Kan universet være en «tilfeldighet»?
Det knyter seg alltid i magen når jeg hører spørsmålet om hvorvidt universet kan være en «tilfeldighet». Eller om Big Bang kan ha vært en «tilfeldighet»? Eller om multiverset er en «tilfeldighet»? Er det et meningsfullt spørsmål?
Av Daniel Joachim Heggheim Kleiven
Det knyter seg alltid i magen når jeg hører spørsmålet om hvorvidt universet kan være en tilfeldighet. Eller om Big Bang kan ha vært en tilfeldighet? Eller om multiverset er en tilfeldighet? Ikke fordi jeg ikke liker svarene som gis. Det gjelder uavhengig av om svaret er «Ja» eller «Nei, derfor må det være en Gud», slik nylig avdøde romfartsikon Erik Tandberg hevdet i et intervju med Teknisk Ukeblad.
Selv riktige svar kan ha dårlige resonnementer. For er spørsmålet i det hele tatt meningsfullt? Er det ikke villedende å snakke på den måten?
Jeg tror det finnes grovt sett to måter å snakke om tilfeldighet på:
1. Epistemisk tilfeldighet
Det høres ut som et fancy ord, men handler bare om hva vi kan ha kunnskap om. Det er altså noe du forholder deg til hver eneste dag. «Rekker jeg trikken om jeg går ut døra om to min? Hvor lenge må jeg steke kotelettene for at de skal bli gode? Hvilke klær må jeg velge for å holde meg varm i dag? Vinner favorittlaget mitt i kveld? Skal jeg satse penger på det?»
På et epistemisk nivå bruker vi ordet «tilfeldighet» som «det jeg ikke kunne forutsett». Men dette er en horribel måte å snakke om universets opphav på. Tenk bare på alle ting du kaller tilfeldigheter i hverdagen.
Eksempelvis en venn som tilbydde å låne deg penger samme dag du fant ut at du ikke ville klare å betale husleien denne måneden. Eller at du støtte på en gammel klassekamerat i gågata av Alta sentrum på en ferietur. Kanskje at fotballaget ditt hadde en god dag og slo et langt bedre lag, at blomsterkassa til naboen i tredje etasje falt ned akkurat i det du tok et steg til siden vekk fra den, at du trakk fire ess på korthanda, at du vant førstepremien i lotto, eller at kjæresten din var i ferd med å ringe deg akkurat i det du ringte henne.
Men for alle disse tingene er det klare grunner til hvorfor de skjedde. Men grunnen til at du kaller det tilfeldighet, er at fra ditt perspektiv, virker de til å ha et noenlunde stokastisk fordelt utfallsrom. For eksempel om vi teoretisk sett hadde hatt en million mulige utfallsrom, ville noe skjedd i et lite mindretall av dem. Om det faktisk virker helt tilfeldig når kjæresten din ringer, vil du nok kalle det en tilfeldighet at dere begge ringer hverandre mandag kveld kl. 23. Men om hun har ringt deg ca. fem av syv kvelder i uka kl. 23 over de siste månedene, er det lettere å forutse. Om forhåndskunnskapen din øker, slik at du i tillegg har kunnskapen om at hun har vært på et jobbintervju i dag, som hun sikkert ønsker å fortelle om, blir inntrykket av «tilfeldighet» stadig mindre.
For de andre eksemplene, kan man hevde noe lignende. Det kan til og med være at vi kunne forutsagt utfallet av lotto-spillet, om vi bare satt med all informasjonen om kreftene som virket inn, på formen av innslippsmekanismen, ballenes form og vekt, rotasjonshastighet, osv.
Så hvilken relevans har en slik tilfeldighet, forstått som «epistemisk uforutsigbarhet» for universets opphav? Betyr det at vi ikke kunne forutsagt at universet ville kommet inn i eksistens før det gjorde det?
