteparten i befolkningen (TNS Gallup, 2015) mener at aktiv dødshjelp bør tillates, tror Olsen og Storhaug at det ville vært et drap mot det «ukrenkelige menneskeverdet». En grunn til uenigheten er nok at mange ser på døden som en del av livet, og ikke noe som kan skilles fra livet slik Olsen og Storhaug gjør. I mitt yrke er døden en del av hverdagen, så når Olsen og Storhaug forsøker å støtte retten til å bestemme over våre liv, men ikke vår død, så glemmer de at ingens liv kommer uten dets død.

Det kan være de ville forstått sine motstemmer bedre hvis de tenkte over noe så enkelt som hvorfor de fleste ville sagt det var galt å drepe. Det er nemlig ikke fordi drap «krenker» dette menneskeverdet som Olsen og Storhaug setter så høyt, men fordi det krenker autonomien til den drepte og frarøver de verdifulle tingene livet har å tilby i fremtiden. Disse begrunnelsene vil med hensyn til aktiv dødshjelp tale for, ikke mot, en tillatelse av frivillig dødshjelp. Dette fordi kriminalisering av aktiv dødshjelp innebærer å krenke autonomien til en person, og i verste fall tvinge denne på meningsløst vis å leve gjennom en utålelig lidelse. Resultatet er at enkelte personer reiser til Sveits, avmagres til det sykelige ved å slutte å spise eller, hvis de har viljestyrken og lider nok, tørster seg til døde. Jeg har selv erfart sistnevnte flere ganger og har måtte konkludert at den medisinske profesjonen overfor disse pasientene feiler i sin omsorgsplikt i de mest nødvendige situasjoner. At døden kan være den beste og mest omsorgsfulle utvei er like reelt som det er vanskelig.

I den grad Olsen og Storhaug anerkjenner dette, så velger de en tendensiøs omtale av en eventuell skråplanseffekt av å løsne opp lovverket. Deres omtale samsvarer ikke med virkeligheten i land som har tillat aktiv dødshjelp. I en spørreundersøkelse av belgiske leger ni år etter legalisering ser vi at flesteparten støtter aktiv dødshjelp, og at de som utfører denne hjelpen er overveiende leger med mer erfaring i behandling av dødende. Enda mer støtte for legalisering finnes blant helsearbeidere, spesielt på hospicer, i Oregon ifølge oppgjørelsen til Ann Jackson, direktør av Oregon Hospice Association til 2008.

For Olsen og Storhaug er det skremmende nok i seg selv at «flere og flere» har benyttet seg av dødshjelpen etter legalisering, men dette virker korttenkt. Først, det er vanlig at det tar tid før en lovendring blir implementert og når ut til alle som rettmessig trenger dette. For det andre er det ikke gitt at en økning av bruk betyr at pasientene som benytter seg av tilbudet gjør det av dårligere grunner. For det tredje er andelen som benytter seg av tilbudet overveiende lavt og i kunnskapsoppsummeringen fra det prestisjetunge tidsskriftet JAMA (2016) konkluderes det at eksisterende tall ikke indikerer at lovverket har ført til et misbruk av dødshjelp overfor sårbare individer. Samme konklusjon finner vi i studien til professor Penney Lewis ved Kings College som avviser at legalisering av frivillig dødshjelp har ført til en skråplanseffekt mot ikke-frivillig dødshjelp.

Helt til slutt bør det nevnes at forfatterne er misvisende når de presenterer tall fra de årlige undersøkelsene utført i Oregon, så sant de refererer til Oregon Death with Dignity Act sine årlige rapporter. De hevder at halvparten av de som valgte aktiv dødshjelp oppga frykten for å være en byrde for andre som «hovedårsaken». Men de årlige undersøkelsene spør ikke etter «hovedårsak», og de årsakene som oppgis er ikke ekskluderende (pasienten oppgir gjerne flere årsaker). Det som oftest blir oppgitt (ca. 90 prosent hver) er tap av selvbestemmelse og evne til å delta i aktiviteter som gjør livet fornøyelig. Det er nettopp den selvbestemmelsen og verdigheten Olsen, Storhaug og meningsfeller vil frata.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i VGs papirutgave 1.11.2017

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale

0 0 votes
Artikkelvurdering
aktiv dødshjelpeutanasimedisinmedisinsk etikkmenneskeverd
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments