Hvorfor tro på Gud i en naturvitenskapelig verden?
Ateisme er fravær av tro på en personlig skaper. Naturvitenskapen gir oss ingen god grunn til å tro på noe slik, derfor er ateisme å foretrekke.
Av Andreas Wahl Blomkvist, lege i spesialisering 1.
Ingvild Hellenes presenterer matematikeren John Lennox sitt svar på «Hvorfor tro på Gud i en naturvitenskapelig verden?». Svaret til Lennox var motspørsmålet, «Hvorfor tro på ateisme i en naturvitenskapelig verden?». Ateisten i meg svarer, «fordi den naturvitenskapelige verdenen gir oss ingen gode grunner til å tro på teisme». Motspørsmålet til Lennox er dessuten selvmotsigende.
Frasen «tro på ateisme» impliserer at ateisme er noe man kan tro på. Som jeg har skrevet om tidligere er ateisme fraværet av en tro på en personlig skaper – ikke noe mer. Terminologisk forvirring oppstår når ikke-tro er antatt til å mene at man hevder at Gud(er) ikke eksisterer. Ateisten trenger ikke å forsvare denne påstanden. Mens teisten må forsvare sin positive påstand om Guds eksistens, er ateisme bare forpliktet til et fravær av denne positive påstanden, ikke nødvendigvis negasjonen av den positive påstanden.
Lennox trekker også frem «tre vanlige misforståelser» om Gud og vitenskap. Jeg presenterer de som tre påstander. Den første er falsk, den andre peker mot naturalisme og den tredje er en rød sild – et irrelevant poeng.
1. Den kristne tro er ikke blind tro, men fakta-basert. Den bygger på «historiske hendelser» og at Gud er en «person» vi gjennom kjennskap får «tillit til, og gode grunner til å stole på».
Hvis Gud er en person vi kan bli kjent med, hvorfor kan ikke dette fremvises, annet enn gjennom vitnesbyrd til allerede troende? Det teksthistoriske grunnlaget er for svakt til å rettferdiggjøre en tro på Jesus sin oppstandelse. Det er ikke basert på øyenvitner, men snarere muntlige overleveringer som først etter flere tiår endte opp på manuskripter. Vi har ikke manuskriptene, men i hovedtrekk modifiserte og motstridende kopier, skrevet av troende etterfølgere mange tiår etter hendelsene som beskrives. Det historiske prosjektet går dessuten ut på å finne ut hva som sannsynligvis skjedde, og siden mirakler – hvilket Jesus sin oppstandelse kvalifiserer seg til – nesten per definisjon er den minst sannsynlige forklaringen, må evidensgrunnlaget være overveldende for å rettferdiggjøre troen på kristendommens mirakelhistorier.
Hvor overveldende? I An Enquiry Concering Human Understanding finner vi David Humes kommentar til dette: «The plain consequence is, “That no testimony is sufficient to establish a miracle, unless the testimony be of such a kind, that its falsehood would be more miraculous, than the fact, which it endeavours to establish: And even in that case there is a mutual destruction of arguments, and the superior only gives us an assurance suitable to that degree of force, which remains, after deducting the inferior.” When anyone tells me, that he saw a dead man restored to life, I immediately consider with myself, whether it be more probable, that this person either deceive or be deceived, or that the fact, which he relates, should really have happened.»
Med andre ord bør vi ikke tro på et vitnesbyrd som søker å bekrefte et mirakel, med mindre det er av en slik karakter at dets falskhet ville vært mer mirakuløst enn mirakelet det forsøker å etablere. De historiske argumentene for sentrale hendelser i kristen teologi er derimot sviktende dårlig og vel så svakt som evidensgrunnlaget vi har for andre myter, gudefigurer, romvesen-kidnappinger og andre usannsynlige hendelser vi rettmessig avskaffer som lite troverdig.
2. Gud er ikke «det som naturvitenskapen enda ikke har forklart», men skaperen som lagde et univers med de naturlige egenskapene vi ser.
