Ingen mening med Gud
Å legge Gud til i regnestykket gjør det ikke enklere å besvare spørsmålet om livets mening.
Av Andreas Wahl Blomkvist, lege.
I sitt innlegg på religioner.no stiller Morten Marius Larsen seg tvilende til et meningsfylt liv uten Gud. Larsen introduserer et skille mellom det lille spørsmålet og det store spørsmålet. Det lille spørsmålet er hva som gjør at livet føles meningsfylt, mens det store spørsmålet går et skritt videre og spør: hva er poenget med alt? Har livet en grunnleggende betydning, og i så fall hvordan får livet det?
En mann kan finne mening med livet i kjærligheten til sine barn og rolle som forsørger, men for Larsen er ikke dette en tilstrekkelig forklaring på opplevelsen av mening. Ifølge ham trenger vi Gud til å gi livet en grunnleggende mening. Uten Gud står vi igjen med et upersonlig og likegyldig univers styrt av naturlige prosesser – og her finnes det ingen mening utover den vi konstruerer selv. Ifølge Larsen, henger det ikke på greip «å si at livet er meningsfullt, og samtidig tro at universet er meningsløst».
Jeg har noen kommentarer til Larsens tankerekke. Vi kan skille mellom den subjektive følelsen av mening, som vi kan kalle opplevd mening, og den mer «grunnleggende mening», som det store spørsmålet sikter til. Larsen ser ut til å hevde at (A) opplevd mening i en virkelighet uten grunnleggende mening ikke «henger på greip», og at (B) den kristne Gud, gjennom skapelsen, er en god forklaring på eksistensen av grunnleggende mening.
Larsens argument for den første påstanden er at siden så mange mennesker (88% av nordmenn) beskriver sine liv med opplevd mening, så må det «da være mer enn noe vi finner på». Men det er ingenting selvmotsigende med opplevd mening i et univers uten grunnleggende mening – her blander Larsen simpelthen kortene. For utenom de som er fargeblinde, så har mennesker den fenomenologiske opplevelsen av blått, uten at det finnes en grunnleggende blåhet i universet. Blåfargen korresponderer til hjernens tolkning av en type elektromagnetisk stråling som treffer netthinnen, men selve strålingen er ikke blå. Vi har altså «opplevd blå», uten «grunnleggende blåhet». På samme måte som gode relasjoner, kunst, musikk, kjærlighet, arbeid kan gi opplevelse av mening, uten at disse i seg selv består i en dypere relasjon til noe som grunnlegger den meningen.
Larsen er lite konkret om hva «grunnleggende mening» ontologisk sett er, men later til å hevde at uten den, så er ikke et liv med opplevd mening egentlig meningsfylt. På en side kan dette sies å være sant; en blå blomst er ikke egentlig blå, den bare oppleves slik. Dette faktum om virkeligheten gjør derimot ikke blå eller mening mindre reelt: det er tross alt i vår opplevelse, at den blir aktualisert. En verden uten opplevd mening, men med grunnleggende mening, ville vært for alle bevisste aktører per definisjon helt meningsløs. Så det er ikke bare slik at Larsen ikke har et godt argument for at grunnleggende mening finnes (hva enn det er), han har heller ikke vist hvorfor den er nødvendig for å si at et liv er meningsfylt.
Selv hvis vi aksepterer at det finnes en grunnleggende mening, så er det ikke klart hva den kristne Gud skal bringe på bordet. Larsens kandidat til livets grunnleggende mening er å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til skaperverket – og dypest sett til Gud selv», og at det er i skapelsen at forklaring på opplevd mening finnes. Et humanistisk alternativ kunne vært å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til naturen – og dypest sett til vår felles virkelighet», og at det er i evolusjon av liv at forklaringen på opplevd mening finnes. Denne versjonen har fordelen av å være filosofisk mer sparsommelig (den postulerer ingen entiteter som ikke lar seg empirisk bekrefte) og vitenskapelig mer korrekt (den hevder ikke at mennesket eller universet ble «skapt»).
