Ikke bare muslimske selvmordsbombere

 Selvmordsbombing er noe de fleste forbinder med islamistisk terror. Fullt så enkelt er det ikke. 

Av Iselin Frydenlund

Det hersker ingen tvil om at vold utført i islams navn utgjør en sikkerhetstrussel både mot staters og individers sikkerhet, ikke bare mot Europa, men mest av alt mot muslimske samfunn selv. Spørsmålet er likevel om ikke det altoverskyggende fokuset på islam fører til at vi overser at selvmordsaksjoner også er blitt utført av kristne, hinduiske og sekulære martyrer. Aksjonene handler om politikk, strategi og mening for den enkelte.

De siste årene har det blitt produsert viktig kunnskap om forholdet mellom islam og selvmordsangrep og islam og radikalisering. Men det betyr ikke at vi forstår så mye mer om det generelle forholdet mellom religion og vold, eller det spesifikke forholdet mellom religion og selvmordsangrep. For å kunne si noe allmenngyldig om fenomenet selvmordsangrep, trenger vi å sammenlikne ulike kulturelle kontekster der fenomenet har funnet sted.

Statistikken over utførte selvmordsangrep i perioden 1980-2001, viser at 60 prosent av angrepene ble utført i den muslimske delen av verden, men at en tredjedel av disse angrepene ble utført av grupper med sekulær orientering, som for eksempel den kurdiske frigjøringsbevegelsen PKK.  Den gruppen som har utført flest selvmordsangrep i perioden 1980-2001 er Tamil Tigers of Tamil Eelam (LTTE) på Sri Lanka, en gruppe som ikke er en del av en muslimsk kulturell kontekst. LTTE sto for 75 av de 186 selvmordsangrepene i den gitte perioden. Ingen av LTTE-soldatene var muslimer. De var hinduer og katolikker. På 1980 og 1990-tallet ble dermed litt over 40 prosent av selvmordsangrepene utført av ikke-muslimer.

Hva sier så denne statistikken oss? La oss først ta et nærmere blikk på hva LTTE var. Denne svært godt organiserte opprørshæren kjempet for en egen tamilsk stat på Sri Lanka, og i lange perioder opererte LTTE som en de facto stat i staten. Fra og med 1987 brukte LTTE selvmordsaksjoner aktivt i sin krigføring mot staten, og disse angrepene var rettet både mot sivile og militære mål. LTTEs martyrer besto av hinduer og katolikker, og både kvinner og menn ofret sine liv i den tamilske frigjøringskampen. Målet var imidlertid ikke religiøst, men nasjonalistisk. Den tamilske nasjonalismen er tuftet på ideer om språk, kultur og moderland. Dette må forstås innenfor et hindukulturelt univers, men LTTE var sterkt venstreorientert og sekulær i sin orientering.

Mange har påpekt LTTEs bruk av tvangsrekruttering, blant annet av barnesoldater. Tvang og ulike grader av indoktrinering har påviselig forekommet, også når det gjelder de såkalte “black tigers”, eller martyrbrigadene. Likevel, for å forstå disse martyrene som festet sprengladninger på kroppen trenger vi å forstå det kulturelle og ideologiske universet som var med å skape disse spesialsoldatene. Det interessante med LTTE i denne sammenhengen er at de på svært kort tid klarte å utvikle en helt særegen martyrideologi.  Denne martyrkulten hadde referanser til både kristen martyrtradisjon og tradisjonell shaiva-hinduisk heltepoesi, men mer enn noe annet utviklet LTTE en helt egen nasjonalistisk martyrtradisjon. Martyrene ofret seg ikke for egen frelses skyld, men for det tamilske felleskapets framtid. Uavhengig av den enkelte martyrs religiøse bakgrunn, inngikk offerhandlingen i et symbolsk univers som var grunnleggende nasjonalistisk, men der kristne og hinduiske referanser og rituelt språk inngikk i legitimeringen av selve offerhandlingen.

Denne martyrideologien var likevel sekulær i den forstand at den hevet seg over martyrenes religiøse bakgrunn og ikke lovet noen verken paradis eller frigjøring fra gjenfødsel i neste liv, men evig liv i nasjonens minne. Dette ble symbolsk understreket ved at de ble omtalt som nasjonens frø som etter sin martyrhandling ville bli plantet i det tamilske moderlandets jord. På det symbolske planet ville martyrene vokse opp som trær i den nye og frigjorte nasjonen. Offerhandlingen var altså tungt ladet med mening både for den enkelte aktør, og for det tamilske fellesskapet, både på Sri Lanka og i diasporamiljøer. Det som for LTTEs motparter fremsto som grotesk hjernevask med fatale følger for samfunnets sikkerhet, ble oppfattetsom nødvendig og legitim offerhandling for å sikre nasjonens overlevelse. Den enkeltes liv fikk altså mening langt utover individet selv.  

Eksemplet fra Sri Lanka minner oss om viktigheten av sammenlikning og historisk kunnskap. I dag er det overveiende antallet av selvmordsaksjoner utført i islams navn, men et raskt tilbakeblikk i nær historie viser at dette er et nytt fenomen. Fenomenet henger altså mindre sammen med religion enn med spesifikke politiske omstendigheter. LTTE innførte selvmordsaksjoner ikke som mål i seg selv, men som et militærstrategisk middel for å presse regjeringen på Sri Lanka. Selvmordsaksjoner sprer frykt og anses for å være et godt pressmiddel for opprørsgrupper som kjemper mot en overlegen statsmakt. Videre har denne kampformen krevd nytolkninger av religionen for å kunne gjennomføres. Både i islam og i katolisismen er selvmordet forbudt. Derfor har organisasjoner som LTTE eller Hamas måttet redefinere det å ta sitt eget liv fra å være en dårlig handling til å bli en uselvisk offerhandling.   For å forhindre flere selvmordsaksjoner trenger vi all kunnskap vi kan få. Eksempler fra sekulære, eller andre religiøse kontekster enn den muslimske, viser at marginalisering og krigstraumer spiller en rolle for rekruttering, men at den politiske konteksten er viktigere. Det sentrale er den akutte opplevelsen av å ville bidra i en kamp som går langt utover individet selv. Å sammenlikne et fenomen på tvers av kulturer og fenomener er ikke å relativisere. Det er å bringe kunnskapsproduksjonen videre slik at vi kan bedre forstå hvorfor noen finner mening i å bruke sin egen kropp som våpen.

Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet.