Humanisme med eller uten Gud?

Er mennesket avhengig av Gud for å ha en ukrenkelig, iboende verdi som er lik for alle mennesker, eller må man avvise det guddommelige for å være humanist? Nei, verken eller, skriver Elise Skarsaune. 

Av Elise Skarsaune, generalsekretær i Humanistforbundet

I tre ypperlige innlegg før meg har Farhan Shah diskutert humanisme og islam, David Wikstrøm humanisme og kristendom og Morten Fastvold livssynshumanismens filosofiske fundament. Mye klokt er allerede skrevet av mine forgjengere om historiske, samfunnsmessige og kulturelle strømninger humanismen som livssyn bygger på og trekker inspirasjon fra, så dette ser jeg ingen grunn til å gjenta i mindre elegante vendinger. Kjernespørsmålene i samtalen så langt virker å være om Gud er nødvendig for et humanistisk livssyn, eller – på den annen side – om et humanistisk livssyn utelukker Guds eksistens. Dette er en interessant samtale, som jeg setter stor pris på at Humanistforbundet får lov til å delta i. Nei, verken eller, vil være vårt korte svar. Som de tre tidligere innleggene så flott har illustrert, kan et humanistisk livssyn starte fra ulike utgangspunkt og likevel ende ved samme endestasjon. Dette mener vi er noe av det som nettopp gjør humanismen som livssyn så verdifullt og viktig i dagens Norge.

Livssynshumanisme uten Gud 

Før jeg skulle tiltre som generalsekretær i Humanistforbundet, gjorde jeg det jeg ofte gjør når jeg står overfor noe nytt og ukjent – jeg kjøpte bøker om temaet. Jeg hadde selv nylig oppdaget at det fantes en livssynshumanisme som hadde rom for meg med min historie og overbevisning, og ville lære mer. Det viste seg å ikke være bare enkelt.

I Oxford University Press sin lille Humanism. A Very Short Introduction slår Stephen Law fra London University fast allerede på side to at livssynshumanister er enten ateister eller i det minste agnostikere. Dette er punkt nummer to i en syvpunktsliste av kjennetegn på humanisme som livssyn forfatteren mener de fleste humanister vil kjenne seg igjen i. Dette stemmer nok også godt overens med den gjengse forståelsen av livssynshumanisme både her hjemme og internasjonalt. De øvrige punktene i Laws definisjonskriterier for livssynshumanisme er troen på vitenskap og menneskelig rasjonalitet, troen på kun ett liv her og nå, menneskets moralske verdi, individuelt og autonomt moralsk ansvar, troen på en mening uten Gud og ønsket om et sekulært samfunn.

Om man forstår livssynshumanisme som en “pakkeløsning” med disse syv ufravikelige bestanddeler til grunn, faller både jeg, Shah og Wikstrøm utenfor allerede på side to. Dette var også leseropplevelsen jeg fikk i møte med Oxfords lille introduksjon til det jeg selv opplever som mitt livssyn. Her var det ikke rom for meg som humanist. Samtidig er naturligvis humanismen som livssyn for veldig mange et alternativ til religion, flesteparten av medlemmene i Humanistforbundet inkludert.

Kampen for et sekulært samfunn styrt av menneskers kunnskap, evne til å resonnere, diskutere og fatte beslutninger uten henvisning til andre makter, er fortsatt sentral verden over. Dette medfører også at kampen for frihet fra religion fortsatt er en kjernesak for mange livssynshumanister, både internasjonalt og her hjemme. Men betyr dette at livssynshumanisme nødvendigvis behøver å utelukke eksistens av noe guddommelig eller åndelig?

Humanisme med Gud som forutsetning – eller motsetning? 

Da tidligere rektor ved Nansenskolen, Dag Hareide, lanserte boken Humanisme i 2011 ble det temperatur. I boken argumenterer Hareide for at humanisme er et “uferdig” eller ikke komplett livssyn, som beveger seg i det han kaller “verdienes mellomnivå”. Ettersom humanismen som livssyn i liten grad besvarer “hvorfor?”-spørsmålene rundt menneskets og verdens eksistens (slik religioner gjør), og heller ikke “hvordan?”-spørsmålene for samfunnet (slik politiske teorier gjør), blir alle bindestreks-humanister ifølge Hareide. For eksempel kristen-humanister eller humanist-sosialister.

Dette reagerte flere livssynshumanister på, blant andre sentrale personer i Human-Etisk Forbund. Disse argumenterte for at en stor del av Norges befolkning oppfatter humanismen som sitt (eneste og komplette) livssyn, og at dette ikke kan avfeies etter eget forgodtbefinnende. Samt at humanismen svarer på de tre områder et livssyn skal – nemlig virkelighetssyn, menneskesyn og moral.

