Håndhilsing og toleranse
Nylig måtte statsminister Jonas Gahr Støre presisere at han ikke mener Koran-brenning er en straffbar – kriminell – handling selv om han mener det er en hatefull ytring. Det er en alminnelig juridisk forståelse at skjending av såkalte hellige tekster er beskyttet av ytringsfriheten, selv om dette åpenbart støter, provoserer og/eller sårer en del religiøse mennesker. Forklaringen er at religioner ikke er beskyttet av mot kritikk og angrep. Det er heller ingens menneskeverd eller grunnleggende rettigheter som blir krenket av slike handlinger.
I forbindelse med en skoleavslutning og vitnemålutdeling nylig valgte noen gutter ikke å ta den kvinnelige rektoren i hånden under seremonien. Det finnes også andre eksempler på slik «håndhils-nekt» og mange mener at dette er uakseptabel kvinnediskriminering. Fordi det er forbudt å diskriminere, er manglende håndhilsing fra menns side overfor kvinner noe det må bli slutt på. Særlig hvis begrunnelsen for en slik oppførsel er religiøs.
Dette er ikke en holdbar posisjon. Liksom brenning av «hellige tekster» ikke utgjør noen menneskeverdskrenkelse, er heller ikke et manglende håndtrykk i seg selv en krenkelse av kvinners (eller noens) menneskeverd. Dette er situasjonen, også selv om begrunnelsen skulle være diskriminerende. På samme måte er det ikke i seg selv krenkende ikke å håndhilse på noen på grunn av deres hudfarge, etnisitet, kulturelle og/eller religiøse bakgrunn – eller fordi du ikke liker trynet på noen. Dette illustreres godt av Koran-brenningssakene vi har sett i det siste.
Når SIAN brenner Koranen, er motivet ganske åpenbart rasistisk-islamofobt. Handlingen inngår i en klart uttrykt ideologisk sammenheng som er systematisk krenkende av muslimers menneskeverd og menneskerettigheter, blant annet med krav om deportasjon av muslimer og innskrenking av muslimers religionsfrihet. Likevel er det ikke juridisk belegg for å straffe Koran-brenningen.
Altså er heller ikke konteksten en handling inngår i, tilstrekkelig til å gjøre en ikke-krenkende handling til en krenkelse. Det vil selvsagt også gjelde for manglende håndhilsing uansett begrunnelsen.
Det er likevel grunn til å dvele litt ved forskjellen på Koran-brenning og ikke å håndhilse. For i det siste tilfellet rammer handlingen umiddelbart en person – som kan ha krav på vern mot diskriminerende ytringer og handlinger, for eksempel kvinner, jøder, funksjonshemmede, homofile eller andre minoriteter. Likevel er det vanskelig å gjøre ikke-håndhilsingen til en krenkelse selv om det opplagt kan være støtende, fornærmende, provoserende og/eller sårende.
Her finnes det flere momenter, blant annet knyttet til individuell frihet og religionsfrihet. Det synes opplagt at ingen kan pålegges eller tvinges til å håndhilse på noen man ikke ønsker å ta i hånden – uansett hvilken begrunnelse man måtte ha. Det bør umiddelbart være klart at en påtvungen hilsen overhodet ikke kan uttrykke den likeverd og respekt for den andre som den er ment å vise. Det gjør en slik plikthandling til en gest uten det innhold mange mener den bør inneholde.
Videre henger det ikke-krenkende ved å unnlate å trykke en annens hånd sammen med den individuelle friheten til selv å bestemme over egen kropp, inkludert retten til å bestemme hvem man vil ta på og bli tatt på av. Det kan vanskelig være en krenkelse av andre å utøve denne retten. Uansett begrunnelse – og uavhengig av hvor fornærmende det måtte oppfattes.
