Gelius islamssyn i strid med islamsk teologi
Herved utfordrer jeg Gelius til å finne teologisk dekning for påstanden om at profeten Muhammad spredte islam med sverdet eller at islam er en aggressiv religion
Av Osamah Rajpoot
Dette innlegget er et svar på Einar Gelius’ tekst i Nettavisen.
Einar Gelius ønsker en åpen og ærlig debatt om islam, men blir nærmest forulempet når det kommer motkritikk. Han svarer meg ved å dra offerkortet og gjør ikke noen særlige forsøk på å imøtegå kritikken ved å diskutere innholdet i mine argumenter. Han spør seg selv videre hvorfor jeg svarer med sinne og aggresjon og lurer på hvorfor man ikke kan ha en «samtale om islam uten å bli overfalt med skjellsord og mistenkeliggjøring»?
Vel, det er hverken sinne eller aggresjon i mitt svar, men en kritisk imøtegåelse av hans innvendinger. Det er verdt å minne om at selvkritikk er vel så viktig som kritikk rettet utad. Det er dog riktig at jeg omtalte innlegget hans som «islamofobisk tankespinn», at jeg skrev at han henter inspirasjon fra høyresiden i USA og at han har manglede kontekstuell forståelse for de historiske kildene i forhold til islam.
Jeg skal her forsøke å ta Gelius på hans ord og avstå fra dette. Jeg vil kun imøtegå hans påstander, men da håper jeg du kan ta dette imot på en åpen og saklig måte Gelius.
Det er fint at du har forsøkt å sette deg inn i islam og profeten Muhammads liv. Slik jeg tolker ditt overhengende prosjekt handler det om å skape en bakgrunn for å forstå hvorfor noen muslimer tyr til vold i Allahs navn, noe du gjør ved å henvise til islamske historiske referanser, samt Koranen. Din hovedpåstand er at det skjedde en skiftning i profetens liv, fra et fredelig «Mekka-islam» til et krigersk «Medina-islam», hvor du så trekker linjer fra sistnevnte til dagens terror, som en forklaringsmodell.
Har du lest Koranen fra perm til perm Gelius?
Når det gjelder islams kilder, er det viktig å være klar over at de teologisk normative kildene er Koranen og profetens sunna, altså det vi leser om i de autentiske Hadithsamlingene. Disse har også en større historisk verdi, da hadithsamlerne gikk særdeles langt i å verifisere hver påstand som ble attribuert til profeten. Disse kildene kan så suppleres med de historiske kilder, men har altså ikke samme verifiserbare vitenskapelige verdi. Disse historiske verkene må man lese med et større kritisk øye, og det kan sammenliknes med den samme type historisk usikkerhet som dagens bibelforskning knytter til Det nye testamentes beretninger om Jesu liv.
Jeg vet ikke om du har lest Koranen fra perm til perm Gelius, men hvis man leser alle versene som omhandler krig i Koranen ser man med all tydelighet at det kun handler om defensiv krigføring, aggressiv krigføring er rett og slett ikke tillatt i islam. Koranen er nemlig krystallklar:
«Og om din Herre hadde tvunget Sin vilje igjennom, så ville de som er på jorden, ha trodd alle sammen. Vil du da tvinge menneskene, så at de blir troende»? 10:100
Men hva sier Koranen egentlig om krig? Da muslimene måtte flykte etter 13 års religiøs forfølgelse hadde de også blitt utsatt for en grusom boikott som varte i tre år, muslimer hadde blitt drept og tortur var heller ikke uvanlig. Det var den herskende eliten i Mekka som sto bak dette. Alt dette er historisk dokumentert i Koranen, hadithsamlingene, samt de historiske kilder, sira-litteraturen.
