Historiske traumer som vekkes, og nye traumer som skapes

|
Israelsk og palestinsk flagg på mørk himmel - generert av Bing K-I

Av Lars Gule, førsteamanuensis ved OsloMet.

Israel ble utsatt for et forferdelig terrorangrep som startet 7. oktober. Kanskje så mange som 1 400 har blitt drept av raketter og terrorister på bakken. Det verste enkelttilfellet synes å være omkring 260 drepte ungdommer på en friluftskonsert.

Angrepet sammenlignes med al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001. Det er nok en relevant sammenligning, men det er neppe dette som utgjør den viktigste resonansbunnen i det israelske samfunnet. Terrorangrepet utgjør det mest omfattende massedrap på jøder siden holocaust. Dette vil føre til at alarmen uunngåelig går i både individuelle bevisstheter og i det kollektive minnet til svært mange israelere. For det er holocaust, og enda tidligere pogromer, som utgjør en bærebjelke i Israels begrunnelse for statens eksistens – selv om staten er etablert på palestinernes bekostning.

En så omfattende massakre på tilfeldige israelere vil derfor føre til en langt større besluttsomhet og gjengjeldelses- og hevntrang i hele det israelske samfunnet. Dette kommer til uttrykk i oppslutningen om de væpnede styrkene vi nå ser i Israel. Derfor har Hamas forregnet seg alvorlig gjennom dette angrepet. Det vil si, dersom planen var å drepe så mange israelere som mulig for å påføre Israel et stor tap, for å tvinge fram en større grad av vilje til å se konflikten fra et palestinsk perspektiv, så var dette kontraproduktivt. Angrepet har fått den stikk motsatte effekten. For ikke bare vil vi se besluttsomhet og hevn, men også en klarere avvisning av at palestinerne har legitime krav og interesser i konflikten.

Mye av grunnen til dette er at Hamas ikke har historiske kunnskaper om – og derfor heller ikke evnen til å se – jødeforfølgelsene, holocaust og antisemittismen som grunnleggende faktorer i israeleres bevissthet. Kunnskaper om jødenes holocaust i Europa er heller ikke solid forankret i arabiske samfunn mer generelt. Kanskje ikke overraskende fordi dette handlet om Europa, ikke Midtøsten. Arabernes og muslimenes erfaringer med europeere var at de var kolonisteter som tok seg til rette – og undertrykket – den innfødte befolkningen i den arabiske og muslimske verden. Jødenes skjebne i Europa var ikke deres sak. I det globale sør, også i Midtøsten og Nord-Afrika, kjempet man for egen frihet mot særdeles brutale kolonister, som for eksempel i Algerie gjennom mer enn 100 år.

Dermed står ikke bare Hamas, men (alt for) mange arabere uten forutsetninger for – og vilje til – å forstå at frykten for nye pogromer og holocaust er et «grunntema» i mange israeleres (og jøders) bevissthet. Og uten en slik innsikt vil man heller ikke kunne etablere et grunnlag for reelle forhandlinger, dialog og sameksistens i hele Israel-Palestina.

Viktig er også at parallelt til den manglende kunnskapen om holocaust blant mange arabere, er det svært mange israelere som overhodet ikke er i stand til å forstå den palestinske erfaringen og frykten for gjentakelse av nettopp terrorangrep, massakre og etnisk rensing. Dette er palestinske erfaringer fra 1920 og fram til i dag! I kraft av å være en formidabelt utsatt folkegruppe gjennom tidene, med «toppunktet» holocaust, er det vanskelig for mange israelere å se at også andre er ofre, og nesten umulig for dem å skjønne at jøder som har vært de ultimate ofre, kan bli overgripere i konflikten om Palestina og mot palestinerne. Besluttsomheten om aldri å bli ofre igjen har etablert en selektiv empati i mange israeleres holdning til omverden. Dermed eksisterer det en blindhet i det israelske samfunnet overfor undertrykkelsen av palestinerne. Denne blindheten er desto mer bemerkelsesverdig fordi så mange israelere har deltatt i den – ikke minst som okkupasjonssoldater på Vestbredden og i den brutale blokaden av Gaza. Eller kanskje nettopp derfor, som selvfornektelse?

Det er i alle fall ikke uten grunn at svært mange palestinere frykter at den israelske oppfordringen om å «evakuere» den nordlige delen av Gaza-stripen, utgjør en ny etnisk rensing. På bakgrunn av Gaza-familienes erfaringer frykter de med god grunn at det handler om ny fordrivelse og ny tilværelse som flyktninger – nå kanskje i Egypt – enda lengre borte fra sine tidligere hjem i Palestina.

Kanskje kan man ikke vente at parter med så ulike erfaringer, virkelighetsforståelse og derfor ulike vurderings-/forståelsesforutsetninger, skal finne felles grunnlag for en vei ut av elendigheten. Partenes forutsetninger for å ordne opp alene er mangelfulle, kanskje først og fremst fordi det ikke finnes noen erkjennelse i Israel av palestinernes legitime interesser. Derfor må verdenssamfunnet legge press på partene – og størst press på den sterkeste og mest ansvarlige for situasjonen. Israel kan ikke skjermes bak mantraet om «rett til å forsvare seg». Det er utenforstående som må bidra til partenes realitetsvurdering. Det kan «vi» best gjøre ved å insistere på at svarene må tuftes på det moderne samfunns verdigrunnlag – alle menneskers like menneskeverd, menneskerettighetenes grunnlag for all politikk og folkeretten som grunnlag for konfliktløsning. Det innebærer også at den israelske okkupasjonen skal avsluttes, palestinske rettigheter respekteres og israelske borgeres krav på sikkerhet skal ivaretas.

0 0 votes
Artikkelvurdering
HamasholocaustIsraelkrigPalestinaterror
Abonner
Send e-postmelding når
0 Kommentarer
Best likt
Nyeste Eldste
Inline Feedbacks
View all comments