Kristne trenger ikke tro på en evig straff
At evig straff fremstår som en selvmotsigelse er noe kristne burde ta mer på alvor, da det nok er en av de største utfordringene knyttet til kristen tro for mange.
Henry Leirvoll trekker frem noen gode spørsmål i det han skriver om «At ateister straffes evig for sin vantro er selvmotsigende». At evig straff fremstår som en selvmotsigelse er noe kristne burde ta mer på alvor, da det nok er en av de største utfordringene knyttet til kristen tro for mange. Enten det er den logiske selvmotsigelsen, eller det inntrykket det gir av Gud, så er det lett å forstå at dette kan få folk til å anse kristendommen som verken rasjonell eller spesielt attraktiv.
Når det gjelder spørsmål om Guds stillhet eller hvorfor man ikke kan påvise Gud gjennom naturvitenskapelige metoder, er dette lettere å svare på. Gud, slik begrepet forståes innen klassisk teisme i alle de store verdensreligionene, er ikke en ting blant andre ting, men det alle ting eksisterer i kraft av.
Guds stillhet
Gud er med andre ord ikke noe man kan peke på innenfor vår verden og dermed heller ikke noe det er mulig å verken påvise eller avkrefte med naturvitenskapelige metoder. Til spørsmål om Guds stillhet vil kristne kunne svare at Gud åpenbarer seg selv for mennesker hele tiden, enten gjennom spesiell åpenbaring som Jesus Kristus i historien, eller generelt gjennom naturen og det skapte. Det er også mulig å gi gode forsvar for at man kan komme frem til Guds eksistens gjennom fornuften (se blant annet Edward Fesers bok Five Proofs of the Existence of God).
Det interessante spørsmålet her derimot, er hvorvidt det er rasjonelt å tro på at en god Gud kan dømme noen til evig straff, kun for å søke sannhet og følge sin fornuft etter beste evne. Som Leirvoll skriver så må også en allvitende Gud allerede fra begynnelsen ha forutsett en slik skjebne. Hvordan kan det henge sammen at en Gud som ønsker det gode for alle, og som samtidig er allmektig, velger å skape en verden hvor noen går fortapt for evig (enten de opphører å eksistere eller havner i evig bevisst pine)? Og er det ikke noe dypt urettferdig og ulogisk over det å gi en straff med en uendelig konsekvens for ugjerninger, som uansett hvor store eller mange, for et menneske kun kan være av endelig størrelse?
Kristen universalisme er ikke et nymotens påfunn
At mange kristne er fullstendig enige i at dette ikke henger på greip, kan kanskje komme som en overraskelse. Da en av vår tids ledende teologer, David Bentley Hart, kom med et uforbeholdent forsvar av kristen universalisme i boken That All Shall Be Saved i 2019 skapte det definitivt hevede øyenbryn og hoderistning i flere kristne miljøer. Men Hart er ikke den eneste som forfekter dette synet. Overbevisningen om at alle vil bli frelst til slutt er noe flere kristne teologer og filosofer har stått for gjennom tidene; blant de mer kjente i vår kontekst kan man for eksempel nevne C. S. Lewis sitt store teologiske forbilde George MacDonald.[1] At dette er et populært syn blant mange kristne også i dag kan sees ut fra utbredelsen til podcaster som Grace Saves All (av David Artman, som også har skrevet bok), Youtube-kanaler som Unrelenting Love, og til og med egne meme-sider på facebook som Universalist Memes for Cappadocian Teens.
Så må det også påpekes at kristen universalisme ikke er noen form for etterrasjonalisering eller ønsketenkning som ønsker å dekke over kristendommens sanne ansikt. Det er heller ikke et resultat av moderne liberal teologi som ønsker å tekke tidsåndens sensibiliteter i strid med tradisjon og kirkelig lære. Som historikeren Ilaria Ramelli har demonstrert så går idéen om alle tings gjenopprettelse, apokatastasis panton, tilbake til de første kristne og ble underviset åpent av kirkens første, store teologer. Blant kjente kirkefedre som tydelig sto for læren om apokatastasis kan man nevne blant annet Klemens av Alexandria, Origenes, Gregor av Nyssa og Isak av Ninive.
«Gud skal være alt i alle»
Både Hart og Ramelli gjør det også tydelig hvordan læren om apokatastasis panton har sitt opphav i Det nye testamentet (selve begrepet er hentet fra Peters tale i Apostlenes gjerninger 3:21). Vers som trekkes frem er blant annet 1 Kor 15:22: «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» og påfølgende i vers 28 at «Gud skal være alt i alle»[2]. Ifølge Hart står ikke noe av dette i motsetning til Bibelens klare tale om straff og dom. Straffen vil komme, men ikke som hevn eller gjengjeldelse, men som en nødvendig renselse og rehabilitering.
Leirvoll har kanskje rett i at «konseptet om Abrahams gud (er) utfordrende å forene med rasjonell tankegang» dersom denne «guden» dømmer noen til evig straff, men dersom tanken om Gud er forenlig med kristen universalisme faller denne anklagen bort.
Henvisninger:
[1] Av andre kristne filosofer og teologer som forsvarer universalisme i dag kan man nevne Thomas Talbott, Robin Parry, Brad Jersak, Eric Reitan og Joshua Rasmussen. For en mer fullstendig (og mulig kontroversiell) liste over kristne universalister gjennom tidene se https://www.tentmaker.org/tracts/Universalist.html
[2] Andre vers det vises til er blant annet: : Rom 5:18-19; Rom 11:32; 2 Kor 5:14; 2 Kor 5:19; Ef 1:9-10; Kol 1:19–20; Kol 1:27-28; 1 Tim 2:3-6; 1 Tim 4:10; Tit 2:11; Joh 12:32; Heb. 2:9; 2 Pet. 3:9; Matt 18:14; Fil 2:9–11 og 1 Joh 2:2.’
Forsidebilde av Gustav Doré – The Empyrean (highest heaven). Falt i det fri (Public domain), CCO.