Men det er fullt og helt en meningsløs påstand. For hvorfor skulle vi gått frem for å avgjøre om vi kunne forutsett at et univers ville blitt til, om det ikke fantes et univers? Om hva som var sannsynligheten for et univers, hvis det på noe tidspunkt ikke hadde vært et univers? Sannsynligheten for et multivers, gitt ikke-multivers? Finnes det er utfallsrom med for eksempel en billion mulige utfall, hvor bare noen få av utfallene krever en skaper, mens de resterende ikke gjør det. Hva er kriteriene? Hva er referansepunktene? Hva regner vi på? Nei, vi kan si veldig lite fornuftig om det.
2. Ontologisk tilfeldighet
Enda et vanskelig ord, men enda et ord du forholder deg til hver dag. Ontologi viser nemlig bare til hva som er virkelig. I natt drømte du kanskje at du vant et skirenn. Men var drømmen virkelig? Opplevelsen din må ha vært virkelig, ellers kunne du ikke hatt den i det hele tatt – drøm eller ei. Men det eksisterte aldri et skirenn utenfor drømmene dine, som svarer til det du opplevde. Så var skirennet da virkelig? En hest er virkelig, men samme hest består også av atomer. Så hva er mest virkelig av hesten og atomene? Vi kan grave oss ned i en analyse om hva som er virkelig til vi blir svimle, men det var egentlig ikke meninga her.
Beklager det.
Når vi snakker om tilfeldighet i ontologisk forstand, lurer vi på om det er noe ved virkeligheten i seg selv som skaper uforutsigbarhet. Det kan være at om vi hadde kjent til alle naturlige krefter som hadde virket på blomsterkassen eller lottoballene, kunne vi forutsagt utfallet. Men det kan også være at virkeligheten er på en slik måte at det ikke lar seg gjøre – selv ikke i prinsippet.
Det vanligste eksempelet som blir brukt på dette, er gjerne kvantemekanisk indeterminisme. Eksempelvis kan vi foreslå at det er genuint tilfeldig når et atom vil brytes ned. Det er 50% sannsynlighet for at det brytes ned på tidspunkt t. Likedan er det 50% sannsynlighet for at det brytes ned på tidspunkt t+1, på tidspunkt t+2, t+3, t+4, osv. Dette tilsvarer et myntkast, hvor du forsøker å få krone-siden opp.
Siden vi snakker om slike sannsynligheter, kan det være at vi får krone, eller at atomet allerede blir brutt ned på første myntkast – tidspunkt t. Men om vi er virkelig uheldige, kan vi ha både tre, fem og ti myntkast, hvor vi fremdeles ikke får krone og hvor atomet fremdeles ikke brytes ned. Eneste måte å finne ut når det blir brutt ned, er ved å observere i etterkant. Det eneste vi vet sikkert, er at sannsynligheten P for at atomet brytes ned, for å få minst et krone-kast, går mot P->1, når n->∞, altså at sannsynligheten går mot 100% når antall kast går mot uendelig.
Mye kan sies om dette. Vi vet foreløpig veldig lite om dette er riktig tolkning av kvantemekanikk, om det er ukjente variabler som kan fjerne det overfladiske inntrykket av tilfeldighet, hvor ontologisk tilfeldighet kan reduseres til epistemisk tilfeldighet.
Men viktigere, er at det er fullstendig irrelevant, for alt dette forutsetter at det allerede eksisterer et univers, hvor kvantemekaniske krefter kan virke på allerede eksisterende kvantevakuum, virtuelle partikler, radioaktive atomer eller hva du vil. Så vi er allerede for sent ute.
Meningsløs tilfeldighet
Så er universet en tilfeldighet? Tja, hvordan smaker fargen grønn? Hvilket tall er det beste? Har du en (fri) vilje? Kan et godt menneske være Arsenal-fan? Hvor mange kilo veier politikk?
Vi burde i hvert fall slutte å stille meningsløse spørsmål.