Wikstrøm hevder i sitt innlegg at kristendommens radikale likeverdsbudskap er en forutsetning for humanismens tanke om likeverd mellom alle mennesker, og at menneskeverdet i seg selv er avhengig av en skapergud som sitt opphav. Dette begrunner han med at menneskets verdi må komme fra et sted, og ikke kun være tatt for gitt. Verdenserklæringen om menneskerettighetene fastslår at alle mennesker har en lik verdi, men beskriver ikke hvor denne kommer fra. Wikstrøm og Fastvold samstemmer i at menneskeverd må begrunnes utover at det er åpenbart for dagens vestlige mennesker.

Her forventes jeg sikkert å gå i debatt med den kristne, muslimen og human-etikeren om hvor menneskets iboende verdi kommer fra og hva som (historisk og/eller filosofisk) gir grunnlag for å hevde alle menneskers likeverd. Men i Humanistforbundet velger vi å la den enkelte humanist selv besvare disse spørsmålene. Vi opplever at å legge menneskeverd og likeverd til grunn gir et sterkt og dynamisk livssynsfellesskap, særlig når de delte kjerneverdiene ikke forutsetter at man har eller ikke har samme utgangspunkt for å nå sin felles delte plattform. Derfor har vi rom for nettopp både kristenhumanister, muslimske humanister, human-etiske humanister og en hel rekke andre mangfoldige humanister i vårt fellesskap. Inkludert altså en ikke-troende tidligere personlig kristen med godt over middels interesse for religion og livssyn, og klokketro på menneskeverd og likeverd, menneskets friheter og evner – men også absolutte ansvar for egne handlinger, valg og ord. Overfor hverandre og planeten vi bor på og deler med så mange levende vesener som står i vår makt.

Vi tror at veiene inn til humanismen kan se ulike ut for mennesker, fordi vi er forskjellige og mangfoldige. Men humanistiske kjerneverdier er ikke særeie for verken oss som har humanismen som vårt eneste livssyn eller “dagens vestlige mennesker” som Wikstrøm og Fastvold henviser til. Er det slik at fundamentet for humanismen som livssyn oppstod med kristendommen, slik Wikstrøm hevder, eller kan vi finne andre og mindre eurosentriske kilder til sentrale pilarer i et humanistisk livssyn? Dag Hareide peker blant annet på Konfutse (551-479 fKr) som det tidligst kjente opphavet til den gyldne regel; “det du selv ikke ønsker for deg, gjør ikke det mot andre”. Her er likeverd mellom meg og mine medmennesker implisitt forutsatt, i en ganske annen kulturell kontekst enn den som ofte påberopes som humanistiske verdiers opphav. Han diskuterer også om det afrikanske ubuntu-konseptet kan tolkes som en kollektivt orientert humanisme, hvor individets relasjoner til og ansvar for fellesskapet står i fokus.

Nettopp fordi vi kan finne kilder til humanistisk tankegods i ulike tidsperioder, kulturelle kontekster – inkludert i forskjellige religiøse tradisjoner – og på ulike språk, har humanismen et stort potensial for å fungere som et samlingspunkt for ulike mennesker med engasjement for verdispørsmål i vår tid.

Spørsmålet om Gud er ikke det mest sentrale i humanismen 

Shah skriver i sitt innlegg flott om den inkluderende humanismens muligheter som møtepunkt for mennesker med ulik bakgrunn til å “mobiliserer seg for å verne om menneskets uantastbarhet og iboende verdighet i kriserammede samfunn”. Vi i Humanistforbundet mener nettopp at humanismen som livssyn har rom for mennesker med ulike utgangspunkt, men felles verdier og kampsaker. Dette gjør at spørsmålet om det finnes noe guddommelig eller åndelig til underordnet for vår humanisme – dette overlater vi til den enkelte humanist. Men vi mener at humanismens samlende potensiale er for stort til å trekkes på kun i kriserammede samfunn eller tidsperioder!

Gode, inkluderende, mangfoldige og menneskevennlige samfunn trenger en humanisme med rom for det hele mennesket – som individ og fellesskap. Å sette fokus på hva vi har til felles, uavhengig av individuelle ulikheter i begrunnelse eller uttrykk, kan skape fellesskapet vi trenger for å gi hverandre rom. Dersom vi lar flere eie humanismen sammen og bruker kreftene våre på å skape handling ut av det vi er sammen om heller enn det som måtte skille oss, kan humanismen bli en kraft for et bedre samfunn. Uavhengig av om den enkelte humanist måtte tro på Gud eller ikke.

Humanisme med eller uten Gud? Ja takk. Mer av det, takk!

Tidligere innlegg i Religioner.nos humanismeserie: 

• Livsynshumanismen er godt filosofisk begrunnet
• Islamsk humansime eller humanistisk islam?
• Kan kristne være humanister?

Religioner.no lenker:

• Humanistforbundet krever den straffen vi fortjener – ikke den vi har fått
• Én ting vi alle kan lære av Nietzsche
• Humanismekritikk

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.