En interessant forskjell er at det humanistiske alternative hevder at opplevd mening evolverte og realiseres i vår psykologi i kraft av omstendigheter som hjernen tolker som meningsfylt. Den verken avkrefter eller bekrefter eksistensen av grunnleggende mening, men med Larsens definisjon, så trenger vi bare å bytte ut skaperverket og Gud med naturen og naturlov, så har den også plass til en slik definisjon.
Det kristne alternativet hevder derimot at opplevd mening korresponderer til en grunnleggende mening som ikke evolverte, men som var der helt fra skapelsens begynnelse. Den hevder at universet og våre liv ble skapt med en hensikt – et formål – og derfor kan det sies at selve «skaperverket» har en mening. Bortsett fra at svært lite peker på at vi lever i et slikt univers, så er det ikke slik at dette alternativet gir noe mer adekvat svar på Larsens store spørsmål enn det humanistiske alternativet. Hvis vi aksepterer at det finnes en skaper, at skaperen har en personlig relasjon til Homo sapiens sine liv, og til og med viste seg å være den kristne Gud, så befinner vi oss i en nokså spesiell situasjon.
I denne virkeligheten er mennesker objekter i et grusomt eksperiment, hvis sin mening er å bestå en test. Testen er som følge: kan du tro på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper? Hvis du, ifølge Den athanasianske trosbekjennelse, framfor alle ting holder fast på denne felles kristne tro, så kan du bli salig. Hvis ikke, vil du uten tvil gå evig fortapt. Hvis du bruker din kritiske fornuft og oppdager at evidensgrunnlaget for denne påstanden er for dårlig, så er du fordømt. Det spiller ingen rolle om du lever et moralsk godt og fullbårent liv eller er forkastelig på alle plan: Litmus testen for ditt liv er hva du ender opp med å tro. Denne «skapte» meningen peker mot en umoralsk narsissistisk stormannsgalskap bak skaperverket, som i et forsøk på å svare på Larsens spørsmål – «Hva er poenget?» – ikke har noe bedre svar enn «fordi jeg ønsket det slik». Svaret er ikke bare dypt utilfredsstillende, men også tom for mening.
Det finnes intet enkelt svar på det store spørsmålet vi alle har stilt ved vår tilværelse, men det finnes en metode for å finne svaret. For allerede ved å stille spørsmålet slik Larsen gjør, søker han grunner til sin overbevisning, og han er derfor forpliktet til fornuft og rasjonalitet for å oppdage og rettferdiggjøre hva som er meningen med livet. Og det er gjennom fornuften, ikke åpenbaringer eller «skapt mening», vi kanskje kan finne et tilfredsstillende svar.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.
” Blåfargen korresponderer til hjernens tolkning av en type elektromagnetisk stråling som treffer netthinnen, men selve strålingen er ikke blå. Vi har altså «opplevd blå», uten «grunnleggende blåhet».
Det er jo allikevel noe objektivt som ligger til grunn for opplevelsen av blåfargen: Elektromagnetisk stråling med en bestemt bølgelengde.
Ellers syns jeg nok det blir litt merkelig når du sammenligner ”mening” med en sanseerfaring. (Opplevelsen av ”blåhet”). Hva er det som gir en opplevelse av mening? (Hva er det hjernen fortolker som ”mening”, for å følge din språkbruk her.) Du nevner noen eksempler:
”gode relasjoner, kunst, musikk, kjærlighet, arbeid kan gi opplevelse av mening, uten at disse i seg selv består i en dypere relasjon til noe som grunnlegger den meningen.”
Dette er fenomener som kan gi opplevelse av mening. Det vil nok de fleste være enige om. Men så sier du noe jeg ikke uten videre forstår: ”… uten at disse i seg selv består i en dypere relasjon til noe som grunnlegger den meningen.”
