Kan kristne være humanister?

Mye takket være Human-Etisk Forbund, har ordet ‘humanist’ fått en assosiasjon til ateisme. David Wikstøl mener på sin side at humanisme er vanskelig å begrunne uten en skapergud.

Av David Wikstøl, lege og idéhistoriestudent.

Kan man være kristen og samtidig være humanist? For å kunne si noe om dette spørsmålet er det viktig å avklare hva man legger i begrepet «humanist» eller «humanisme». For humanisme er et begrep med mange betydninger og brukes i flere forskjellige sammenhenger.

Hva er humanisme?

Ofte forbindes ordet ‘humanisme’ med det som kan kalles sekulærhumanisme eller livssynshumanisme. Ifølge livssynshumanismen finnes det ingen kilde til verdi eller sannhet utover mennesket selv. Som Protagoras sier i Platons dialog med samme navn så er «mennesket alle tings målestokk». Denne måten å tenke på fantes også blant opplysningstidens filosofer, som for eksempel Diderot som så mennesket som alle tings utgangspunkt og mål. Det er klart at denne formen for humanisme ikke er forenlig med kristendom, som på sin side anser Gud som kilden til all verdi og sannhet.

En annen betydning av begrepet humanisme er knyttet til de humanistiske fagene. Dette er kunnskapsområdene som omhandler det menneskeskapte eller «mer menneskelige» også kalt humaniora, ofte representert ved fag som litteratur, historie og filosofi. Etter denne betydningen finnes det mange eksempler på kristne humanister, blant annet Erasmus fra Rotterdam som var en av de store renessansehumanistene. Begrepet kristenhumanisme er også blitt brukt, og da i sammenheng med oppfatningen om at mennesket har verdi fordi det er skapt i Guds bilde.

En smalere definisjon er det som kan kalles for filosofisk humanisme. Her tar jeg filosofisk humanisme til å bety at ikke bare har menneske verdi, men at alle mennesker har lik verdi. Av dette følger like rettigheter og lik moralsk status uavhengig av nasjonalitet, etnisitet, kjønn, klasse også videre. Det ser ut til at både livssynshumanismen og kristenhumanismen deler denne oppfatningen. Men kristendommen er ikke bare forenlig med denne ideen. Min påstand er at kristen tro utgjør både en historisk, filosofisk og teologisk forutsetning for oppfatningen om at alle mennesker har lik verdi.

Historiske forutsetninger

I boken Inventing the Individual – The Origins of Western Liberalism knytter idéhistorikeren Larry Siedentop opphavet til ideen om menneskets universelle moralske status direkte til kristendommen. Før kristendommen var det vanlig å tenke at individet var til for samfunnet og ikke omvendt. I antikkens bystater ble alle ble født til sin posisjon og spilte sin rolle. Individet var verdifullt kun i kraft av hva det kunne bidra med til fellesskapet. Og tilhørte man ikke bystaten hadde man heller ingen rettigheter; krigsfanger ble som kjent holdt som slaver. Denne hierarkiske samfunnsordningen ble sett som del av naturens orden. Det var ikke uten grunn at Aristoteles forsvarte slavehold og så kvinner som mindre menneskelige enn menn. Dette var datidens «sunne fornuft».

Siedentop argumenterer for at Paulus’ tolkning av Jesus snudde denne forståelsen på hodet. Gjennom troskap til Jesus, og ikke til familiekulten eller bystaten, ble enkeltmennesket forent med Gud og fikk løfte om udødelighet. Gjennom den enkeltes frie valg til å følge Jesus ble dette tilgjengelig for alle. Som Paulus skrev: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal. 3:28). Som kristen var man ikke lenger definert ut ifra sin sosiale rolle. I sitt indre liv, i sin moralske karakter, var man blitt korsfestet og gjenoppstått til en ny identitet i Kristus.

Filosofiske forutsetninger

Det er mulig å godta Siedentops argumentasjon om den filosofiske humanismens historiske opphav, men likevel ønske og forkaste kristendommen. For kristendom trenger vi vel strengt tatt ikke lenger; Vi har da opplysningstiden og menneskerettighetene! Som et svar til dette kan man vise til filosofen Alisdair MacIntyres kritikk av opplysningstidens moralfilosofiske prosjekt i boken After Virtue. Der opplysningsfilosofene, og muligens dagens sekulærhumanister, holder moralske verdier som likeverd og menneskerettigheter som sannheter på grunnlag av at de fremstår som selvsagte, viser MacIntyre og Siedentop at det er nettopp det de ikke er. Disse forestillingene er i høy grad historiske og er kulturelt betinget. For spørsmålet er ikke hva som mer eller mindre tilfeldigvis fremstår for oss som rett eller galt, men hvilke grunner vi har til å tro at det faktisk er slik. Å tro på menneskerettigheter er ifølge MacIntyre på lik linje med å tro på hekser og enhjørninger.

Teisme eller kristendom?

Uten Gud som kilde til menneskeverd er det vanskelig å se hvordan en slik oppfatning kan begrunnes. Men krever dette at man tror på kristendommen spesifikt? Som Farhan Shah skriver er det også mulig å gi en humanistisk fortolkning av Islam. Er det nok å kun tro at det står en eller annen skaper bak universet?

Selv om en skapergud er en nødvendig betingelse for menneskeverdet er det ikke en tilstrekkelig betingelse. Hva man tror om Gud har noe å si for hva man tror om mennesket. Innen Islam har det for eksempel vært vanlig å betrakte Guds absolutt frie vilje som overlegen hans andre egenskaper. Dersom Guds vilkårlige og uutgrunnelige vilje er siste moralske instans kan man lett forsvare grove brudd på menneskets verdighet med at det er Guds vilje. Det finnes som kjent også mulige fortolkninger av Islam som ikke er fullt så humanistiske.

Tror man derimot på en Gud hvis definerende karakter er absolutt kjærlighet, en Gud som har skapt mennesket i sitt bilde, med et mål og en hensikt. En Gud som identifiserte seg med enkeltmenneske til en slik grad at Gud selv ble et menneske, levde, led og døde for å gjøre det mulig for alle å komme til han, så er det vanskelig å trekke en annen konklusjon enn at alle mennesker har lik verdi.

Livssynshumanismens utfordring

Kristendommen er derfor en historisk, filosofisk og teologisk forutsetning for humanisme forstått som oppfatningen om at alle mennesker har lik verdi. Som Nietzsche spådde har vesten fortsatt å leve med restene av en kristen moral selv om grunnlaget for det har forsvunnet. Dersom livssynshumanisme ønsker å være et filosofisk troverdig alternativ krever det en begrunnelse utover at den her og nå fremstår som selvfølgelig. Og hvis man virkelig tror at alle mennesker har lik verdi, hvorfor ikke følge argumentasjonen til sin logiske konklusjon?

Dette er andre innlegg i en føljetong om humanisme og religionen på Religioner.no, hvor forskjellige livssynsrepresentanter utfordrer hverandre om hva humanisme er, og kan se ut innenfor deres tradisjon. David Wikstøl sender utfordringen videre til Elise Skarsaune i Humanistforbundet. 

Religioner.no lenker:

• Islamsk humansime eller humanistisk islam?
• Én ting vi alle kan lære av Nietzsche
• Humanismekritikk

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.