Game of Thrones og postmodernistisk moral

|

TV-serien basert på George R. R. Martins bøker bryter vesentlig med tidligere fortellingstradisjoner. Hva som er rett og galt er et åpent spørsmål, hvem som er gode og onde overlates til tilskuerne og ikke fortelleren, hevder filosof Rune Eidsaa.

Av Rune Eidsaa

En ny sesong av Game of Thrones melder sin ankomst! En sesong som vil gi mange etterlengtede svar. TV-serien på HBO passerte forfatteren George Martins fem utkomne fantasybøker i forrige sesong, den sjette. Fansen, meg selv inkludert, er veldig spente på hva som nå vil skje, mens plottet tykner og karakterene sammen og hver for seg bringes nærmere den uvisse slutten.  

Fantasy kan utvide vår forståelse av verden slik vi kjenner den, om enn det er fri fantasi. Noen mønstre, noen tendenser – faktisk de fleste – kan vi gjenkjenne fra vår egen verden. For vi ser for oss og skaper ut fra hva vi allerede kjenner til, om enn vagt og i minnet. Filosofen David Hume mente at vi kunne se for oss og forestille oss et gullfjell, siden vi allerede har sett og kjenner til både fjell og gull. J.R.R. Tolkien, hvis forfatterskap var med å etablere fantasysjangeren, mente at menneskesinnet må ta utgangspunkt i det Gud har skapt, eksempelvis gull og fjell, men at vi kan skape på endeløse måter videre ut fra dette i fantasien. Likesom vi i mindre grad kan skape hva vi ønsker ut fra tilstedeværende råmaterialer i den fysiske verden. (Her er det nemlig ikke nok gull i verden til å smelte sammen et helt fjell – om enn haugen kunne ha blitt nokså stor.)

I denne teksten ønsker jeg likevel mest av alt å se på hvordan dyd forstås annerledes hos perspektivistiske Martin enn hos den mer klassisk inspirerte Tolkien. Tolkien fant mye inspirasjon i greske og norrøne myter, og særlig i middelalderens heltekvad. Dette kommer enda tydeligere frem i diktningen som tilhører forestillingsverdenen i Silmarillion. George Martin er i stor grad inspirert av den samme litterære tematikken, om enn viktige forutsetninger hos ham er endret. Som illustrasjon på dette kan nevnes at Tolkien i en historie lar en kvinne kaste seg ned i et brusende elvegjel, fra seg av skam og fortvilelse, fordi hun uforvarende (hun ikke husket hvem hun var) har drevet incest med sin bror. Mens hos Martin går “skurkene” som har drevet incest, over til å bli et fortellende perspektiv i senere bøker. Denne mest grunnleggende av normative intuisjoner – incest – blir altså hos Martin relativisert: Det kommer an på perspektivet.

Mye av den europeiske diktningen Tolkien har latt seg inspirere av, ja nesten all diktning fram til vår egen tid, har ikke relativisert det fortellende perspektivet hinsides enhver moralsk forpliktelse. Så gjør heller ikke Martin, men han er på gli. Hvem vet hva hans arvtakere vil finne på? I dette ligger muligheten til bitende satire, når denne måten å skildre og fortelle på først er innført. Men satiren måtte selvsagt være svært anstøtelig – så overdrevet at det gjør vondt, og likevel er morsomt: En krevende balansegang.  

Som et motstykke til slik forlystelse i utskeielser, har den europeiske fortellingstradisjonen – inspirert av så vel greske som germanske helter, filosofi og kristendom – lagt dyd og syndefallsmyten til grunn. Ja, selv i historiene om sjømannen som drar til Tahiti og finner uskyldselskoven med paradiskvinnen, ligger syndefallshistorien til grunn, i kraft av negasjonen av den. Versjoner av denne historien ble veldig populære i Vesten på 1700- og 1800-tallet. Man ønsket kort og godt å komme seg bort fra den religiøse tilstanden, og mente “sivilisasjonen” hang sammen med denne på et vis. Det at synden og korrumperingen ble tolket som tilhørende sivilisasjonen, markerer et idéhistorisk brudd. Tidligere i det teologisk inspirerte Europa, hadde det ikke gått an å skildre synden fra selve mennesket. Man dannet seg en mer optimistisk naturtilstand, hvor Rousseau i forkant av Den franske revolusjonen erstattet det langt mer pessimistiske synet til Hobbes.

