Norge, kjempers fødeland – et fotballsukk

Men også de selvhøytidelige og selvopphøydes land.

I årets Tour de France syklet rytterne 340 mil på 23 dager. Det er lagt inn to hviledager. Det blir 16 mil i snitt per dag. Med en snitthastighet på 40 km/t. sykler de uten stans og pause fire timer hver dag. Og de forserer til sammen 55.460 høydemeter(!!) i løpet av konkurransen.

Når syklister deiser i asfalten i 70 km. i timen, så reiser de seg opp, får kanskje hjelp til å vagle seg opp på sykkelen igjen og sykler de milene som gjenstår fram til mål – eventuelt med kragebensbrudd eller brudd i armen, slik som Torstein Træen gjorde på første etappe i årets TdF. Tre uker senere, søndag 23. juli krysset han mållinjen på selveste Champs Ellysees – etter fullført løp.

Når rytterne hver dag kommer utmattet i mål – etter enda en kraftanstrengelse, møter de media med høflighet og anstendighet og oppfører seg som modne og skikkelige folk – også i nederlagets tyngste stunder.

————-

Det norske landslaget i fotball skulle med ny trener endelig kvalifisere for et mesterskap. Etter en elendig start i kvalifiseringen måtte de slå Skottland på Ullevål. Verdensstjernen Håland scoret på straffe i første omgang.

Etter 45 minutter på en paddeflat og trimmet gressplen, med stadig avbrekk og små hvilepauser, og deretter en 15 minutters hvil og strekk i garderoben – med rikelig inntak av næring, skulle de være ‘fit for fight’ igjen for de avsluttende 45 minuttene. Med det gode utgangspunktet forventet vi et solid norsk spill som ville føre oss til fotballens Champs Ellysees.

Men så skulle det vise seg at våre høyt betalte og bejublede krigere ikke holdt ut. Det var verre enn om de skulle forsert monsterettappen opp til Alpe d’Huez.

Etter en halvtimes spill i annen omgang begynte neon av dem å signalisere til treneren. Og når en fussballspieler har gitt absolutt alt (?) og blødd for flagget, drakta og for fedreland, som det heter – og kjempet til siste trevl (?), ja, så er det umulig å manne seg opp og å holde ut. Og dessuten var det visst veldig varmt den dagen – eller godt vær som de fleste av oss andre opplevde det. De fleste som spiller fotball i verden – og det er mange, gjør det i adskillig varmer strøk enn i Norge – mildt sagt. Hvordan er det mulig, liksom? Sånn egentlig.

Så da det var seks minutter igjen, måtte trener Solbakken gi etter for trykket fra banen. Da hadde flere av nøkkelspilleren lenge signalisert at de hadde krampe og at de ikke orket mer. Han gjorde tre bytter – og dermed satte tre av våre presumptivt «beste menn» seg på benken. Vi vet hvordan det gikk. Skottland vant 2-1 og Norge kvalifiserer seg nok ikke til et mesterskap denne gangen heller.

Men det mest plagsomme med å være fotballtilskuer er å være vitne til den grandiose selvhøytideligheten og den endeløse narraktigheten. Nei da, dette gjelder ikke alle, men svært mange. Dess mer middelmådig, dess verre.

Dette materialiserer seg tydeligst etter kampene da de, så fort de ser en mikrofon eller et TV-kamera, ikler seg en likegyldig mine, slentrer bort til intervjueren, ser ned eller til siden eller opp i luften – og altså med en likegyldig mine. Det virker som om de aller nødigst kan la seg intervjue. De svarer kort og mutt, og som en gretten verdensstjerne signaliserer de at intervjueren bruker av deres dyrebare tid. Alternativt mumler de usammenhengende som en usikker 14-åring – og så klør de seg både her og både der.

Det eneste de ikke gjør, er å la seg intervjue med høflighet og anstendighet, og oppfører seg som skikkelige folk – slik syklister evner å gjøre etter ei steinhard arbeidsøkt – selv i nederlagets tyngste stunder.

———

Norge er en stolt og flott idrettsnasjon med gode resultater. Men svikter helt i lagspillet fotball. Vi er i ferd med miste alt håp.

Jo da, denne ‘ranten’ er et hjertesukk. Men mitt råd til NFF er bokstavelig talt å starte helt nede på bunnen, gå grundig til verks og begynne med å jekke ned det vanvittige pubertale selvbildet som åpenbart finnes blant mange fotballspillere fra toppen og langt nedover i divisjonene.

De kan begynne med å lære alle de selverklærte kjekkasene alminnelig folkeskikk – også foran en mikrofon, og gjerne også litt ydmykhet og respekt overfor alle de som ser på og som betaler lønningene deres. Generelt; færre tatoveringer og mer fotball.

Har for øvrig enda ikke sett en syklist med tatovering – uten at det betyr så mye, men dog. Minst mulig jåleri og ydmykt og ærlig, hardt arbeid gir åpenbart imponerende prestasjoner,  som det absolutt er lov å være stolt av. Og med utholdenhet og tålmodighet kommer også resultatene. Slik kan det gjøres.

Det er noe med holdningene. Og det er ikke bra.