Finnes det en grense for min rett til å krenke deg?
Av Liv Mørland
«Det går ei grense for mi frihet i respekten eg har for deg», sa en deltager på et Skjervheim-seminar for noen år siden. Uttalelsen har fulgt meg siden og dukker ofte opp når ytringsfrihet er tema.
Jeg har spurt meg selv om denne grensen bør gjelde for oss alle. Eller finnes det andre grenser for hva vi kan eller bør tillate oss å si eller mene om andre? Og hvordan kan vi unngå å krysse disse grensene i flommen av engasjerte og til tider flammende debatter og kommentarfelt?
Jeg er tilhenger av dialog. Og hver gang jeg hører ordet «debatt», lyser en varsellampe. Ikke fordi debatt er unyttig eller farlig i seg selv. Men fordi dens vesen er å skulle overbevise andre om at «jeg har rett, og jeg skal vinne, for jeg har det sterkeste argumentet». I dialogen er intensjonen å lytte for å kunne forstå mer, litt forenklet sagt. Dialogen kan også utfordre, men er aldri fordømmende, styrende eller kontrollerende. Den skal gi plass til alle, og snakker aldri mennesker ned. Men selvsagt kan debatt også skape noe av dette. Og ønsket om dialog fører ikke alltid frem.
Vi bor i verdens beste land når det gjelder ytringsfrihet og trosfrihet. I Norge kan vi si hva vi mener og tror på, eller ikke tror på, uten å risikere forfølgelse og straff fra myndighetene. Det er vår menneskerett. Holdt opp mot ytringsfrihet, spør jussen hvor grov krenkelsen er, og om den rammer privatlivets fred. Langt på vei gis altså anledning til å såre og ydmyke andre mennesker. Her begynner det å bli vanskelig for meg, og kanskje for flere. Hvor langt kan vi gå i å ramme noen? Er det greit, og nødvendig, å angripe mennesker verbalt for noe som er lovlig, og som betyr mye for dem, ja kanskje til og med er hellig i deres verden – selv om det strider mot våre verdier? Vi har forskjellige sårbare områder i livene våre, og vi kan ikke alltid vite hvor andres er. Eller kanskje vet vi det. Dessverre har mange opplevd å få sitt menneskeverd tråkket på. Å gå bevisst inn for dette, handler om mer enn juss. Det handler om å ydmyke og vanære menneskers følelser, tradisjoner, kulturer og integritet.
Jeg hadde gleden av å samarbeide med professor Nils Christie i mange år. Han sa en gang at det anmeldes for få æreskrenkelser. Det var ikke anmeldelsene i seg selv han var mest opptatt av, men at krenkelser ble tatt på alvor. Ærekrenkelser ble avkriminalisert ved lov i 2005, en lov som trådte i kraft først ti år senere. Fra 2015 var det mulig å såre og skade noen med ytringer eller på andre måter innenfor en juridisk grense, uten å risikere formelle sanksjoner. I dag tror jeg begrepene «æreskrenkelse» og «hellig» oppleves som fremmed for mange i vår kultur. Men i mange andre land står de sterkt. Det kan være vanskelig å forstå hvor dypt disse verdiene er forankret i mennesker og kulturer. Men uansett hva vi kaller krenkelsene, rammer de noen hver dag. Også på grunn av religion og tro, som ofte rører ved dype strenger i et menneskes liv.
I møtet med vår tids mangfold av perspektiver, kulturer og religioner trenger vi flere fortellinger med gode intensjoner.
Men digitale plattformer er selvsagt ikke bare negative. De er også opplysende og positive for mange. Flere tør å mene noe offentlig, og flere kan få mer kunnskap og større nettverk. Det er den lette omgangen med fordømmelse og hat, og invitasjoner til det som kan vise seg å være ødeleggende fellesskap, som er urovekkende. Å ytre seg digitalt er langt mindre forpliktende enn å sitte sammen ansikt til ansikt, hvor vi ser og hører den andres reaksjoner over ord som sårer eller blir misforstått. Når vi også vet at stemmen og kroppsspråket utgjør mer enn 70 % av det vi formidler, forsvinner mange viktige nyanser og aspekter på nettet. Da er det også lettere å flytte grensene for hva vi kan tillate oss av ondsinnede og nedsettende karakteristikker og ytringer. Ord kan dessuten bli til handlinger. Krenkelser kan bli til kriminalitet.