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke seg det historiske Vesten uten de interne spenninger som kommer av den iboende kontrasten mellom paradis og korrumpering. Dette gir seg utslag politisk og religiøst, like mye som i kunst og hverdag. Hos Tolkien finner vi disse spenningene hele tiden, knyttet til menneskelig dyd så vel som til naturens og kosmos større tilstand. Martin kan heller ikke helt unnslippe disse kristne kontrastene knyttet til dyden, all den tid han modellerer forestillingsuniverset og kulturen i Westeros syv riker på den kristne middelalder. Likevel er klassisk vestlig dyd og spiritualitet knapt mer enn gjenværende skygger hos Martin, hvor dydig livsførsel i forhold til maktkamp blir portrettert i beste fall som uklokt, mens det i verste fall kan få deg drept. Religiøs forsakelse i sølibat og fattigdomsideal blir sett på som noe virkelighetsfjernt, og nær sagt forrykt.

Sentralt i Game of Thrones står ættefeidene mellom de ulike fyrstehusene. Dette utgjorde unektelig også en vital del av europeisk middelalder, og kirken kjempet mot de mer destruktive utslagene av slike feider etappevis i flere hundre år. Hos Martin ligger perspektivet og sympatien hos de ulike fyrstehusene, og ikke hos institusjonene og vanlige folk. Institusjoner av alle slag anses som verktøy i maktens hånd, om enn de er nødvendige nok for samfunnets ve og vel. Utover dette har de knapt noen verdi for sin egen skyld. Alle enkeltpersoner, fyrstehus og institusjoner trekkes inn i “spillet om troner”, og formes og korrumperes alt ettersom, basert på hva slags rolle de har (eller mener seg å ha) i spillet.  

Det må legges til at selv om spillet om troner utgjør dreiepunktet for bøkenes og seriens kontekster, er det langt fra alle deltagerne som deltar i spillet med hele sitt hjerte og sjel. Sympatien ligger mest hos dem som ikke således er korrumpert. Men om dette i sin tur er tiltenkt av Martin, eller projisert av oss seere eller lesere, bør vi stille spørsmålstegn ved. Uforsiktige eller typisk moralsk dydige spillere har en tendens til å ende opp døde: De får knapt lønn for sitt strev. Mens de mest slue spillerne hvis lojalitet vi er usikre på, smir sine renker på tvers av husene i flere lag, med forræderier og svik om hverandre i fleng. De har ofte stor suksess.

Videre portretteres visse karakterer å ha direkte sans for sadisme og brutalitet. Men om narrativt perspektiv kan skjenkes slike personer av Martin, avhenger mest av om sadismen kan knyttes opp mot velfortjente hevnaksjoner eller ei. Dersom sadistiske gleder utgjør et markant trekk ved personligheten, legger ikke Martin opp til at sympatiske følelser skal vekkes hos leserne. Likevel, når alt kommer til alt, er det opp til hver enkelt leser å finne ut om for eksempel Ramsay er en skurk eller ei. Han er moralsk sett et perspektiv, en spiller i spillet, likesom de andre. Uavhengig av i hvilken grad narrativet inkluderer hans perspektiv.

Gjør Ramsay det godt eller dårlig i spillet? Det er aksen de moralske spørsmålene dreier seg rundt. Annen moral kan nok trekkes frem, men innenfor seriens tankeunivers og synsvinkel er dette mindre relevant: Et biprodukt av andre forhold, snarere enn noen kjerne. Det fastsatte dreiepunktet for Martins moral, må altså sies å være machiavellisk, realpolitisk og dydsnøytralt. Å være god eller ond trenger verken å være til hinder eller å virke forrang. Det kommer an på konteksten, og reglene i spillet.

