Hvordan er etterlivet?

Hva venter egentlig kristne på når de dør?

Av Mattias Matthiesen

I Bibelen benyttes en rekke begreper relatert til “livet etter døden”. Himmelen, en ny himmel og ny jord, paradis, legemets oppstandelse, Guds rike og himmelriket. Alle gode eksempler på kristent stammespråk. Sentralt i den kristne tanken om det neste livet er himmelen, og mange har inntrykket av at himmelen er hva kristendommen sier er vår ultimate skjebne. Men hva med resten av disse begrepene, som ‘ny himmel og ny jord’ og ‘legemets oppstandelse’?

Det synes å finnes to hovedstrømmer i kristen idehistorie med hensyn på hvordan det evige liv ser ut. Den ene anser himmelen som plassen eller tilstanden for våre sjeler, og der vil man tilbringe evigheten. La oss kalle dette evig himmel-synet. Den andre sier himmelen er noe som til slutt vil forenes med vår verden for å danne ‘en ny himmel og ny jord’, altså er evigheten ikke tilbragt i en spirituell verden eller tilstand, men i en type ny skapelse som ikke er uten fysisk karakter. La oss kalle dette ny skapelse-synet. Begge har røtter langt tilbake, men det er min overbevisning at det er sistnevnte syn som har røttene plantet hos de første kristne, mens evig himmel-synet lukter mistenkelig av nyplatonisme og gnostisisme og er fjern fra det jødiske tankegods Jesus talte inn i.

Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter.

Om himmelen skrives det på Wikipedia (utheving av meg):

“In traditional Christianity, [heaven] is considered a state or condition of existence (rather than a particular place somewhere in the cosmos) of the supreme fulfillment of theosis in the beatific vision of the Godhead. In most forms of Christianity, heaven is also understood as the abode for the righteous dead in the afterlife, usually a temporary stage before theresurrection of the dead and the saints’ return to the New Earth.”

De to viktigste trosbekjennelsene, den nikenske og den apostoliske, avsluttes henholdsvis med

• “Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.”
• “Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

Det er altså snakk om legemets oppstandelse, som indikerer en (i minste fall) fysisk tilværelse, og en kommende verden. Bibelen indikerer at denne nye skapelsen vil ha både kontinuitet og diskontinuitet med denne verden. Det er altså ikke slik at den nåværende verden vil kastes i søppelet og erstattes med et bedre alternativ. Heller ikke er det slik at denne verden helt enkelt vil bli pyntet på og reparert. Det vil være en radikal transformasjon, en perfeksjonering av universet til å oppnå Guds ideal. Den gjenoppståtte Jesus er frampeket og prototypen på denne nye skapelsen: fysisk, men ikke på samme måte som nå; den samme, men ny.

Legemets oppstandelse

Apostelen Paulus svarer i sitt første brev til Korinterne (15,42-44) på spørsmålet om hvordan legemets oppstandelse vil være. Han bruker bildet av et frø som plantes og blir totalt forvandlet til sin plante. Vår kropp er til den gjenoppståtte kropp hva frøet er til planten.

“Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.”

Altså vil den gjenoppståtte kroppen være uforgjengelig, av herlig glans med kraft, og en åndelig kropp. Sistnevnte bruken av ordet “åndelig” (gresk: pnemaios) er ikke som “immateriell” men som “overnaturlig” eller “herliget” (parallelt med kroppen til den gjenoppståtte Jesus). Hva alt dette betyr kan man undre seg over, men det er tydelig at det involverer både elementer av det som er, og noe helt nytt.

Materiell og spirituell

Jeg har lenge vært uvitende om ny skapelse-synet, men nå som jeg har adoptert det slår det meg plutselig som teologisk underlig at himmelen skulle være et ikke-fysisk sted og vår ultimate skjebne. Hvorfor skulle Gud skape denne verden, for så å forkaste dens definerende fysiske essens til fordel for en åndelig og immateriell tilværelse? Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter. Bibelens skapelsesberetning forteller at Gud så på verden og kalte den “god”, komplett med sine trær og steiner, hav og stjerner. Disse ting skal neppe i søppelet.

Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Akkurat hvordan fremtiden ser ut er i stor grad utenfor vår rekkevidde, både fordi Bibelen bruker metaforer og bilder, og fordi man må bruke metaforer og bilder ettersom vår forestillingsevne er begrenset til hva vi kjenner til og ekstrapoleringer derifra. I den grad unionen av himmel og jord gjør noe nytt, er vår fantasi nokså rådvill. Men noen generelle ideer får vi avslørt blant annet gjennom Paulus. For eksempel skriver han til kirken i Roma (8,22):

“Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.”

Paulus sammenligner den kommende verden med en fødsel. Siden universets begynnelse har skapelsen sukket og stønnet i fødselsrier. Når fødselen en dag kommer, da skal det skapte blant annet “bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten.” Skal jeg være litt naturfagsvridd av meg snakker Paulus her om termodynamikkens andre lov, at ting tenderer mot uorden. Fysikeren og biskopen John Polkinghorne har foreslått at kanskje materien skal bli transformert til å ha selvorganiserende egenskaper (slik vi ser i for eksempel biologien) som avløser denne tendensen mot uorden.

Om forvandlingen av universet bruker filosofen Robin Collins bildet av metamorfose.

Undersøker vi en larve i sin puppe gjør vi lurt i å ekstrapolere at dette vesenet vil forbli i sin nåværende tilstand til den dør. Men plutselig, som ut av intet, åpner puppen seg og en skjult struktur vi ante ingen ting om manifesterer seg som en vakker sommerfugl. Kanskje bærer universets skjebne likheter til dette.

Konklusjon

Selv om noen anser den nåværende himmelen som det endeløse endestoppet, heller enn en midlertidig tilværelse som skal bli forent med den nåværende verden til å danne en “ny himmel og en ny jord”, er alle kristne enige om at den ultimate skjebne involverer en åndelig perfeksjon. Med det mener jeg en total tilfredsstillelse av våre dypeste lengsler etter Gud og hverandre, en fullstendiggjørelse av vår menneskelighet (vi blir slik vi virkelig er ment til å være), tørkede tårer og evig lykke. De to synene er altså enige om det viktigste, men jeg mener det også er viktig å ikke gå i “den gnostiske fellen” av å forkaste det fysiske. Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Epistemisk og er gjengitt her med tillatelse. 

Religioner.no lenker:

• Religiøs apati
• Dumme kristne
• Veien til frelse går igjennom et vegansk kosthold

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.