Men så langt er det ingen behov eller grunn til å tro på en personlig skaper for å forklare vårt fantastiske univers. Våre fysiske modeller og teorier fungerer svært godt, og er fullstendig uten en «gudevariabel» eller «skapervariabel». Det ser heller ikke ut til det blir noe behov det i fremtiden. En forfriskende lesing i denne forbindelse er The Big Picture av kosmologen Sean Carroll som bruker en Bayesiansk tilnærming i sin vurdering av naturalisme vs teisme i moderne fysikk. Carroll viser nokså entydig at et univers med en personlig skaper er mindre sannsynlig enn et uten, gitt hva vi vet om universet i dag.
3. Naturvitenskapen kan ikke forklare alle aspekter av virkeligheten, bare deler av den.
Med utgangspunkt i en kaffekjele som koker, forsøker Lennox, ifølge Hellenes, å vise at naturvitenskapen ikke kan forklare «hele bildet». Den kan forklare hva som skjer når energien går fra plata til vannmolekylene, men ikke Lennox sin «personlige intensjon» om å ønske seg kaffe. Det er noe vanskelig å forstå poenget her; Lennox sin «personlige intensjon» strider ikke med virkeligheten eller dets naturlover, og er ikke noe som kommer «oppå og utenfor» den fysiske materien som utgjør Lennox.
Det er sant at det er nyttig, riktig og pragmatisk å snakke om «personlig intensjon» snarere enn å forsøke å beskrive alle atomene som utgjør Lennox i sin kaffekoking. Men det gjør ikke at hans personlig intensjon ikke kan «forklares vitenskapelig» (hva nå enn det betyr). Vår disiplin om menneskets mentale prosesser og adferd, psykologi, er simpelthen en annen måte å snakke om makroskopiske fenomener som vanskelig lar seg beskrive med atomer. Ikke fordi det ikke lar seg gjøre, eller fordi det er en selvmotsigelse mellom det mikroskopiske og makroskopiske, men fordi det bedre lar seg gjøre med et annet vokabulær. Lennox sin intensjon kan beskrives som konsekvenser av informasjonsprosesser i hjernen, som kan beskrives av nerveceller og deres signaltransmisjon, som kan beskrives av alle atomene og molekylene som interagerer med hverandre, som igjen kan beskrives av kvantefysikken.
Vi har svært god forståelse av de relevante aspektene av sistnevnte, og det er denne grunnleggende virkeligheten som dikterer alle de andre emergente fenomenene som oppstår når vi observerer større samlinger av atomer og molekyler. Faktisk har vi så god forståelse av den underliggende fysikken at hvis det var noe med vår forståelse av personlig intensjon som strider med vår forståelse av atomer og molekyler, så er det noe galt med vår beskrivelse av personlig intensjon, ikke kvantefysikken.
Det er i sorte hull, i lysets hastighet og andre sære situasjoner vi ikke forstår de relevante aspektene av den underliggende virkeligheten. Men dette har ikke relevans for den virkeligheten vi oppfatter og erfarer i vår hverdag (fordi vi bor ikke i et sort hull). Og selv om vi sliter med å forstå og beskrive de mange makroskopiske fenomenene som springer ut fra den underliggende virkeligheten, har vi ingen grunn til å tro at disse fenomenene ikke bunn og grunn er kvantefelt som interagerer og endrer seg. For å unngå en «theism of the gaps», må teisten begrunne hvorfor vi trenger overnaturlige fenomener for å forklare aspektene med virkeligheten. Hvis en vellykket begrunnelse gis, må vi flyttet oss fra naturalisme til supernaturalisme, men ikke nødvendigvis til teisme. Til det trengs en rettferdiggjørelse av troen på en personlig Gud som intervenerer i virkeligheten. Etter alt å dømme, er det ingen som har gjort dette tilfredsstillende.
Lennox har lagd en stråmann av ateisme, overdrevet styrken i det teksthistoriske grunnlaget for kristendommen og ikke gitt oss gode grunner for å postulere overnaturlige fenomener for å forstå alle aspektene av virkeligheten.
Religioner.no lenker:
- «Hvorfor tro på ateisme i en naturvitenskapelig verden?»
- Hva kan en fysiker si om at Gud inkarnerte seg som menneske i naturen?
- Ateisme er ikke et livssyn
- Er du en skapateist?
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale
Dette var mye rart, og mesteparten bommet totalt på målet. Det vil føre for langt å rydde opp i alle påstander som fremføres uten særlig argumentasjon i åpningsinnlegget, og – mistenker jeg sterkt: uten at forfatteren først har lest noe særlig av, hørt noe på, forstått eller på annen måte satt seg inn i argumentene til nevnte prof. John Lennox.
