Jødehat – et iboende trekk ved islam?

En del synes å mene at antisemittisme er uløselig knyttet til islam og dens grunntekster. Slik er det ikke, mener Lars Gule.

Av Lars Gule

Jødehatet er gammelt – som så mye hat er det. Det har antatt nye former og det har fått «ny» begrunnelser. Felles er imidlertid viljen til å diskriminere, trakassere og fysisk angripe jøder fordi de er jøder. Det innebærer også at det klanderverdige noen jøder gjør, for eksempel israelske politikere og soldater, blir alle jøder holdt ansvarlige for. Det er fullstendig uakseptabelt.

HL-senterets nye undersøkelse av antisemittiske holdninger i den norske befolkningen viser at de er utbredt. Dessverre er det også langt mer utbredt i den muslimske delen av befolkningen enn hos resten.[1] Hvorfor er det slik?

Alt for mange mener dette skyldes islam – at det antijødiske er «innebygget» i denne religionen på en måte som gjør antisemittismen nærmest uutryddelig blant muslimer. Men dette er ikke riktig. For antijødiske holdninger finnes også i kristendommen, i stor grad. Dette handler således om tolkninger og praksiser.[2] Dette er noe som varierer over tid – og noe av det som da er viktig er hvilke faktorer som påvirker tolkningene og praksisen.

Fra europeisk historie vet vi at fremmedfiendtlighet, behov for syndebukker og sosiale og økonomisk uro har vært medvirkende faktorer i oppblomstringen av antisemittisme. Så har kristendommen lett kunne utnyttes til å legitimere og forsterke disse holdningene. I tillegg kommer selvsagt utviklingen av bestemte ideologier som også inneholder antisemittisme – som de moderne biologiske raseteoriene og nazismen.[3]

På samme måte inneholder også islam antijødiske elementer som kan framheves i tolkninger etter «behov». Til tider har en del islamske teologer vektlagt disse elementene i religionen til å angripe jøder. Likevel har de antijødiske tolkningene og praksisene vært beskjedne i den muslimske verden når vi sammenligner med det kristne Europa, både i middelalderen og i nyere tid.

En særlig faktor i framveksten av den moderne muslimske antisemittismen er å finne i Palestina-konflikten. For i tillegg til den klassiske antisemittismen finnes det åpenbart en annen type jødehat, nemlig den som vokser ut av negative erfaringer og stereotype fiendebilder som følge av konflikt med jøder eller grupper som påberoper seg å representere (alle) jøder. Slik mange nordmenn hatet tyskere under og etter krigen, vil mange arabere uttrykke jødehat som følge av okkupasjon av eget land og de mange kriger som Israel – definert som jødisk stat – har vært involvert i med sine naboer. Dette illustreres også godt i disse dager av det arabiske og muslimske raseriet mot USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad.

Dette hatet har ikke de samme irrasjonelle grunnene som mye av den religiøse, konspiratoriske, pseudobiologiske og rasistiske antisemittismen. Denne «konfliktantisemittismen» er en mer forståelig emosjonell reaksjon som blir antisemittisk fordi det resulterende hatet retter seg mot den jødiske part i konflikten, men også omfatter alle (andre) jøder. Denne formen for hat er derfor trolig «grunnere» enn den klassiske antisemittismen, dvs. at hatet lettere vil opphøre når konflikten springer ut fra tar slutt. Noen garanti finnes imidlertid ikke.

Kanskje noen vil si at denne påstanden er klassisk antisemittisme ved at den gir jødene selv skylden for jødehat, men i analyser av konflikter mellom grupper er det relevant å vurdere aksjon og reaksjon på begge sider i konflikten. Det vil være absurd å si at tyskerne ikke hadde noe å gjøre med framveksten av tyskerhatet under krigen. Derfor er det fullstendig usosiologisk og upsykologisk å benekte at den israelske framferden overfor palestinerne, støttet av USA, er årsak til en del av det palestinske og arabiske jødehatet.

Denne form for jødehat blir ikke mer legitim av årsaken, den israelske undertrykkelsen og amerikansk politikk, men det blir likevel klart at Israel må bidra til å redusere hatet ved å endre politikk. Dette er ikke å legge ansvaret på Israel, men å ha en realistisk vurdering av konsekvensene av en konkret politikk. Dermed blir det også mulig å peke på tiltak som kan redusere jødehatet.

Men verden er ikke enkel og distinksjonen mellom klassiske og konfliktbaserte former for antisemittisme er vanskelig å opprettholde i praksis fordi konfliktbasert jødehat – konfliktantisemittisme – forsterkes av klassisk antisemittisme. Derfor har også den klassiske europeiske antisemittismen funnet god grobunn i Midtøsten og blant muslimer, særlig etter opprettelsen av staten Israel. Dessverre florerer groteske antisemittiske utgivelser, karikaturer og ideer side om side med det langt mer forståelige raseriet over Israels konkrete politikk. En slik «kombinasjons-antisemittisme» er lett å se i Hamas’ og Hizballahs posisjoner. Likevel er det nødvendig å opprettholde distinksjonen mellom disse formene for antisemittisme – den klassiske og delvis rasebaserte, og konfliktantisemittismen – for å finne de mest hensiktsmessige midler i kampen mot alle former for jødehat.

Informasjon og holdningskampanjer er viktig for å bekjempe antisemittisme, i Norge og andre deler av verden. Men det er også nødvendig å bruke lovverk og rettsvesen. Som når hatefulle antisemittiske ytringer spres i offentligheten. Og selvsagt når noen truer eller fysisk angriper jøder og/eller jødiske institusjoner. Derfor har politi og påtalemyndighetene i Sverige en viktig oppgave når de skal oppklare og straffe de som har truet og angrepet jøder i Göteborg og Malmö de siste dagene (nå i desember 2017).

De tre anholdte etter brannbombe-angrepet i Göteborg oppgis å være en syrisk statsborger og to statsløse personer – hvilket kan indikere statsløse palestinere.[4] Det er derfor grunn til å tro at dette handler om konfliktantisemittisme. Det er likevel ingen unnskyldning eller formildende omstendighet for et angrep på sakesløse jøder i Sverige. Slike angrep må prinsipielt straffes strengt, uansett hvor frustrert de som står bak måtte være.

Noter:

[1] Omtale av HL-senterets rapport Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 og lenker til rapporten finnes her: https://www.hlsenteret.no/forskning/jodisk-historie-og-antisemittisme/befolkningsundersokelse%3A-holdninger-til-joder-og-a/resultater-holdningsundersokelse.html

[2] Se Einhart Lorenz, «Antijudaisme», http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/antijudaisme.

[3] Se «Antisemittisme – den mobile fordommen», http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/antisemittisme-den-mobile-fordommen.html.

[4] Se https://www.expressen.se/gt/de-misstanks-ligga-bakom-attacken-mot-synagogan/.

Religioner.no-lenker:

• Bispemøtet tar avstand fra Luthers jødehat
• På tide med et oppgjør med Luthers jødehat
• Sionistislamiststatkonspirasjoner

Denne kronikken er en bearbeidet versjon av en statusoppdatering på Lars Gules facebookvegg. 

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale