Hva slags løsning i Palestina?

Jeg har gjentatte ganger kritisert Israel (og sionismen) og tatt til orde for en avvikling av dagens israelske apartheidstat. Hva er da løsningen?

Etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 og Israels folkemorderiske krig i Gaza, har mange argumentert for at det må forhandlinger til om en to-stats løsning. Dette tror jeg ikke er realistisk – eller ønskelig.

Det er flere grunner til dette. For det første er det ikke realistisk å se for seg en total evakuering av om lag 700 000 jødiske bosettere fra de okkuperte områdene – Vestbredden og Øst-Jerusalem. Dermed finnes det heller ikke grunnlag for en reelt selvstendig palestinsk stat med avklarte grenser ved siden av et jødisk Israel.

For det andre vil en egen og eksklusiv jødisk stat, Israel, fortsatt være en apartheid-stat med store forskjeller i rettigheter mellom jøder og ikke-jøder.

For det tredje vil neppe en palestinsk stat, mer realistisk: et palestinsk autonomt område, bli noe demokratisk fyrtårn. Gitt de palestinske selvstyremyndighetenes historie fra 1993 og til i dag, tyder alt på at det vil bli en autokratisk stat med et betydelig innslag av religiøs påvirkning på lovgivningen. Dette indikerer en «stat» og et regime med svært begrenset frihet for borgerne.

Man kan kanskje tenke seg en israelsk stat uten særrettigheter for noen etnisk eller etno-religiøs gruppe, og kanskje også en reelt uavhengig og fullt ut demokratisk palestinsk stat, uten at dette framstår som særlig realistisk i dag. Og gitt den faktiske én-stats realiteten i dag, nemlig at Israel kontrollerer hele territoriet «from the river to the sea», er dette «en-stats»-faktum et mer realistisk utgangspunkt for en helhetlig løsning på konflikten, i alle fall på sikt.

En realistisk og holdbar løsning må bygge på folkeretten. Det er trolig det eneste som er bærekraftig på sikt og som vil oppleves som rettferdig av de fleste. (Men neppe dem som mener seg å ha en gudgitt rett til hele territoriet.) Det innebærer at en én-stats løsning må sikre alle innbyggerne i territoriet deres grunnleggende rettigheter. Altså må en slik stat bygge på menneskerettighetene og andre folkerettslige forpliktelser enhver stat i dag har ansvar for å respektere.

Da har vi følgende prinsipper som skal følges og verdier som skal realiseres:

• Like rettigheter for alle innbyggere – ingen særfordeler for noen gruppe
• Flyktningenes rett til retur må respekteres – for dem som ønsker det, og dette gjelder både for palestinere fordrevet fra Palestina og jøder som ble tvunget ut av arabiske (og andre muslimske) land

Dette innebærer selvsagt at okkupasjonen av Vestbredden og Gaza avsluttes og hele territoriet avkolonialiseres. Dette kan og bør skje etter forhandlinger om en ny konstitusjon. En slik forhandlings- og grunnloveprosess bør også skje under overoppsyn av det internasjonale samfunnet, i praksis FN (og/eller stater med makt og myndighet – og som partene stoler på!), som også garanterer for gjennomføringen – i alle fall gjennom mange nok år til at en demokratisk kultur har fått festet seg. Det er viktig at man tenker inn det internasjonale samfunnets ansvar her, for lite tyder på at partene alene vil komme fram til en rettferdig og bærekraftig løsning.

Avkolonialisering innebærer at koloniale institusjoner – lovgivning, eksklusivitet for jøder – avvikles, men også at territoriets jødiske innbyggere anerkjennes som likeverdige innbyggere og ikke (lenger) oppfattes som kolonister.

Grunnloven/konstitusjonen må inkorporere nødvendige garantier for mer enn like politiske og sivile rettighetene. Også kulturelle, sosiale og økonomiske rettigheter må sikres. Samlet innebærer dette at staten som institusjon må være sekulær. Staten skal med andre ord ikke favorisere (eller behandle negativt) noen religion eller noe livssyn. Det skal råde full religionsfrihet. På den måten vil samfunnet bli preget av sivilsamfunnets og befolkningens mangslungne aktiviteter.

Slik vil den nye staten også kunne være et kulturelt og spirituelt senter for jøder, og ikke bare for statsborgerne, men jøder over hele verden. Samtidig vil religionsfriheten for muslimer være garantert, også med tilgang til muslimske hellige steder for pilegrimer. Kristne i Palestina vil også få sine rettigheter ivaretatt på linje med andre borgere med annen tro.

Det den nye staten ikke kan være en stat som garanterer statsborgerskap for en spesiell gruppe ved ankomst til territoriet. Innvandring og innvilgning av statsborgerskap vil bli regulert på demokratisk vis av både ikke-diskriminerende lovgivning og politiske vedtak i parlamentet.

Hva skal denne staten hete? Hvilket flagg skal den ha? Selv om dette er sekundære spørsmål som ideelt sett kunne vært overlatt til demokratiske beslutninger, handler dette om særdeles viktige og potente symbolsaker. Derfor handler forhandlinger også om å finne overgangsløsninger på slike spørsmål.

En bærekraftig, demokratisk, menneskeretts- og folkerettsbasert løsning ligger åpenbart fram i tid. Den synes selvsagt ikke realistisk i dag i lys av det pågående folkemordet i Gaza og hatet mellom folkegruppene, men Murens fall i 1989 virket heller ikke realistisk før det likevel skjedde, ei heller syntes det realistisk med en rask avvikling av apartheidregimet i Sør-Afrika. Så skjedde det likevel. Krig eller væpnet motstand er imidlertid ikke veien å gå. Det vil tvert imot gjøre veien mye lenger fordi fiendskapet dermed vil stimuleres og forsterkes. Derfor har det internasjonale samfunn et stort ansvar for å legge press på okkupantmakten. Israel må presses. I denne sammenhengen er BDS – boikott, desinvestering og sanksjoner – de viktigste virkemidlene. Ikke for å straffe, men presse Israel til å respektere palestinernes grunnleggende rettigheter. Fordi det bare er en rettferdig løsning som kan skape fred på lang sikt.