Det fremsettes imidlertid tre påstander allerede i overskriften – alle tre var forøvrig bomskudd, men vi kan jo se litt på den første av disse: “ateisme er fravær av tro på en personlig skaper. Naturvitenskapen gir oss ingen god grunn til å tro på noe slik, derfor er ateisme å foretrekke”.
For det første så er ateisme i sin reneste form bare et “Det finnes ingen Gud”, og alt utover dette er personlige tillegg, eller doktriner tilhørende mer utviklede livssyn. Og derfor vil man finne mange variasjoner over temaet ateisme, herunder i østen, der man bl.a har ateistisk religiøsitet, som i: ateistiske religioner. Denne typen ateisme har ikke for mange fellestrekk med sekulær vestlig ateisme, men det er likefullt ateisme.
Det vil også være en betydelig prinsipiell forskjell på Gud i bestemt form entall med stor “G”, og gud/guder. Hva som menes med sistnevnte er i stor grad opp til den som beskriver disse, men et fellestrekk er at disse er bundet av tid og rom, og at de er frembragt av noen annen i noe annet – i noe som allerede var der fra før. De var ikke først ute. Og det er blant disse at man f.eks finner “god of the gaps”, og denslags. Og spagettimonstre. Og Zevs, og Balder.
Det dypeste eksistensielle spørsmålet man kan stille, er: Finnes Gud. Og der “Gud” betyr den som har skapt eller på annen måte stått bak resten av det som finnes – alt det andre som eksisterer, og som gjør det meningsfullt å snakke om eksistens. Det finnes tre alternativer eller svar på denne gåten, og dette er (mono-)teisme (Gud finnes og har stått bak alt), ateisme (Gud finnes ikke), og panteisme (Gud er alt, og alt er Gud).
Og noen flere alternativer har vi ikke.
Ett av disse svarene vil pr definisjon være riktig, og de to andre vil pr definisjon være feil. Siden de tre alternativene er 100% gjensidig utelukkende, finnes det heller ingen gråtoner mellom disse – frontene er steile og alternativene ferdig definerte. Og de har dessuten dette til felles at man, i det minste i utgangspunktet, ikke kan forvente og kunne føre bevis for noen av dem. Alle tre må tros, som i: holdes for sanne uten noen forutgående bevisførsel.
Overskriftens “fravær av tro på en personlig skaper” bærer – foruten å være et språklig c-moment. Det er ingen som snakker sånn – også preg av å være designet for et spesifikt formål. Og formålet er at den som fremsetter sin påstand om Guds manglende eksistens på den måten, forhåpentligvis skal slippe å måtte argumentere for sin sak.
Men jeg kan til nå ikke huske å møtt noen som har formulert seg på den måten, som ikke tror at Gud ikke finnes – de er bare veldig varsomme med å si rett ut det de åpenbart tror. Grunnen er at det er veldig vanskelig å argumentere logisk for ateisme som filosofisk posisjon – det er veldig mye enklere å være mot teisme eller panteisme enn det er å føre bevis for egen sak.
Og derfor møter man ofte de finurligste argumenter for at nettopp ateistene skal få slippe billigst unna 🙂
Når det gjelder overskriftens påstand nr to, så er jo nettopp dette hovedbudskapet i mange av John Lennox’s taler, bøker og debatter, slik at det ikke synes naturlig å kaste seg på dette før Blomkvist kjenner argumentene hans i det minste. Og når det gjelder den tredje, dette med at “derfor er ateisme å foretrekke”, så er deg meg fortsatt en gåte hvor dette “derfor” kom fra, da det ikke var noen logisk overgang fra resten av overskriften, til dette.
Men jeg velger å runde av der.
Takk for kommentar, selv om den avslører at du bommer mer enn målet du kritiserer. Vi legger ulik betydning i begrepet «ateisme». Jeg refererer til (1) for oppklaring. Du tror, for eksempel, at panteisme, teisme og ateisme er de tre alternativene som finnes. Prefiksen “a-” betyr “uten”, derav er ateisme *definert som ikke teisme*. Den logiske absolutte Loven om ekskludert middelgrunn gjør dette sårt enkelt: ateisme defineres som ikke teisme. Deisme er i denne forståelsen en form for ateisme, så fremt teismens Gud er definert som personlig og intervenerende.