Retten til å forsvare seg
Da profeten og muslimene emigrerte til Medina, dette ca i år 622, er det mange som omtaler dette som en skiftning fra Mekka til Medina teologi, slik Gelius hevder. Men hvis man ser på alle kildene under ett så innebar dette ingen annen teologisk endring enn tillatelsen til å forsvare seg. Slik det er beskrevet i Koranen 22:39-40, så var denne retten kun begrenset til forsvar for religionsfriheten, ikke kun for muslimene, men også for alle andre religiøse. Dette styrkes videre av følgende vers:
«Og bekjemp dem til det ikke lenger er forfølgelse, og troen på Allah er (fri). Men om de avstår (fra kamp), (så skal de vite), at det ikke er noe fiendskap, unntagen mot de urettferdige». 2:194
Dette verset kan man supplere med de historiske beretninger som forteller om de fredstraktater med de ikke-troende profeten inngikk. Hvis dette verset skulle tolkes som om muslimene skulle fortsette å krige, til de ikke-troende konverterte til islam, så ville jo profeten ikke ha inngått disse fredsavtalene. I Koranens 2: 191-194 står det:
«Og kjemp for Allahs sak mot dem som bekjemper dere, men vær ikke angripere, for Allah elsker visselig ikke angriperne. Og drep dem hvor dere enn finner dem (mens krigen pågår), og driv dem ut fra den byen som de drev dere ut fra, for forfølgelse er verre enn krig. Men bekjemp dem ikke ved den Hellige Moské, før de bekjemper dere der. Men om de kjemper mot dere, så bekjemp dem. Slik er de vantros belønning. Men om de avstår fra kamp, så er Allah visselig Tilgivende, Barmhjertig. Og bekjemp dem til det ikke lenger er forfølgelse, og troen på Allah er (fri). Men om de avstår (fra kamp), (så skal de vite), at det ikke er noe fiendskap, unntagen mot de urettferdige.
Kun tillatelse til krig om man angripes
Av dette kan vi lese at muslimene kun fikk tillatelse til å gå til krig mot de som angrep først. De kunne ikke kjempe mot de som ikke tok del i krigføringen. Selv etter at fienden har startet angrepet plikter muslimene å holde krigføringen innenfor dens grenser. Å utvide krigen, enten territorielt eller med hensyn til våpenbruk, er feil. Videre er det også kun tillatt å kjempe mot en alminnelig hær som fienden opererer med, det var ikke lov for muslimene å kjempe mot ikke-stridende.
Det er viktig Gelius, når du ønsker å forstå mer av islam, at du ikke automatisk setter likhetstegn mellom hendelser i dagens verden og religionen islam. Når du sier at det i dagens Saudi Arabia hverken er «religionsfrihet eller religionsdialog», så betyr ikke dette at det er en refleksjon av islam. Igjen er det viktig å minne om at det kun er Koranen og profetens praksis som danner dette grunnlaget. Hvis muslimsk praksis strider imot dette, så må det forkastes. Og ja, det finnes et mylder av ulike tolkningstradisjoner, men prinsippet er likevel at de alle søker å etablere sin teologi på disse to kilder.
Koranen inviterer til religionsdialog
Som vist i mitt forrige innlegg inviterer Koranen til religionsdialog og pålegger dessuten muslimene å tro på sannheten til alle verdens religioner. Dette finner gjenklang i profetens praksis, slik man kan lese om i de historiske kilder. Han tillot for eksempel en kristen delegasjon fra Najran (nåværende Yemen) å utføre sine kristne tilbedelsesritualer i sin moské i Medina, det nest helligste stedet i islam etter Kabaaen i Mekka. Hvilke andre religioner kan vise til slik toleranse i praksis Gelius?
Avslutningsvis vil jeg si Gelius, at islamsynet ditt er gammeldags. Det har ikke gjenklang hos de fleste muslimske lærde eller majoriteten av verdens muslimer. De eneste som fortsatt tror på myten om islam som en aggressiv religion er ekstremister og svært kritiske islamkritikere. Et tilleggspørsmål til deg da Gelius, er da hvorfor du ikke er i takt med muslimer flest, men holder deg til samme islamtolkning som ekstremistene? God religionskritikk tar utgangspunkt i motdebbatantens tolkning, hvor man ikke minst ser på de faktiske tolkningene som benyttes og ikke ens egne.
Profeten påtvang ikke noen den islamske troen
Troen er en nådegave fra Gud og kan ikke påtvinges. Sverd kan vinne land, men ikke hjerter. Tvang kan bøye hoder, men ikke sinn. Dette er i overensstemmelse med utallige vers i Koranen, se for eksempel 6:105
«Nå er det visselig kommet klare bevis til dere fra deres Herre. Den som da ser, ser til sitt eget beste, og den som er blind, ham blir det til egen skade. Og jeg er ikke noen vokter over dere».
Profeten påtvang ikke noen den islamske troen. At noen i dag eventuelt ønsker å gjøre dette kan i alle fall ikke forsvares teologisk. Herved utfordrer jeg Gelius til å finne teologisk dekning for påstanden om at profeten Muhammad spredte islam med sverdet eller at islam er en aggressiv religion. Her holder det ikke å vise til hva ulike forskere har sagt, du må kunne argumentere for hvorfor.