Et oppgjør med den kirkelige antisemittismen

Det finnes ikke én antisemittisme, men mange, og den farligste er den kristne. Årsaken er åpenbar: Den lever i et parasittisk forhold til kristendommens grunnfortelling: Jesu korsdød.

Hva er egentlig antisemittisme? Det korte svaret er at det er historien om den, den blodigste i sivilisasjonens historie.

Det lange svaret er mer krevende. Gjennom historien har antisemittismen vært et mangehodet, opportunistisk troll som har hentet næring over alt hvor den har funnet noe å injisere sitt hat gjennom. Det er ingen tydelige markører som viser når kritikk av eksempelvis staten Israel bikker over og får karakter av å være en generell antijødisk holdning. Kritiske utsagn som enkeltvis ikke er antisemittiske, kan likevel være det når de opptrer i en mengde der oppfatningene om jøder og staten Israel gjennomgående er farget av negativisme.

Fastfrosset dialog

I dag er det viktigere enn noen gang å være klar over dette. Vi som trodde antisemittismen var så skambelagt at den aldri mer ville tørre å stikke hodet frem, har tatt feil. Antisemittismen vokser, men ikke gjennom resirkulering av gamle stereotypier. Antisemittismen omdefinerer seg selv hele tiden. Det finnes ikke én antisemittisme, men mange.

I dag er det Palestinakonflikten som gir antisemittismen vekstvilkår. Den er også bakgrunnen for at forholdet mellom Den norske kirke og Det mosaiske trossamfunn er blitt iskaldt. Fra å ha vært israelsvennlige har toneangivende miljøer i Den norske kirke blitt mer og mer kritiske til Israels rolle. Isolert sett er det uproblematisk, Israel er selvsagt ikke unntatt fra kritikk.

Problematisk blir det derimot når personer med lederansvar ikke holder tungen rett i munnen og kommer med ytringer som beveger seg opp mot, og noen ganger over grensen for det akseptable. Å omtale Israel som en apartheidstat, slik den lutherske biskop i Hamar gjorde, er i seg selv ikke antisemittisk, men det er like fullt en destruktiv retorikk. Det fører assosiasjonene bort fra det som er saken, det er utillatelig forenklende og det er emosjonelt på en måte som forsterker allerede negative følelser. Selv tatt i beste mening åpner ikke slik ordbruk for noe konstruktivt. Det er forskjell på et apartheid basert på rase og hudfarge og på en konflikt der begge parter har reelle grunner til å føle seg truet.

I et forsøk på issmelting nedsatte så Bispemøtet i Den norske kirke og Mellomkirkelig råd et utvalg som skulle utrede Den norske kirkes forhold til jødedom og jøder. Utvalget har vært ledet av Endre Fyllingsnes med støtte fra relevant akademisk ekspertise. Utvalgets oppdrag var å utrede teologiske og praktiske perspektiver på Den norske kirkes relasjon til jøder og jødedom.

Grundig og prinsipiell

Rapporten, som ble offentliggjort i april i år, er svært omfattende. Flere av funnene og ikke minst de teologiske overveielsene utvalget har gjort, er fullt ut relevante også for den katolske kirke. Ja, utvalget faller flere steder ned på samme konklusjoner som konsildokumentet «Nostra Aetate», der den katolske kirkes forhold til andre religioner, og til jødedommen i særdeleshet, er tema.

I tillegg til en bred historisk gjennomgang fra urkirken og frem til dagens opphetede debatt om Israel og Palestina har utvalget en grundig drøfting av prinsipielle og teologiske spørsmål i skjæringsfeltene mellom kristendom og jødedom. En av utvalgets konklusjoner er at Den norske kirke har en historie preget av en tung europeisk og religiøst motivert antisemittisme. Den historien har den katolske kirke ikke noen mindre andel i.

Ingen lettvint selvkritikk

En sentral påstand i rapportens historisk-teologiske del er at kirkens forhold til jødene har vært feilsporet helt fra oldkirken av. Situasjonsbestemt domsforkynnelse i Bibelen med skarpe utsagn jøde og jøde imellom er tatt ut av sin internjødiske kontekst og blitt til generelle utsagn om jøder fra ikke-jøder. Slik har jødene blitt utdefinert og erklært som et fortapt folk selv skyldige til sin forbannelse. De teologiske implikasjonene av dette er enorme.

Utvalget argumenterer godt for nødvendigheten av teologisk selvkritikk – en selvkritikk som må gå dypt om den skal fremstå oppriktig. Men da blir det også vanskelig, for som den jødisk-franske historiker Jules Isaac påpeker i sin epokegjørende bok «Jesus et Israël» (1946), ligger antisemittismens kime i selve kristendommens opprinnelse. Den kristne antisemittismen lever i et parasittisk forhold til den hendelse som danner selve grunnlaget for den kristne tro: Jesu korsdød. Det gjør den kristne antisemittismen til den aller farligste, hevdet Isaac. Dette har utvalget ikke vågd å gå inn i med tilstrekkelig tyngde. Det finnes en rekke problematiske utsagn i Det nye testamentet som man ett for ett burde gått løs på med full tyngde.

Utvidelse av perspektivene

Med dette forbehold fortjener utvalget likevel ros for ikke å ta lettvint på de vanskelige spørsmålene. Men så bredt som utvalget har tolket sitt mandat, ville jeg forventet flere referanser til og en grundigere behandling av det i denne sammenheng virkelig epokegjørende aktstykke, nemlig konsildokumentet «Nostra Aetate». Det var både et kontroversielt og befriende dokument da det ble offentliggjort i 1965. Det fikk også svært stor oppmerksomhet langt utenfor kirken. Antijødiske krefter agiterte sterkt imot det, ja, det ble mer enn antydet at den katolske kirke var utsatt for et sionistisk komplott.

Utvalget lander på mange av de samme konklusjoner som i «Nostra Aetate». Stikkordet her er utvidelse – utvidelse av perspektivene både teologisk og relasjonelt mellom trossamfunnene. Der kristne er oppdratt til å se kristendommen som et brudd med det foregående, og den nye pakt som en avløsning av den gamle, må vi i stedet tenke forholdet som en utvidelse. Kirkens jødiske opprinnelse er ikke som en tilbakelagt etappe i en stafett. Frelsen kommer fra jødene, sier apostelen Paulus. Jesus var jøde, er jøde og vil være jøde også ved sitt neste komme. Som kirke og som kristne kan vi ikke fullt ut forstå vår egen tro uten å erkjenne hvor intimt den er forbundet med alt jødisk.

Illustrasjon: Allegories of Judaism and Christianity. Bronze sculpture. St Joseph’s University, Philadephia, photograph taken by Calimeronte. Https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0