Parallell til rettsvesenet kan kanskje oppklare dette. Er Gud skyldig i å eksistere? Ja, sier teismen. Nei, sier ateismen. Ateisme er ikke noe mer enn det, på samme måte som rettsvesenet vurderer ikke en morder som skyldig og uskyldig, men som skyldig og ikke skyldig. Guilty and not guilty, ikke guilty and innocent.
Vedrørende påstand to: Undertegnede kjenner til Lennox sine argumenter, og er ikke særlig imponert.
1. https://religioner.no/meninger/er-du-en-skapateist/
Selv takk. Ateisme er ikke en semantisk øvelse, men dypest sett en selvstendig filosofisk posisjon.
Nærmere bestemt en filosofisk posisjon i en helt bestemt, definert problemstilling, og dette er problemstillingen “Finnes Gud?”. Ordet har egentlig ingen mening utenfor denne helt konkrete settingen, selv om det i brukes noe løsere enn dette i dagligtalen. At ordet ble som det ble kan man sikkert debattere i uendeligheter – opprinnelig betød det noe annet enn det man i dag legger i dette, men i prinsippet kunne ordet like gjerne vært “sykkel”.
Den nevnte problemstillingen “Finnes Gud?” er viktig, fordi svaret på denne – og problemstillingen er filosofisk, ikke religiøs – legger premissene for den retning svarene på en rekke andre eksistensielle spørsmål vil ta. Den er som et veikryss fra hvilket det går tre – og bare tre – veier videre. Og ender man opp med feil svar på det første, vil man sannsynligvis slite på mange av de neste.
Man kommer ikke bort fra at det bare er tre mulige utgangsposisjoner fra dette spørsmålet, og disse tre er hhv teisme, ateisme og panteisme – enten finnes Gud, eller så finnes Han ikke, eller så er alt Gud. Og flere muligheter enn dette har man ikke. Alle religioner, filosofier og livssyn springer derfor ut fra en av disse posisjonene, eller plattformene, om man vil. Disse posisjonene argumenterer ikke, de debatterer ikke, de bare hevder noe som en sannhet – de angir bare et mulig utgangspunkt.
Som sagt er disse gjensidig utelukkende, slik at det bare er en av dem som kan være sann.
Og alle tre må i utganspunktet tros, som i: tas for å være sann uten noen forutgående bevisførsel.
Uenig? Forsøk og bevis ateisme som filosofisk posisjon, da. Min antakelse? Du kommer til å slite.
Deisme har intet med ateisme å gjøre – deisme forutsetter et gudsbegrep. Deisme springer derfor ut fra den filosofiske plattformen “teisme”, og er – enkelt sagt “teisme” pluss noen tilleggspremisser der to av disse er at Gud først skapte verden, og at han deretter sovnet.
Jeg tror ikke at du har brukt mye tid på Lennox – du forstår i hvert fall ikke argumentene hans.
I oktober hørte jeg ham “Live” fire ganger, så ja, jeg vet litt om dem. Han var dessuten på UiO:
https://youtu.be/2zUn3FnVi-c
Det ville ha vært enklere å være enig eller uenig med deg dersom du hadde sagt litt mer om hva du mener med betegnelsen “Gud”. Spørsmålet om Gud finnes kan bare besvares dersom man har et begrep med noen begrepskjennetegn å forholde seg til. Ordet er jo i seg selv et av de mest utslitte og misbrukte som finnes i alle verdens språk.
Ja, jeg er enig. Og jeg var forsåvidt inne på dette i det første svarinnlegget mitt:
“Det vil også være en betydelig prinsipiell forskjell på Gud i bestemt form entall med stor “G”, og gud/guder. Hva som menes med sistnevnte er i stor grad opp til den som beskriver disse, men et fellestrekk er at disse er bundet av tid og rom, og at de er frembragt av noen annen i noe annet – i noe som allerede var der fra før. De var ikke først ute. Og det er blant disse at man f.eks finner “god of the gaps”, og denslags. Og spagettimonstre. Og Zevs, og Balder.”
Vi må altså først skille mellom den som var først ute, og som satte alt det andre i gang. Og på alt dette som kom etterpå. Og da er vi inne på Aristoteles sin første beveger, og Aquinas sin ubevegelige beveger, altså den første årsak til alt annet.
