Frelst, eller bare trofast etterfølger?

Åke Dalin reflekterer over sin kristne tro i det første innlegget i den nye spalten: Mitt trosliv.

Av Åke Dalin

Som eldre mann er jeg opptatt av å rydde i mange ting, også i egne trosforestillinger. Her kommer derfor et ærlig forsøk på å gjøre opp status for min kristne tro og kirkelige praksis.

Jeg ønsker også å stimulere andre til å tenke igjennom sin trosreise. Å gjøre dette er både skremmende og beroligende. Skremmende fordi noen viktige holdepunkter i livet forsvinner. Beroligende fordi jeg tror på en Gud som viser romslighet for mine forsøk på å forstå livets mysterier.

Hvilke forestillinger og praksis som jeg vokste inn i er blitt styrket gjennom livet? Og hvilke er blittsvekket eller har forsvunnet?

Jeg vokste opp i Den norske kirke. Etter hvert skjønte jeg at denne kirken tilhørte den typen kristne kirkesamfunn som legger stor vekt på at troen skal utformes i skriftlige tekster. Vi leser for eksempel den apostoliske trosbekjennelsen hver søndag, trolig for å understeke troens teologiske grunnlag. Dette er en tekst fra 700-tallet, skrevet i et språk og innenfor en forståelse av verden som sikkert ga mening for de som levde da.

Det er kanskje på høy tid å nyskrive en trosbekjennelse for vår tid?

Jeg har ofte tenkt på lesningen av trosbekjennelsen og andre tekster i gudstjenesten som ekskluderende handlinger. Ekskluderende for medlemmer med liten intellektuell kapasitet, slik at de verken kan lese eller forstå slike tekster. En ny tekst må kunne inkludere alle. Kanskje andre kirkesamfunn, for eksempel de ortodokse, greier å inkludere flere?

Skaperverket og den fortsatte skapelse som vi ser foran oss er mer til stede i mitt liv enn før. Det holder for meg at Gud er skaperkraften i naturen og den positive livskraften mellom mennesker. Samtidig omtalte Jesus Gud som sin far med positive menneskelige trekk, et bilde av Gud som mange av oss har overtatt. Gjennom bønner ligger det for mange et håp om at Gud skal handle konkret i vår hverdag. Mine bønner har ingen ønsker om slike handlinger, bønnene består i å «overlate mitt liv i Guds hender» ved å dele takknemlighet, glede, sorg, svikt og fortvilelse. Gud er min tause samtalepartner. Jeg tror på en nådig Gud som vet alt om meg, ikke vender seg bort og er raus med tilgivelse når jeg deler min svikt/synd.

Jeg synes at den historiske dokumentasjonen på at Jesus fra Nasaret eksisterte, er solid. De mange og til dels ulike fortellingene om ham som er formidlet til oss i NT og andre skrifter taler sterkt til meg. Fortellinger om undre han gjorde og situasjoner/liknelser som viser ham som klok veileder i menneskers liv, har påvirket min tro i alle år. Seieren over døden, undrene og himmelfarten viser at Jesus var en ekstraordinær person. At Jesus skal komme igjen og opprette «den nye jord» gir fortsatt mening. Jesus omtaler seg selv som «Guds sønn», en tanke som også for meg gjør det lett å forstå de ekstraordinære handlingene som virkelige. Jesus var også klar på at det fantes et evig liv for dem som fulgte ham.

Jesus har gjennom sitt virke vist oss at rettferdighet, barmhjertighet, tilgivelse og forsoning er viktige stikkord for våre oppdrag i livet. Det inspirerer meg til handling, personlig og samfunnsmessig. Samtidig har jeg mange ganger handlet feil, ondskapsfullt og sårende overfor andre mennesker. Da har jeg behov for å gjøre opp for meg overfor de det gjelder, å oppleve tilgivelse og forsoning. Hva forsvinner blant mine tillærte trosforestillinger? Arvesynden og idéen om at vi må bli renset for all synd for å ha adgang til det evige livet, er fjernere for meg enn noen gang. Ikke ondskapens mulighet hos alle mennesker, men at vi arver skyld fra tidligere slekter. Jeg tror på en Gud som tar meg imot slik som jeg er – «urenset» – slik røveren på korset ble tatt imot.