Jeg vet ikke nok om verdensbildet totalt sett er tøffere i dag enn før. Men vi har i alle fall mer enn nok av utfordringer rundt oss til å skape utrygghet. Alle de siste nyhetene om krig, katastrofer, klimakriser og atomtrusler kommer inn på skjermer og i stuer omtrent i samme øyeblikk noe skjer. Det kan gi massive inntrykk og avtrykk på kropp og sjel. Demokratiske verdier kan vi ikke lenger ta for gitt, og kravene fra samfunnet om å lykkes, er mange. Alt skal fordøyes, bearbeides og sorteres. Også av usikre og ensomme mennesker som enda ikke har funnet et trygt fotfeste i livet.
Ikke bare skriftlige ytringer kan ramme mennesker. Det kan også muntlige fortellinger. Vi kjenner til fjæren som ble til fem høns, og viskeleken som gjør historier ugjenkjennelige til slutt. De er viktige påminnelser om hvilket ansvar vi har når vi lytter og formidler. Jeg har gjennom årene blitt bedt om å skrive mange livsfortellinger. Da vegrer jeg meg alltid. Jeg kjenner på forpliktelsen til å være lojal mot fortelleren og det som har skjedd, og alle følelsene det har utløst. Det er et stort ansvar. Midt i tvilen har jeg også en ufravikelig regel: Historien skal ikke ramme navngitte eller gjenkjennelige privatpersoner. Skrivearbeidet blir derfor ofte en balansegang i å formidle også det jeg kan stå inne for selv. Det kan være nok at jeg spør meg: Hva er hensikten med det jeg forteller nå, og hvordan kan jeg best få det frem? Hva ville jeg selv ha likt eller ikke likt, hvis historien handlet om meg? Da er det ofte lettere å finne «de rette» ordene og formuleringene. Men jeg kan også ha misforstått og feiltolket eller glemt noe viktig. Derfor ber jeg alltid hovedpersonen om å lese fortellingen, før den vandrer videre.
Vi trenger flere arenaer for lyttende, fruktbare samtaler og konstruktive debatter om temaer som opptar mennesker i vår tid.
Deltageren på Skjervheim-seminaret hadde en god leveregel. Jeg tror ikke vi må respektere alle andres meninger, men deres rett til å ha dem. Jussen setter grenser for hva som kan aksepteres innenfor lovverket. Jeg mener at hver enkelt av oss også har et medmenneskelig ansvar for ikke å akseptere og tåle at mennesker sjikaneres og lider urett. Da må vi si stopp, og oppgjør må finne sted.
Det var kanskje lettere å finne plassen i flokken vår før, da samfunnet tilsynelatende var mer homogent. Den tiden kommer ikke tilbake. I møtet med vår tids mangfold av perspektiver, kulturer og religioner trenger vi flere fortellinger med gode intensjoner. Vi trenger flere arenaer for lyttende, fruktbare samtaler og konstruktive debatter om temaer som opptar mennesker i vår tid. Og – vi trenger en godt utviklet evne til å tåle variasjoner som ikke krenker. På den måten kan vi være med på å styrke det Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har kalt uenighetsfellesskap.
Midt i mangfoldet av mennesker og meninger og tro på en Gud eller ingen Gud, kan det være verdt å merke seg hva Kirkens Bymisjon sier: «Ingen er bare det du ser». For et hvert menneske er så mye mer, og kanskje også noe helt annet enn det vi tror vi ser, hører eller leser om. Derfor bør vi være varsomme med ordene, og hvilke holdninger vi formidler. Hvordan en fortelling får påvirke oss, og hva vi bringer videre, kan få stor betydning. Det kan gi mer innsikt og forståelse. Men det kan også gi ødelagte liv.
La oss bruke kompasset som viser hvordan vi selv ville ha ønsket å bli møtt og forstått.
Forsidebilde av Amy Hirschi.