Er pinsen årets viktigste høytid?

Det gjentar seg hvert år: Dagsrevyen spør folk på gata om hva pinsen betyr. Ingen vet. For mange høres nok ordet ut som tungetale. Mens alle forbinder noe med jul eller påske, er pinsen høytiden vi glemte.

Uansett forklaring er det trist, for pinsen er en av de viktige feiringene. Ja, det å snakke om Ånden fra himmelen er ikke det mest opplagte i et sekulært samfunn. Det høres jo rent overnaturlig ut. Likevel har denne festen kanskje påvirket mest hvordan mange tenker om samfunn og politikk, verdier og hverandre.

Eller i det minste hvordan vi skulle ønske verden er.

Kanskje hjelper det med et lite steg til siden. Selv om pinsen er glemt, husker nok mange noe annet fra skolen: Fortellingen i Første Mosebok om Babel. I folkets jakt på makt og ære, vil de gjøre noe like umulig som unyttig: Bygge et tårn til himmelen.

De var drevet av overmot og storhetsvanvidd, som i Platons Atlantis. Det endte i forvirring og avmakt. Folk sluttet å forstå hverandre og ble spredt over hele jorden. Fellesskap ble erstattet av fiendskap. Et samlet folk ble til strid mellom individer, stammer og klaner, stater og folkeslag.

Leser vi teksten mer filosofisk, eller kanskje politisk, er den en påminnelse om at enhet uten mangfold er en dårlig løsning. Mens mangfold uten enhet ikke er bedre.

Det har ikke manglet forsøk på å skape enhet. En hærskare av herskere har bygget enorme riker, fra Kina til Babylon, Assyria og Alexander den store. Alle har raknet i krig og kaos, noen flere ganger.

Pinsen kom midt i et nytt forsøk. Roma ønsket én verden med en keiser som regnet seg stadig mer som en gud. Middelet var alltid brutal makt og resultatet et slavesamfunn der største privilegium ikke var å være innbygger, men noe som de færreste fikk ta del i: romersk borgerskap.

Han som for alvor skulle utfordre måten vi tenkte var ikke romersk borger, men omvandrende jøde. Han forkynte ikke væpnet revolusjon, men at Guds rike var nær. Et rike der alle var invitert til fest. Et rike han sammenlignet med bryllupet, den største av alle fester.

Han døde i smerte og ydmykelse på et kors. Det nye riket var ikke synlig, selv om mange påstod de hadde sett ham i live.

Første pinsedag var bokstavelig talt et lyn fra klar himmel. Ifølge Apostlenes gjerninger var det samlet i Jerusalem «fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen»: Innflyttere fra Roma, kretere og arabere, medere og mesopotamiere, elamitter og egyptere, for å nevne noen.

De hadde hvert sitt språk, hver sine storfamilier og tilknytninger. Nå kom Guds Ånd over dem som en ild. De var fortsatt mange folkeslag, men nå også ett fellesskap.

De fikk ikke ett og samme språk, men kunne forstå hverandres morsmål.

Fokuset var ikke lenger på skiller, men på å ha alt felles. Budskapet var klart: Det er ikke makt og ære som samler, men kommunikasjon. Ikke basert på alt vi misliker ved hverandre, men på forståelsen av at vi alle har samme livgivende opphav og dermed samme kall til å skape gode liv.

Den dypeste enhet er ikke stammen eller klanen, evner eller alder, kjønn eller posisjon.  De fører ofte til det motsatte: Forskjeller man oppfatter som så naturlige, at de splitter. Slik vi leser i Apostlenes Gjerninger var løsningen overnaturlig. Ånden ble like mye øst over sønner og døtre, unge og gamle, slaver og slavekvinner, arabere som romere.

Samtidig beholdt alle sitt eget morsmål. Ingen ble tvunget til å forlate sine land. De forsøkte ikke å lage en verdensstat. Målet var ikke å erobre andre områder, men å bygge Guds rike på tvers av alle riker.

Pinsen betyr ikke et nei til nasjoner. Det er lov å feire 17. mai.

Samtidig er den lett å romantisere. Ja, det kom en sterkere tanke om fellesskap, et godt stykke på vei en helt ny visjon. I Jerusalem holdt noen sammen og hadde alt felles. De solgte det de eide, og delte seg imellom.

Det betyr ikke at alle levde i dette, i eller utenfor kirken. Kirkehistorien har ikke manglet ulikheter eller splittelser, brutal makt eller religionskriger. Noen ganger vel så ille som annen historie.

Selv om praksisen ofte har manglet, har visjonen fra pinsen inspirert en rekke bevegelser, politiske og private, på hver sine måter og med ulike utfall, fra middelalderens klostre til modernitetens kommunister.

Tanken om å møtes på tvers, søke å forstå hverandre, er også inspirasjonen bak FN og forgjengeren Folkeforbundet. Man ønsker fred og sikkerhet. Et samarbeid økonomisk, sosialt og humanitært uten forankring i ideologier. Forpliktelse til å respektere hverandres territoriale integritet og uavhengighet.

Vi lykkes ikke helt. Folkeforbundet hindret ikke andre verdenskrig. FN sliter med å skape fred og forsoning. I store deler av verden er fortsatt hevn og hat på dagsordenen i jakten på makt og ære.

Fokus er fortsatt ikke hva som er felles, men hva som skiller. I stedet for å bygge broer, bygger man murer. Stamme står mot stamme, stat mot stat. Fremfor å skape trygghet og tillit, spres frykt og trusler. Imperiebyggere nøler ikke med å vise muskler, fra bestikkelser til brutal makt.

Det er vanskelig å finne FN-land som imponerer med likeverd og menneskerettigheter, selv om noen opplagt er langt verre enn andre.

Men midt i dette, har vi altså visjonen fra pinsen, med målet om enhet i mangfold og kallet til gode liv. Vi trenger dette mer enn noen gang, også i realistisk hverdagspolitikk. At dette har vist seg ufattelig vanskelig i praksis, bør ikke lede til å gi opp. I stedet bør det inspirere til å arbeide mer, selv om få ting krever mer overnaturlig hjelp enn å skape gode sekulære samfunn.

Det er ikke underlig om du egentlig er pinsevenn. Men det er trist at du har glemt det.

(Først publisert i avisa Dagen.)

Pentecost by Josefa de Ayala, c. 1660-1670 – Museu Nacional de Machado de Castro – Coimbra.
Lisens: CC BY-SA 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0>, via Wikimedia Commons.