Likevel ser vi at forfatteren Martin, som det mennesket han er, har vanskelig for å leve seg inn i enkelte perspektiver, og derfor lar være å inkludere dem. Implisitt fordømmer han dem. Det gjelder særlig slavehandlere og hovedreligionen i Westeros. I motsetning til skaperne av TV-serien, har Martin vanskelig for å sette seg inn i perspektivene til oppriktig religiøse personer. Dersom han fremstiller noen som gjør godt utelukkende for det godes skyld, en ytterst sjelden gang, så er dette nødt til å skildres utenfor stereotypien. Faktisk må denne stereotypen skitnes til, eller krydres på en eller annen måte. En omvendt kongemorder kan ta skritt på veien mot å bli edel, men av edle riddere som ikke er korrumperte, kvinner eller homofile, finnes det bare én: Og han er snart ved å gå av med pensjon.

Det er ikke iboende eller oppsedet dyd som ligger forfatterens hjerte nært, men grove vittigheter, utspekulerte renkespill og sanselige nytelser. Moralsk så reagerer han mest på frihetsberøvelse: Ved slaveri finnes ingen nyanser eller gråtoner i de perspektiver han gir. Dette er også logisk, all den tid friheten til utskeielser og (klassisk) umoral, forsvinner dersom friheten selv kommer inn under en annens. Idealet er her fyrstehusene: De er ikke underlagt noen, annet enn selve Jerntronen, og med den for øyet har de anledning til å tjene seg selv. At andre tjener dem, presenteres for øvrig ikke som noe problem: Så lenge de har anledning til selv å være sterke og frie, er alt på det rene. Strukturelle utfordringer som ligger som en hemsko på den øvrige befolkningens utfoldelse, ofres knapt en tanke. Dermed kan Martin innenfor en forvrengt nihilistisk middelalderkontekst, anses for å være en eliteliberalist av verste slag.

Denne feilslåtte idealismen, stilt overfor nihilismens avgrunn, er en naturlig arv fra den gudløse franske intelligentsiaen, som ble opphavet til humanistisk eksistensialisme. Flere av arvtakerne av eksistensialismen var ektefødte barn av nihilismen, og mange innen Martins generasjon lot seg forføre av dem. Det humanistiske perspektivet til Sartre om å velge seg selv, tillegges her stor vekt. Det er opp til det enkelte individ å skape sin egen mening, for slik bevisst å holde det nakne eksistensielle grunnfjellet, eller kvalmen, på avstand.

Hos Martin er ikke kvalmen immanent til stede, om enn de retningsgivende normene hos ham heller er vagt formulert. Ulike fyrstehus og personer får ha sin egen “vei”. Skal man være lojal mot sitt eget hus, eller skape sin egen lojalitet, ut fra en grobunn man finner i seg selv som person? Dette er hva moralske spørsmål i Game of Thrones dreier seg om. Andre moralske spørsmål er knapt verd å stille, for svarene ender som regel opp med bare å gå i sirkler. Finnes det definitive svar, er som oftest Jerntronen selv det fremste svaret. Den “dydige” bør helst regne ut hvordan han selv, eller noen han kjenner, kan komme til å sitte på den – enten i navnet, eller styre bak kulissene. Kan slik makt ikke oppnås, vil målet være å unngå å bli rammet av den makt som strømmer ut fra denne stol. For Jerntronen krever alles lojalitet. Kjemper du mot den med sverd, bøyer den sverdet ditt, og gjør det om til sitt eget.

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale

0 0 votes
Artikkelvurdering
Game Of ThronesGeorge R. R. MartinGoTmoralpostmodernismeTolkien
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments