Hvor er fredsringene rundt ahmadiyya-moskéene?
Muslimer flest er fredselskende, og lar seg opprøre av urettferdighet, forfølgelse og undertrykking. Med mindre de forfulgte er ahmadiyyamuslimer, ifølge imam Yasir Fawzi.
Av Yasir Fawzi, imam, Ahmadiyya Muslim Jama’at.
Jeg forstår ikke helt tankegangen til visse muslimer. Tilsynelatende så virker de veldig fredelige. De står for alle verdiene alle andre fredelige mennesker står for. De snakker om religionsfrihet og sameksistens. Og de fordømmer urett.
Men når det kommer til ahmadiyyamuslimene så er holdningen helt annerledes.
Det er som om de blir helt andre personer. De samme personene som med rette kritiserer Trumps holdninger mot muslimer, har ikke noe imot verre handlinger mot ahmadiyyamuslimer i for eksempel Pakistan. Dette er i deres hode liksom rettferdig fordi disse “qadiyaniene” har gjort noe så grusomt som å tro på en annen profet etter Muhammad.
Det Trump tilsynelatende ønsker å gjøre mot muslimer er ikke så alvorlig sammenlignet med den behandlingen ahmadiyyamuslimene allerede utsettes for i Pakistan i dag. Ahmadiyya-muslimene i Pakistan ble i 1974 erklært ikke-muslimer av staten. For ahmadiyya-muslimene var ikke dette så mye verre enn for eksempel å bli kalt for bikkje. Verre ble det når de ti år senere ble nektet å være mennesker. De var jo bikkjer, så i 1984 bestemte daværende diktator Zia-ul-Haq, at qadiyaniene nå også måtte bjeffe.
Rent praktisk ble det slik at siden staten hadde bestemt at ahmadiyyene ikke var muslimer, hadde de nå heller ingen rett lenger til å kalle seg for muslimer. De hadde heller ikke rett til å oppføre seg som en. Fortsatt så er det straffbart med opptil tre års fengsel for en ahmadi å kalle seg og oppføre seg som muslim, si «assalamu alaikum» (fred være med dere), kalle moskeen sin for moské, forkynne troen sin og så videre.
Det er som om ahmadiene til en viss grad dehumaniseres fordi de ikke regnes som muslimer, at dette først er viktig å påpeke før man kan diskutere deres rett til å leve.
Hver gang undertrykkelsen mot ahmadiyyamuslimer blir tatt opp, er andre muslimer som regel bare opptatt av å fremheve at “qadiyanier” ikke er muslimer. Jeg vet ikke om dette alltid nevnes for å delvis legitimere undertrykkelsen mot ahmadiyyamuslimer, men denne irrelevante saken påpekes hver gang undertrykkelsen diskuteres. Det er som om ahmadiene til en viss grad dehumaniseres fordi de ikke regnes som muslimer, at dette først er viktig å påpeke før man kan diskutere deres rett til å leve. Denne typer holdninger medbringes selvfølgelig alle steder andre muslimer drar og bosetter seg.
Jeg, og ahmadiyyamuslimen Thomas Kårvand, opplevde nylig denne diskriminering i Norge. I en kjent Facebook-gruppe, Urett Avsløres, hvor flere av administratorene er muslimer, var jeg og Kårvand medlemmer. Et av innleggene til Thomas ble gang på gang slettet fordi den handlet om undertrykkelsen mot ahmadiyya-muslimer. Tilslutt ble han også kastet ut.
Jeg var fortsatt med i gruppen. I oktober delte jeg mitt innlegg fra Religioner.no, hvor jeg bare hadde forsøkt å bevise fra Koranen at islam ikke tillater straff for frafall. Helt på slutten av innlegget siterte jeg grunnleggeren av Ahmadiyya, der han kun sa at religion som bruker sverd til å tvinge andre, kutter først seg selv.
På dette siste sitatet møtte jeg heftig motstand fra de andre muslimene i gruppa. Kommentarfeltet ble oversvømt med kraftig kritikk mot Mirza Ghulam Ahmad. Jeg forsøkte å bringe dem tilbake til tema, og spurte om de i det minste var enige med innholdet? Svaret jeg fikk, fra blant annet initiativtakerne til fredsringen rundt synagogen, var at en som ikke er muslim (Mirza Ghulam Ahmad), ikke hadde noe rett til å uttale seg om islam (noe han ikke hadde gjort engang i det sitatet som var inkludert i innlegget mitt).
Hvis en ikke-muslim, la oss si en kristen eller en agnostiker, hadde sagt «assalamu alaikum», hadde dette blitt tatt veldig godt imot blant muslimene. Mange hadde sikkert delt saken på Facebook, og man kunne få lese haugevis av «mashallah» og lignende i kommentarfeltene. Men i Pakistan står selve staten for utviskingen av trosbekjennelser og andre koranvers fra ahmadiyya-muslimske moskeer og gravsteiner. Dét oppsummerer mange muslimers hykleri i dag.
Man kan også bruke angrepet mot Charlie Hebdo som eksempel. Mange Pakistanske muslimer ved makten fordømte jo selvfølgelig hendelsen. Men hva med deres egen blasfemilov, som nylig fikk en åttiårig ahmadi bokhandler dømt for å ha solgt ahmadilitteratur til ahmadier?
Ironien er at det var en antiterrordomstol som avga dommen, som var på totalt åtte år, derav tre år for blasfemi. Her hørte man ingen fordømmelse. Det er kanskje ikke så rart for eksempelvis i 2010, da to ahmadi-moskeer i Lahore ble angrepet av terrorister og 86 personer mistet livet, samlet Nawaz Sharif (nåværende statsminister) litt mot og uttalte at ahmadiene også er våre brødre og pakistanere. Dette skapte et hysteri blant mullahene i landet som nå ville stemple ham som vantro.
Så en av grunnene til at mange rett og slett ikke tør å for eksempel inkludere ahmadiyya når de lister opp alle trossamfunn som bør ha religiøs frihet, er denne frykten for å bli stemplet som vantro, eller enda verre, en qadiyani.
Religioner.no-lenker:
Redigert 15.01.2016.