Om “Gud” er deistisk eller kjærlig involverende osv er da et teologisk spørsmål, mer enn det er et filosofisk. Men filosofien ligger alltid i bunn: uten først å godta muligheten for “Gud”, vil det ikke gi noen mening å regne på hvorvidt han f.eks må være deistisk eller ei. Man kan ikke regne kvadratrøtter før man har bestemt seg for hva tallene skal bety.
Men Gud med stor “G” er mer enn dette, Han er noe annet, noe utenfor, noe som skiller seg markant fra resten. Som komponisten skiller seg fra symfonien, og kunstneren skiller seg fra sitt maleri, er Gud både før, utenfor, annerledes fra, og større enn sitt verk.
Og dette inkluderer da også alle “guder” med liten “g”, uavhengig av om disse reelt sett finnes eller ei, siden disse aldri kan bli noe annet enn større eller mindre deler av fellesbetegnelsen “skaperverket”. De vil aldri kunne være uskapt eller uvirket, de vil alltid være avhengige av at det var en annen, uendelig mye større personlighet der først som tillot at de ble til.
Gud er det eneste som befinner seg utenfor tid og rom, der det ikke nødvendigvis er et før og et etter. Selv om f.eks treenighets-tanken inneholder et slikt før og etter i guddommen (Jesus født av Faderen før alle tider, Ånden utgått fra Faderen og Sønnen), trenger det altså ikke å være slik for all religiøsitet som har et definert første gudsbilde.
Teisme er derfor i sin ytterste konsekvens monoteistisk, siden det alltid er et utgangspunkt et sted. Det er alltid en bevissthet med vilje, makt og mulighet som var der først, før det kom, alt det andre som kom ut fra Den Førstes handlinger. Alle gudene med liten “g” hadde ikke vært der, om ikke denne ene, første, hadde latt dem få lov til å bli til på et eller annet (senere) punkt i skapelseshistorien. “Gud” er den monoteistiske første personlighet, og årsaken til alt annet.
Håper dette var til hjelp, selv om det selvsagt ikke var utfyllende.
Takk for godt svar. Jeg må tygge litt på dette.
Hei,
Jeg tror vi er ganske enige om hva som ligger i begrepet “ateisme”.
Utover det er det en utfordring du gir som jeg vil ta opp, og en utfordring jeg vil gi deg.
Jeg kan godt forsøke å begrunne posisjonen min, som er at det sannsynligvis ikke eksisterer noen Gud.
Men da har jeg en utfordring til deg. Du skriver,
Kunne du gjengi og forsvare et av argumentene hans? Jeg er ikke så godt kjent med Lennox, bare så det er nevnt.
Høres det ut som et greit bytte?
Hei, takk for kommentar.
Ja, vi er uenig bruken av begrepet og hvilke trosposisjoner som finnes til spørsmålet «Finnes Gud?». For eksempel skriver du at deisme er en utgrening av teisme (tilsynelatende fordi det forutsetter et gudebegrep) og at panteisme er sammen med teisme og ateisme, de tre posisjonene som finnes.
Flere problemer med dette. Hvis teisme er troen på at gud finens, så virker det nærliggende å hevde at panteisme er en form for teisme, nemlig fordi «Gud er alt» eksplisitt proklamerer eksistens av Gud.
Slik du har definert ateisme, så er det en trosposisjon som hevder den positive påstanden «Gud finnes ikke» er sann. Dette er urimelig, siden det å bevise fraværet av noe er nokså vanskelig, særlig når dette «noe» er så dårlig definert og fleksibel i sin natur (jf. Russels teapot). Det virker også urimelig å sidestille bevisbyrden til de som tror på julenissen med de som ikke tror. Åpenbart er det de som postulerer eksistensen av noe, som må rettferdiggjøre sin tro.
Jeg har ikke tenkt til å bruke mye energi på å diskutere begrepsbruk, men mener altså at inndelingen du foreslår er lite hensiktsmessig.
Hei,
La meg først si at jeg liker det jeg har sett deg skrive. Blant annet så fulgte jeg debatten om aktiv dødshjelp på VD med stor interesse.
