Jeg – en “fremmedkulturell”?

 Jeg har byttet husvære en del ganger i livet. Det å flytte er i seg selv en slitsom prosess, og i vår tid opplever man gjerne noen dager uten en del av modernitetens duppeditter og duppedatter, så som TV-kanaler og internett-forbindelse. Det kan være en god tid for ettertanke og statusoppdatering over et lengre tidsspenn.

Jeg var barn i siste halvdel av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet – og vokste opp i ei lita bygd på Sørlandet, der alle kjente alle.  Ja, ikke bare det.  De fleste som bodde der, var også på et eller annet vis i slekt med hverandre.  Og slik hadde det vært i mange generasjoner.  Graden av utflytting og innflytting var lav.

Hvordan levde vi?  Jo, mennene var yrkesaktive – flere som småbrukere og fiskere, som generasjonene før dem.  Noen var sjøfolk – og noen få var blitt industriarbeidere.  Kvinnene?  De var hjemmeværende husmødre, så godt som alle sammen.  Fasiliteter?  Svært få – i hvert fall av moderne art.  Inntil jeg var i seks-syvårsalderen hadde vi verken innlagt vann, kjøleskap eller vaskemaskin.  Min far, som var blant de “moderne” som jobbet i industrien, måtte hver morgen ut i brønnen og hente inn nok vann til dagsforbruket – før han syklet til fabrikken noen kilometer unna.  Om vinteren var brønnen tilfrosset, så han måtte opp ekstra tidlig.  Maten ble oppbevart i spiskammeret og i kjelleren (vi hadde kjellerlem i kjøkkengolvet).  Strøm hadde vi, og radio hadde vi – men ikke telefon. Fjernsyn fikk vi først rundt 1970.  “Badet” var ei sinkbalje – og vårt fornødne gjorde vi på utedoen i skogkanten (stort hull for de voksne, lite hull for barna).  Hovedveien var smal og gruslagt. Asfalt var stort sett et byfenomen.  Rutebilen passerte to ganger om dagen.  Et fåtall i bygda hadde bil (og fram til 1960 var jo biler dessuten rasjonert).

Hva med det sosiale livet?  Hva med fritidstilbud?  Jo, det sosiale livet foregikk på butikken (med pakkedisk og “ventebenk”), på posthuset, på brygga, på den lille idrettsbanen, hos naboen – eller på bedehuset, som var bygdas eneste institusjon i tillegg til den todelte skolen.

Hvorfor forteller jeg dette?  For å utpensle en dyster barndom?  På ingen måte.  Minnene er gode – og trygge.  Men når jeg tenker tilbake, slår det meg at det sannelig ikke er lenge siden min personlige verden var førmoderne.  Og jeg vil tro at mange nordmenn på min alder – fra bygde-Norge – vil kjenne seg igjen, selv om vi gjerne vil holde oss med en selvforståelse som bl.a. innebærer at vi tilhører moderniteten, og at “de andre” representerer et stadium vi forlot for flere generasjoner siden. Hva om vi pirket litt i en slik selvforståelse?

«Gamle dager» – plusser og minuser

Det var mange gode kvaliteter i dette samfunnet.  Folk tok stort sett vare på hverandre.  De brydde seg.  Men begrensningene var også påtakelige.  Det var slett ikke greit å stikke seg ut på noe vis.  De godt voksne kvinnene gikk helst med ermeforkle og skaut til hverdags, og selvsagt uten sminke.  Mennene hadde litt større frihet.  De kunne for eksempel på en varm sommerdag godt ha med seg et par øl i båten – og det ble også tolerert at de av og til kunne bruke litt friske gloser, i hvert fall når de var i sving med et eller annet kroppsarbeid.  Jeg hadde kun hørt om én skilsmisse. Det var i nabobygda – men de voksne hvisket om det, og ristet på hodet.

Om jeg skal summere det hele opp, levde jeg altså mine første år i et avgrenset lite samfunn, der tida nærmest hadde stått stille i noen generasjoner.  Rollemønsteret var fastlagt, og Gud var allestedsnærværende og selvfølgelig.  Liten grad av “utvandring” og “innvandring”.  De fleste var mer eller mindre i slekt med hverandre.  Kom det fremmede innom, ble de beglodd og vurdert.  Ikke ondskapsfullt – men nysgjerrig.  De måtte “plasseres”.  Jeg kan jo føye til at første gang jeg så en “neger”, var på torvet i Arendal på begynnelsen av 60-tallet.  Jeg brukte flere dager på å fordøye det.  Jeg hadde jo inntil da bare sett “hedningene i Afrika” på lysbilder i bedehuset.  Opplysningstiden hadde bare glimtvis nådd hjembygda mi.

Så – igjen – hvorfor forteller jeg dette, og er ikke framstillingen en smule karikert?  Vel, det er mulig erindringen spiller meg noen spissformulerte puss, men jeg tar meg rett som det er i å reflektere litt over min “reise” fra en – kanskje noe forsinket – “førmoderne” tilstand til moderniteten.  Og da slår et meg at jeg på et vis bærer på noen “fremmedkulturelle” erfaringer, som det antakelig kan ha noe for seg å minne meg selv på i møte med mennesker i dagens Norge som likner litt på dem jeg vokste opp med – og det er ennå halvannet år til jeg passerer 70.  Et nyttig memento?

Ting tar tid

Det er (minst) to grunnleggende måter man kan forholde seg til historien på:

1) Man kan idealisere den, og betrakte utviklingen som et forfall fra verdier som var bedre.

2) Man kan betrakte fortiden som fullstendig passé, la ”spist være spist” – og leve i nuet med fokus på framtida.

Selvsagt vil det i de fleste tilfeller være snakk om en blanding av det to holdningene til det fortidige – men blandingsforholdet er ikke uvesentlig. Legger man for stor vekt på 1), låser man seg fast i det nostalgiske, og det er lett å betrakte alle endringer med dyp skepsis. Legger man for stor vekt på 2), kan man miste blikket for sammenhenger – og i verste fall risikere å miste seg selv.

Jeg oppfatter historien som en grunnleggende lineær prosess (med noen ”repetisjonsrunder” underveis). Hendelser og innovasjoner kan nok betraktes moralsk som ”gode” eller ”onde”, og vi har en viss mulighet til å påvirke utviklingen – men ikke at utvikling skjer. Mentalt og sosialt er det helt vesentlig for funksjonsevnen at vi klarer å gjøre stadiene underveis til en integrert del av vårt eget jeg.

All utvikling tar tid (en innlysende innsikt) – og den må ta sin tid for nettopp å kunne integreres.  Det er samtidig nødvendig å se seg selv både som et subjekt i historien og som et objekt for de historiske prosessene.

Et bevisst forhold til egen historie gjør forhåpentligvis at man også kan gjenkjenne seg i andres. Om noen hadde rykket meg ut av det ”førmoderne” samfunnet jeg vokste opp i, og plassert meg direkte inn i moderniteten, hadde nok ikke det gått så bra. Det er en lærdom jeg finner nyttig i møte med en del innvandrere (det gjelder selvsagt ikke alle) som ikke har fått tid nok på den nødvendige prosessen. For å få til en god integrering er det helt sentralt å være bevisst på dette, men ofte forventer vi at de – nærmest over natten – skal bli ”som oss”.

Generasjonskløftens utfordringer

Hvordan skal jeg klare meg ei uke uten internett? utbrøt husets yngste etter en flytting for noen år siden.  Jeg vurderte da om jeg skulle holde et lite foredrag for ham om flanellografen…

Amitbalani, CC0, via Wikimedia Commons; https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/