Forestillingen om arvesynden som er sterkt til stede både i GT og NT, er ikke nevnt i trosbekjennelsen, men er likevel en av grunnbjelkene i kirkens teologiske byggverk og viktig element i det kristne menneskesynet. Behovet for «redningsaksjonen» – forståelsen av Jesu død på korset som «renser oss for all synd» – forsvinner hos meg sammen med arvesynden.

Det har alltid undret meg hvordan arvesynden kommer til uttrykk i barnedåpen. Før det lille barnet har fått anledning til å gjøre gale ting, er det fullt av arvesynd, og må reddes fra denne gjennom Jesu frelsesverk. Kirkens tro betyr også at arvesynden og alle synder vi selv er ansvarlige for slettes gjennom Jesu stedfortredende død på korset. Sonoffer-tankegangen, som er en gammel jødisk idé, har de fleste kristne kirkesamfunn sluttet seg til. Hvorfor er det ikke nok at barnedåpen bare inkluderer barnet i menigheten?

Møter jeg et «liv med Jesus» etter døden, blir dette en positiv overraskelse.

Jesu død blir ikke en uvesentlig handling selv om jeg ikke forstår den som et sonoffer. Den forståelsen som appellerer mest til meg, er at Jesus kom i veien for de som hadde makten. Hans oppdrag om å frigjøre de fattige og utstøtte var så truende at han måtte ryddes av veien. «Å bli frelst» knyttes også nært til forestillingen om det evige liv – livet etter den jordiske død. Her har kirkene gjennom historien hjulpet oss med positive bilder av livet med Jesus etter døden og skremt oss med alternativene helvete eller «ikke-liv». Hvorfor skal jeg reddes eller frelses fra en framtid jeg ikke vet noe om? Sannheten er vel at ingen vet hva som venter oss etter døden, men vi kan velge å tro på et evig liv, eventuelt at «frelsen» er nødvendig for å oppnå dette livet. Møter jeg et «liv med Jesus» etter døden, blir dette en positiv overraskelse.’

Med den ensidige bruken i mange kirker av «frelse» som veien til evig liv, kommer det lett i bakgrunnen at Jesus ofte brukte «frelse» som oppreisning fra skam og sykdom til et nytt liv «her og nå». Hans møte med tolleren Sakkeus er et av mange eksempler på dette i NT.

Jeg er en aktiv kirkegjenger og er glad for felleskapet i kirken med sang, musikk og tilbedelse innenfor en liturgisk ramme. Jeg opplever kirkerommet som et hellig sted med Gud som en virksom kraft. Stillheten i kirkerommet betyr mer for meg enn aktivitetene. Mange tekster i salmer og liturgi blir det stadig vanskeligere å ta del i. Jeg går til nattverd som minnemåltid, selv om kirken mener at måltidet også gir frelse. Nattverden minner meg om måltidet som den viktigste møteplassen mellom mennesker, selv om vår kirkes nattverdpraksis minner lite om et måltid.

Jeg inviteres på hver gudstjeneste til å bekjenne mine synder og bli minnet om «min syndige natur». Samtidig savner jeg sterkt en bønn der vi takker Gud for de positive egenskapene vi også er skapt med og de oppgavene som ligger foran oss.

Det eneste jeg er sikker på, er livet mitt her og nå. Ingen ting utfordrer og inspirerer meg mer fra dag til dag enn Jesu treffende eksempler om hvordan vi bør leve med menneskene rundt oss og å forvalte skaperverket. Jeg prøver etter beste evne å oppfylle det oppdraget som medmenneske jeg har i dette livet.

Jeg tør å kalle meg en Kristi etterfølger.