Det er noe jeg lurer på om jeg er uenig med deg om her. Slik jeg forstår deg så virker det som om du har følgende som et underliggende premiss: Dersom ateisme er overbevisningen om at Gud ikke eksisterer, og teisme er overbevisningen at Gud eksisterer, så er bevisbyrden mellom disse posisjonene lik.
Hvorvidt man vil kalle den posisjonen for ateisme eller ei er mindre interessant. Men jeg er uenig i at bevisbyrden er lik for disse to posisjonene.
Som du selv påpeker så virker det urimelig at det er lik bevisbyrde for det å hevde at julenissen ikke eksisterer som det å hevde at han eksisterer. Det burde være tilstrekkelig til å vise at bevisbyrden ikke er lik, selv om begge deler er en såkalt “positiv” påstand.
Analogt så er det da slik at ateisme, definert som ovenfor, ikke nødvendigvis har lik bevisbyrde som teisme selv om begge deler kan anses som positive påstander. Jeg vil hevde at bevisbyrden er vesentlig mindre for ateisme, med utgangspunkt i innholdet i de to posisjonene. Teisme har, så vidt jeg kan se, en vesentlig større ontologisk forpliktelse enn ateisme, og dermed en større bevisbyrde. (Slik som Paul Draper skisserer opp her.)
Har jeg misforstått deg, eller synes du at dette henger på greip?
@disqus_3SNAg69whY:disqus Beklager sent svar. Takk for at du liker noe av det jeg skriver! 🙂 Nei, jeg tror faktisk vi er helt enig. Hvis vi – for utvekslingens skyld – skal definere ateisme som troen på at Gud ikke eksisterer, så er det fortsatt teisten som har mesteparten av bevisbyrden. For hver definert ontologisk ting som eksisterer, er det trolig hundrevis av andre ting som ikke eksisterer. A priori er sannsynligheten høyere for at en trospåstand om at noe ikke eksisterer er sann enn en trospåstand om at noe eksisterer.
“Ateistisk religion”? Contradiction in terms? En religion uten guder?
Man har flere ateistiske religioner, der jainismen og (deler av ) buddhismen er de mest kjente.
Buddhister tilber likevel Buddha som en guddom. Så det filosofiske/liksom-ikke-gud-opplegget er long gone.
Buddhismen er ikke ensartet, men innbefatter mange ulike retninger.
Jeg forstår deg slik at du sier at ateisme er fravær av tro på en personlig skaper, og at alle som ikke kan svare ja på spørsmålet om de tror på Gud er ateister. Korriger meg hvis jeg har misforstått.
Jeg har problemer med spørsmålet ”Tror du på Gud?”. For det første er jeg usikker på hva den som spør mener med begrepet Gud. For det andre er jeg usikker på hva som menes med tro.
Det har vært nevnt forskjellige gudsbegrep både i blogginnlegget og i kommentarfeltet. Men det er ett som ikke er nevnt: Gud som indre erfaring. I boken ”Varieties of religious experience” beskriver William James slike erfaringer, og også hvilken betydning de har hatt for profilerte religiøse personer som Muhammed og Paulus. Paulus er vel den apostelen som har hatt størst betydning for kristendommens utbredelse, og hans møte med Jesus var jo nettopp av typen ”indre erfaring”. Han møtte aldri Jesus i kroppslig form.
En som har skrevet mye om Gud som psykologisk størrelse er psykologen Carl Gustav Jung. For ham var Gud en såkalt arketype; et slags urbilde som han mente var en viktig bestanddel av den menneskelige psyke. Han beskjeftiget seg ikke med spørsmålet om hvorvidt det også finnes en metafysisk Gud. At mennesker faktisk opplever en ”indre Gud” anså han som et faktum som også har store virkninger i deres liv.
Så dette med tro: ”Jeg tror, hjelp meg i min vantro!”(Markus 9, 22-24) Dette bibelsitatet sier noe viktig om tro: Det handler nettopp ikke om visshet. Det er ikke snakk om en positiv påstand om at Gud eksisterer. Det er ikke sjelden at presten i sin preken henviser til akkurat dette bibelstedet. Tvil er troens bakside. Det er få troende som ikke blir konfrontert med denne.
De som er så heldige å ha sin gud i sitt indre vil kanskje foretrekke det engelske uttrykket ”faith”. I stedet for tro i betydningen ”å anta som sant noe man ikke kan vite” blir tro en tillit til egen indre erfaring.