Jeg antar at du mener de nevnte fenomenene ikke trenger å støtte seg til ”noe annet” for å gi en subjektiv opplevelse av mening. At du ikke ser noe behov for å begrunne opplevelsen av mening med en tro på Gud har jeg ikke noe problem med å forstå. Men jeg ser ikke hvordan du kan komme utenom ”et noe” som fenomenene har felles.
Du sier at: ” Men det er ingenting selvmotsigende med opplevd mening i et univers uten grunnleggende mening.”
Og: ” det er i evolusjon av liv at forklaringen på opplevd mening finnes,”
Om den kristne oppfattelsen sier du: ” Den hevder at universet og våre liv ble skapt med en hensikt – et formål – og derfor kan det sies at selve «skaperverket» har en mening.”
Evolusjon av liv som forklaring på opplevd mening er vel strengt tatt en begrunnelse: Et ”noe”. Noe som forklarer hvorfor gode relasjoner osv. oppleves som meningsfulle. De er gunstige for overlevelse og utvikling. Her ser jeg for min del en ”grunnleggende mening”.
Jeg skulle ellers ønske at en skarpsindig teolog kunne si noen ord om Den athanasianske trosbekjennelse. Hvilken betydning har den for vår tids teologer og forskjellige grupper av kristne? Særlig påstanden om at bare den som tror på dens mange påstander kan bli frelst, og at den som ikke tror på korrekt vis uten tvil vil gå fortapt, er naturligvis vanskelig å fordøye for et tenkende menneske.
Harry;
Ja, men elektromagnetisk stråling med den bestemte bølgelengden er ikke *i sin natur* blå selv om den oppfattes slik i våre sanser.
“Men jeg ser ikke hvordan du kan komme utenom ”et noe” som fenomenene har felles.” Det er mange ting fenomenene har til felles – den viktigste er at hjernen tolker fenomenet som meningsfylt.
Ja, min referanse til evolusjonsteorien er en form for begrunnelse/forklaring til hvorfor vi har opplevd mening.
[…] med tittelen Kan livet ha mening uten Gud? Det ble besvart av Andreas Wahl Blomkvist i innlegget Ingen mening med Gud, før filosofen Jan Duenger-Bøhn meldte seg på med et svar til dem begge to. Ellers tok Line […]
[…] med tittelen Kan livet ha mening uten Gud? Det ble besvart av Andreas Wahl Blomkvist i innlegget Ingen mening med Gud, før filosofen Einar Duenger-Bøhn meldte seg på med et svar til dem begge to. Ellers tok Line […]
Det må jo være noe “overordnet” oss mennesker. I og med at vi mennesker ikke forstår hvordan alt dette fantastiske er blitt til.
Vi ser tre-dimensjonalt, med autofokus, auto blender, auto spissing av synet, med 520mb oppløsning, hører stereo osv osv.
Hvem konstruerte dette for flere tusen år siden? Det er jo bare helt logisk at det har vært og er noe overordnet oss mennesker?
Til Andreas Wahl Blomkvist. “Å tro” er jo ikke “å vite”, det er et valg vi gjør. Det er noe en kan be om å få, å bli gitt deg. Det er også allikevel lov å tvile av og til. Men forskjellen er stor på å velge å tro og velge å ikke tro. Det er også en viktig forskjell “å bekjenne til andre at en “har valgt å tro at det finnes en Gud en skaper” enn å bekjenne – “velge å si at en ikke tror det finnes en skaper”.
Det er en stor og større intelligens bak det skapte enn den vi mennesker innehar. Hvor kommer – kom den ifra?
Du velger ikke om du skal tro på noe mer enn når du «velger» å tro at 2 + 2 er 4. Eller om Oslo er hovedstaden i Norge.
Jeg aksepterer ikke premisset i spørsmålet ditt. Hvordan vet du at det finnes «en stor og større intelligens»?