Har Aftenposten en redaktør uten anstendighet?

KrF har fjernet hjertet fra logoen. Partiet har fått en hjerteløs leder. Dette skriver politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil Alstadheim, og slår retorisk fast at KrF har fått en leder uten nestekjærlighet. Vi andre spør, har Aftenposten fått en redaktør uten anstendighet?

Gaza viktigst
Valgkamper er ikke alltid interessante, og heller ikke underholdende. Og vi blir ikke særlig klokere. Det er gladiatorenes show, og på tribunene sitter keiserens kvinner og menn og vender tommelen opp eller ned – alt ettersom. Men da interessen her ute ikke er all verden, gjelder det å rope høyt eller aller helst høyest.

Gaza er blitt en viktig sak i denne valgkampen. Den skaper temperatur – i hvert fall blant journalistene og debattantene. For noen partier er den helt øverst, viktigere en det meste. Og så kan det virke som at deler av venstresiden og journalistene har bestemt seg for at dette er en sak der de kan sette inn støtet og tyne KrF skikkelig. Partiet, som har tatt en Lasarus og stått opp fra de døde, truer tross alt med å stikke kjepper i hjulene for selveste Jonas og Jens og dermed for en ny regjeringsperiode for venstresiden.

Mobbeofferet
Men så viser det seg at venstresidens nye mobbeoffer og hakkekylling, KrFs nye leder, beholder roen og anstendigheten og svarer slik det er forventet av en partileder.

For når han får spørsmålet om KrF har medfølelse med den slitne og utarmede befolkningen på Gaza, er svaret selvfølgelig et ekte og inderlig “ja”. KrF er bistandspartiet framfor noen og har et grunnleggende engasjement for alle verdens lidende – kanskje mer enn noen. Men i valgkampen er ikke et slik spørsmål tilfeldig og liketil. Det er sterkt ladet.

Det Alstadheim og andre i media, og politikere og aktivister egentlig og implisitt spør KrF om, er det retoriske og taktiske spørsmålet om de fordømmer Israels grusomheter på Gaza. I dette ligger det ikke et spørsmål om humanitet, medfølelse og rettferdighet, men altså et ladet spørsmål om alt det som kan legges i I/P- konflikten: Israel som kolonimakt, en fordriver – Nakba, kynisk undertrykker, okkupant, krigsmakt, aggressor, Israel sin rett eller urett til eget land og -eksistens – palestinsk stat – og ikke minst bakgrunnen for og den utløsende årsaken – og den brutale virkeligheten på Gaza.

Feil uansett
I en politisk debatt må Ulstein forholde seg til intensjonen i spørsmålsstillingen. Det er altså et retorisk spørsmål som er ment å sette Ulstein og KrF sjakk matt. Det blir feil uansett hva han svarer. Han velger derfor slik andre politikere ville valgt, å ikke gi motstanderne dette gratispoenget. Han velger den tunge og nesten håpløse løsningen, den trangeste og smaleste av alle veier i norsk politikk for tiden, Ulstein forsøker å nyansere. For også i Gaza-konflikten er det flere nyanser. Det er det faktisk – utrolig og utenkelig nok for mange.

Ulstein står altså i et ekstremt trangt debattformat, der han ikke gis muligheten til å forklare og resonnere, men der premisset et at han med noen enkle “one-linere” skal svare på spørsmålet i den konteksten og den intensjonen spørsmålet er stilt. Han gjør som alle andre politikere i slike debatter, han velger ikke å snakke til mobben, men til sine egne. Dette er en av valgkampens største selvfølgeligheter.

Korsfest!
Alt dette mens Alstadheim og de øvrige i media, og politikere og aktivister framfører et øredøvende, hånlig og latterliggjørende “Korsfest! Korsfest!”.

Det skal sterk rygg til å stå i en slik håpløs eller i utgangspunktet umulig storm, mens programlederne vasker hendene sine og de øvrige har inntatt yppersteprestenes og hyklernes rolle – og ser ut til å nyte det.

Illustrasjon: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0 + KrFs logo.