Knut Hamsun – en 165-åring til besvær?
Knut Hamsun er en forfatter som stadig vekker strid, og det går ikke mange år mellom hver gang navnet hans dukker opp i avisoverskriftene. I 2021 skjedde det i forbindelse med professor Ståle Dingstads sterkt kritiske bok Knut Hamsun og det norske Holocaust. Og i løpet av det siste halvåret har to høyreradikale forlag satset på nye Hamsun-utgivelser på engelsk, noe som har avstedkommet sterke reaksjoner bl.a. hos Hamsuns etterkommere.
I år er det 165 år siden Knut Hamsun ble født, og det er 75 år siden utgivelsen av hans siste bok, På gjengrodde stier. Et par «halvrunde» jubileer, altså, for et forfatterskap som fremdeles er kontroversielt.
I Hamsun-resepsjonen har det tradisjonelt vært tre hovedposisjoner:
- Den geniale dikteren Hamsun og nazisten Hamsun er to helt forskjellige instanser.
- Den geniale dikteren Hamsun var egentlig ikke nazist (den gamle, døve mannen var blitt “lurt”).
- Det er umulig å skille dikteren Hamsun fra nazisten Hamsun.
De to første posisjonene innebærer at Hamsuns diktning blir “friskmeldt”. Den kan leses, nytes og studeres uten generende sideblikk til uakseptabelt, ideologisk grums. Diktningen er en egen, “ubesmittet” verden.
Den tredje posisjonen innebærer at det blir umulig å studere Hamsuns diktning uten sideblikk til dikterens ideologiske ståsted. En mann med Hamsuns ideologiske oppheng vil selvsagt ikke kunne produsere tekster uten at ideologien på et eller annet vis følger med på lasset.
Disse ulike posisjonene forholder seg (i hvert fall et stykke på vei) også til ulike litteraturvitenskapelige tilnærmingsmåter. Den såkalte nykritikken ble en dominerende diskurs på slutten av 1950-tallet og utover på 1960-tallet, samtidig som Hamsun ble rehabilitert etter krigen. Posisjon 1 er nokså typisk nykritikkens posisjon. Forfatteren er uinteressant. Det er teksten som gjelder. På 1970-tallet kom dikteren tilbake i en del litteraturvitenskapelige miljøer, og når det gjelder Hamsun, fikk vi flere analyser som konkluderte med at det fantes et fascistisk/pre-nazistisk drag ved alt han hadde skrevet. Innen den marxistiske, ideologikritiske “skolen” ble dette hovedposisjonen.
Siden har de utallige Hamsun-debattene bestått i en rekke bikkjeslagsmål mellom de som hevder posisjon 1 (og 2) og de som hevder posisjon 3.
En 4. posisjon?
Selv vil jeg hevde at en 4. posisjon er mulig: Nemlig at det både går an å betrakte dikteren og verket som en sammenhengende størrelse og at verket likevel har en viss autonomi. Først noen faktiske forhold som jeg mener ikke kan bestrides: Hamsun var nazist. Overbevist nazist. Og han var ikke lurt (på grunn av døvhet og alderdomssvekkelse) hverken av kona Marie eller andre. De holdningene som fikk så tragiske konsekvenser under krigen, hadde Hamsun allerede i 1930-årene – ja, også i 1920-årene (og kanskje helt fra slutten av 1800-tallet).
Jeg skal prøve å fatte meg i korthet omkring noe av det jeg oppfatter som sentrale poenger – med utgangspunkt i det som her bør være et naturlig spørsmål: Var Hamsuns diktning fascistisk/nazistisk? Mitt svar er nei – av flere grunner. Bortsett fra På gjengrodde stier (1949), som er en blanding av erindringsbok, fortelling og forsvarsskrift, skrev ikke Hamsun skjønnlitteratur etter 1936. Gjennom forfatterskapet fram til da støter vi på flere skikkelser med uspiselige synspunkter (og i noen tilfeller uspiselig ideologi). Det gjelder bl.a. hovedpersonen Nagel i Mysterier (1892), Ivar Kareno i den skuespilltrilogien som startet med Ved Rigets Port (1895) og fortellerstemmen i Konerne ved vandposten (1920). Det er ikke vanskelig her å finne høyst problematisk tankegods – men når dette tankegodset dukker opp i en skjønnlitterær kontekst, ytrer det seg som én av flere stemmer i teksten, og denne stemmen blir stadig utfordret og motsagt av andre stemmer.
Vi kan dermed si at selv om noen av Hamsuns fiksjonspersoner (og Hamsun selv) lenge før 2. verdenskrig formidlet “uakseptable” holdninger til demokrati, “svake” grupper osv., så er det konteksten som avgjør i hvilken grad teksten som helhet formidler de samme holdningene: Som avisdebattant og polemiker spisser Hamsun synspunktene sine, mens han som dikter innfører flere stemmer – noe som gjør at teksten blir en arena for et større ideologisk mangfold. Enkelt, kortfattet og litt overfladisk oppsummert: Polemikeren, debattanten Hamsun spissformulerer og forenkler, mens dikteren, kunstneren Hamsun nyanserer og kompliserer. Forteller dette oss kanskje noe sentralt og viktig om kunsten som en annen og mer fristilt måte å forsøke å gripe virkeligheten på?
Det er relativt enkelt å observere at en del av de samme synspunktene som den biografiske personen Hamsun hevdet i offentligheten, også finnes i hans diktning, slik at en tydelig todeling mellom politikeren og kunstneren slik sett blir en umulighet. Men, altså – likevel: Når disse synspunktene inngår i en mer polyfon litterær kontekst, uttrykker ikke verket som helhet noen bestemt ideologi. Og nettopp menneskesinnets sammensatthet er Hamsun – etter min mening – en mester i å formidle. Derfor er det stadig grunn til å markere hans forfatterskap – men ikke hylle ham som person.
Anders Beer Wilse, CC BY 2.0 <https://creativecommons.org/licenses/by/2.0>, via Wikimedia Commons