Drømmen om verdens enhet, eller drømmen om et sorteringssamfunn?

Jorden er kun ett land og menneskeheten dets innbyggere. Dette forenede lands innbyggere skal preges av et trosliv hvor religion og vitenskap går hånd i hånd, for religion uten vitenskap kan fort utvikle seg til å bli overtro og fanatisme. Dette er viktige prinsipper i bahá’í-troen, en av de yngste verdensreligionene vi finner her til lands.

Da bahá’í-troen oppsto for knappe 200 år siden, må idéen om nasjonenes enhet og fokuset på vitenskap ha vært revolusjonerende tanker. Dagens globaliserte verden må kunne sies å oppfylle disse prinsippene på mange måter. I store deler av verden eksisterer landegrenser i praksis ikke og vår tids religiøse menneskers åndsliv er i høyeste grad påvirket av vitenskapen.

Det utopiske bahá’í-samfunnet drømmer om menneskehetens enhet, i alle fall for en stor del av verdensbefolkningen. Homofile er nemlig ikke velkomne i det gode selskap – det vil si praktiserende homofile. Å praktisere homofili er helt uforenelig med medlemskap i bahá’í-troen. Det er så alvorlig at man risikerer å bli fratatt sine administrative rettigheter. I praksis betyr det at man ikke kan stemme ved valg og ikke delta på visse religiøse sammenkomster.

Bahá’íer tror at vi nå befinner oss på embryostadiet av en ny sivilisasjon. Bahá’í-troen kommer i fremtiden til å bli så populær at den får oppslutning av store deler av verdensbefolkningen. Det handler i bunn og grunn om å bygge en ny verdensorden. Hvordan vil så den nye verdensordenen se ut for homofile dersom bahá’íene fikk reell makt? Ville man blitt fratatt muligheten til å stemme ved valg?

Shoghi Effendi, oldebarnet til bahá’í-profeten Bahá’u’lláh, hadde autoritet til å fortolke de hellige skriftene. På femtitallet skrev han blant annet at homoseksualitet er et handikap som til enhver pris må overkommes. Det bør overkommes ved hjelp av lege, ved anstrengelse og ved bønn. I Shoghi Effendis samtid var lobotomi og elektrosjokk blant metodene som ble brukt på femtitallet for å kurere homofili. I dag anser vi dette som groteske metoder som dagens vitenskap har solid belegg for at ikke fungerer. I Norge er det forbudt å tilby konverteringsterapi, rett og slett fordi vitenskapen har vist oss at homofili ikke er noe å kurere. Det er nemlig ikke en diagnose.

At homofili ikke lenger anses som en sykdom av storsamfunnet, er neppe overraskende, men skal man følge bahá’í-rådene, kan det være lurt å sende strøm gjennom kroppen eller borre et hull i hjernen – da er det mulig at du blir heterofil! Shoghi Effendis fortolkning av skriftene regnes som ufeilbarlig, noe som setter bahá’íenes lojalitet på prøve. Skal man på den ene siden være tro mot sitt lands lover, men på den andre siden forsvare tekster som oppfordrer til å kurere homofili ved hjelp av legemedisin, anstrengelse og bønn? Dette skjer i tillegg i en kontekst hvor man gir vitenskapen en særlig religiøs betydning.

Det ser ikke ut til at bahá’í-samfunnet på alvor har tatt oppgjør med sin fortids feiltagelser. La oss inderlig håpe at barn og unge som vokser opp i bahá’í-troen ikke blir forsøkt sendt til lege eller utsatt for annen psykisk vold, i forsøk på å kureres for homoseksualitet. En god bahá’í skal følge sitt lands lover, så lenge disse ikke strider mot troen. Hva skjer da når staten Norges forbud mot homoterapi strider mot de åndelige lovene?

Illustrasjon laget av Bing Image Creator.