Men begrunnelsen for en slik (ikke-)handlinger kan også være relevant, særlig hvis begrunnelsen er forankret i menneskerettighetene. Det er tilfellet når det henger sammen med religionsfriheten. Norsk lov og Den europeiske menneskerettskonvensjon slår fast (art. 9) at:
«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
Det finnes – av åpenbare grunner – ingen lov som begrenser den enkeltes rett til å gi uttrykk for sin religion ved ikke å håndhilse på noen av det motsatte kjønn.
Da står vi igjen med at guttene som ikke ville håndhilse på en kvinnelig rektor, i manges øyne opptrådte respektløst, provoserende og fornærmede. Men dette er i betydelig grad avhengig av øynene som ser. For (to av) guttene benyttet en annen og respektfull hilsen ved å legg hånden på hjertet. Å avise dette som utilstrekkelig og derfor likevel fornærmende, er ganske provinsielt. Det finnes selvsagt ikke bare én måte å opptre høflig på. Norsk «folkeskikk» er høyst variabel over tid, og i alle fall ikke noe uttrykk for absolutt forpliktende normer.
Det kan selvsagt være gode grunner til å anbefale alle, eller flest mulig, å følge alminnelig «skikk og bruk». Det er ofte et godt smøremiddel i mellommenneskelige relasjon, og som i tilfellet med håndhilsing, et uttrykk for praktisk likestilling mellom mennesker uavhengig av kjønn, etnisitet, sosial status eller lignende. Det er altså anbefalingsverdig å møte andre mennesker med et håndtrykk.
Likevel må vi leve med uenigheter, også sterke uenigheter, om hva vi bør gjøre i ulike sammenhenger. Rett og slett fordi vi har en rekke fri- og rettighetene som gir alle en individuell frihet til å gjøre som vi vil, så lenge vi ikke skader andre. All denne friheten innebærer også at vi kan bruke rettighetene til å mene, si og gjøre noe andre blir provosert, støtte, såret og/eller fornærmet av. Det er ganske uunngåelig. Og uten denne muligheten ville det ikke eksistert noen individuell frihet, bare konformitet. Det er derfor toleranse blir en helt nødvendig konsekvens av vår grunnleggende etiske (og juridiske) forpliktelse til respekt for menneskeverdet og menneskerettighetene. Det ser vi av følgende definisjon av toleranse:
Evnen og viljen til å leve med, uten å ville hindre eller forby, de av andres meninger, ytringer og/eller handlinger som man selv er dypt uenig i eller blir støtt, provosert, fornærmet eller såret av.
Toleransen har derfor to umiddelbare komponenter: Evnen er en individuell psykologisk disposisjon – for noen kreves det rett og slett mer å utvise toleranse; viljen er det som avgjør hvordan vi faktisk opptrer i konkrete situasjoner hvor vi er uenig med noen eller blir støtte, provosert, fornærmet eller såret. Toleranse er rett og slett slitsomt, en vanskelig øvelse som vi likevel må praktisere hver dag.
Som etisk norm omfatter imidlertid toleransen noe mer enn bare å leve med noe uten å ville hindre eller forby. Toleransen omfatter derfor en tredje og svært viktig komponent: Forsvaret for andres rett til å gjøre det man måtte være uenig med dem i eller som man blir sterkt provosert av. Det er dette som ligger i det berømte sitatet som noe feilaktig tillegges Voltaire: «Jeg er helt uenig med deg, men jeg vil forsvare til min død din rett til å si det du gjør.»
Toleranse er selvsagt noe som forplikter oss alle. Derfor må også muslimer forsvare retten til å brenne Koraner, og de av oss som mener håndhilsing er viktig, må forsvare muslimers rett til ikke å hilse på denne måten.
Toleransens nødvendighet blir større i mer mangfoldige samfunn. Koran-brenning, hilsemåter, klesdrakt, krav til matvarer og en lang rekke andre problemstillinger vil fortsette å utfordre oss. Slik sett er uenigheter om og med andres meninger, tro og praksiser en selvfølge. Like selvfølgelig er at vi skal respektere og derfor forsvare andres rett til å tenke, tro og handle annerledes enn vi selv gjør.