Et kynisk spill

Det finnes ingen konsistens eller logikk i regjeringens håndtering av saken om IS-kvinnen og hennes barn.

Av Arne D. Danielsen, samfunnsdebattant.

«Norske myndigheter kan ikke hente hjem barn fra utlandet uten foreldrenes samtykke». Utenriksministeren ga en klar og utvetydig begrunnelse for at IS-barna ikke kunne hentes.

Norge opptrådte i utgangspunktet i henhold til norsk og internasjonal lov, men også i henhold til gode moralske og etiske prinsipper. De har gjort mye for å få barna ut og til Norge – for en trygg ivaretakelse og medisinsk behandling. Men mor nektet.

Hun stilte en høyst urimelig og kynisk betingelse om at hun selv også skulle være med. Dersom barnas beste og deres framtid hadde vært det viktigste, hadde hun naturligvis vært glad for at barna ble hentet ut. Jo da, det er sårt og vondt å sende dem fra seg, men dog … Å insistere på å beholde barna i et helvete må være den ultimate egoistiske handlingen.

Skjebneansvar

Hvem ville ikke overlatt barna til redningspersonell dersom du selv var i ferd med å drukne eller å synke ned i kvikksand? Det ville mødre gjort på instinkt. Så, når moren sier «nei», burde norske myndigheter sagt: «Sorry, da kan vi ikke hjelpe barna dine. Da må du selv ta ansvaret for deres skjebne. Vi har dessverre ikke jurisdiksjon til å bistå uten at du gir oss tillatelse til det».

Mange her hjemme ville hatt forståelse for dette. Men mediene og aktivister ville naturligvis lagt skylden på myndighetene og ikke på moren dersom noe hadde tilstøtt den syke gutten. Men like fullt burde myndighetene fulgt en slik linje.

I henhold til prinsippet, som utenriksministeren har redegjort for, var altså saken dermed avgjort. Norske myndigheter kan ikke hente hjem barn uten foreldrenes samtykke. Og terrorister tilknyttet IS blir definitivt ikke hentet hjem. Det har statsministeren sagt. Mellomløsningen var ikke mor villig til å gå med på. Hun ville om nødvendig ofre sin sønns liv i håp om å presse fram en løsning som også inkluderte henne.

Norge gjør ellers i utgangspunktet ingenting for utsatte barn i utlandet – i henhold til internasjonal lov og konsulære regler. På spanskekysten er det Sjømannskirken som gjør jobben blant barn som går for lut og kaldt vann hos alkoholiserte og andre ressurssvake foreldre. Der er det heller ikke annen familie som kan bistå. De er helt overlatt til seg selv. Og det er hundrevis av dem – der og i andre «syndeland».

415 norske barn er tvangssendt

Og rundt omkring på koranskoler, der det er institusjonalisert vold og tortur eller i tvangsoppdraging hos besteforeldre og i noen tilfeller tvangsgifte med fettere og onkler, er det ingen hjelp å få. Der har selv Sjømannskirken lite gjennomslag. Det skal visstnok for tiden være 415 barn som er tvangssendt til utlandet på denne måten. Myndigheten har visst dette i årevis. Først nå har de «tatt grep». Skolene i Norge er blitt pålagt å rapportere om barn som blir borte fra undervisningen og skolen. Tenk det!

På den annen side. I 2010 sendte Norge spesialsoldater og kidnappet to barn fra far i Marokko – altså mot farens vilje. Det viser at regjeringen også kunne valgt en slik løsning – men med enda større legitimitet ettersom et av barna var er antatt alvorlig syk.

Slike var det to mulige alternativer. Men regjeringen feiget ut og valgte en «tredje veg» – eller «den brede veg», vil nok mange mene. Det hadde de ikke behøvd. Og dermed fikk de som fortjent da nyheten sprakk.

Ikke ukalkulert og hodeløst

Men morens spill var nok ikke helt ukalkulert og hodeløst. Hun var naturligvis løpende og godt orientert om at den sedvanlige aktivismens i Norge var på hennes side, og også at de to små regjeringspartiene var under press. Hun ble oppmuntret til å trosse myndighetene og å legge sin sønns liv i potten. Dette er et høyt og ekstremt kynisk spill. Men hun vant.

Prinsippet om at dette er foreldrenes beslutning og ansvar ble altså fraveket. Prisen for dette er høy. Regjering ble presset av en person som i forakt har vendt landet ryggen, og som har sluttet seg til en av klodens mest bestialske terrororganisasjoner. Og hun var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Hun hadde frontet en islamistisk og jihadistisk ideologi før hun valgte å reise til krigsområdet. Det var et bevisst valg.

Noe av det mest grunnleggende i rettstaten er at loven er lik for alle. Og er det noe som virkelig gjelder i en velfungerende rettstat, så er det nettopp dette, at myndighetene ikke kan la seg presse. Det skaper presedens og det undergraver lovgiverne og den utøvende makten sin autoritet. Det svekker rettstaten.

Ingen konsistens eller logikk

Logikken – og moralen i denne saken var for så vidt enkel. Myndighetene kan ikke hente hjem barn uten foreldrenes samtykke. Men de tilbyr likevel moren å berge barna. Det er bra. Men så setter mor sine interesser foran barnas, og hun sier nei. Vel, da er saken klar. Da må hun selv ta ansvaret. Norge kan ikke gjøre mer for henne og for de barna hun selv har insistert på å beholde hos seg.

Men dette er enda et eksempel på det psykologiprofessor Paul Bloom skriver om i sin bok «Against Empathy»: «Empati er selektiv og partisk, den ytes vilkårlig og den kan også være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket».

Det finnes ingen konsistens eller logikk i regjeringens håndtering av denne saken.

En kortere versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert på Verdidebatt.no.

Religioner.no lenker:

• Bør tro og politikk holdes adskilt?
• Debatten om selvmord er unyansert
• Det var de muslimske angriperne som vanæret Koranen mest i Kristiansand
• Digital vigilanter lover å slå tilbake mot Den islamske staten

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale