Langrenn i Doha

Av Arne Danielsen

Gianni Infantino har, som Antoni Samaranch i sin tid gjorde, uttrykt sin begeistring. «The best World Cup ever!» Vi husker hvor stolte vi ble den gang for snart 29 år siden – da spanjolen proklamerte: «The beste Winter Olympic games ever.» Glemt var mannens fascist-fortid, som førte til alle protestene og den moralske indignasjonen, og som også den gang rituelt ble framført de første par dagene av mesterskapet, men som snart ble avløst av stor idrett og uhemmet idrettsglede – som jo var grunnen til å møtes.

For oss her oppe i den vestlige halvdelen av Europa, med 3% av verdens befolkning – eller noe slikt, er VM i fotball blitt en trist affære. Ikke på grunn av migrantarbeidernes kår, eller ‘one love’ og regbuearmbånd, eller Infantino og andre uutholdeligheter – altså for oss som jo holder orden på slikt – men at ingen hørte på oss da vi indignert protesterte og markerte som best vi kunne.

Og da særlig oss nordmenn som hadde en perfekt utsending. En kvinne – som også er lesbisk! Jøss! ! Dette er jo uslåelig! Mer politisk og moralsk korrekt får det ikke blitt. Så derfor, etter at fotballpresident vår hadde stått på talerstolen i Doha og lekset opp for vertskapet og for hele fotballestablishmentet – med all den moralske patos som bare vi kan mobilisere –ble hun av norske journalister i ren eufori spurt om hun også ville stille som motkandidat til selveste Gianni den allmektige – som på det tidspunktet hadde sikret seg støtte fra mer enn 200 land.

Da mesterskapet skulle starte, dro hun og en delegasjon fra nobelsfredsprishovedstaden igjen ned til Doha – optimistisk og oppglødd. Vi var ikke kvalifisert til å delta på selve idrettsfesten, men man skulle min santen lekse opp for dem og fortelle dem hvor David kjøpte ølet.

Om det var der det gikk skeis, altså det med øl i Doha, er uklart. Men de som reiste ned med bagasjen full av moralsk tyngde, og som måtte betale overvekt, fikk ikke snakket med noen. Ikke en sjel. Verken qatarske myndigheter eller FIFA. Opp som en … og ned som norske turister i Doha.

Videre var det med rynket panne og hevet pekefinger bestemt at befolkningen hjemme skulle boikotte TV-sendingene – en mass. Her gjaldt det å stille opp. Det skulle bare mangle, var man enige om. Men det har sneket seg inn en følelse av at det var få som fulgte oppfordringen – og som eventuelt i stedet så på “Nytt på nytt” – i reprise.

Det siste vi husker av overdådig retthaverskhet fra dette verdensmesterskapet var da det tyske laget knelte og holdt seg for munnen – og røk ut av hele VM. Den som vil til topps i en slik konkurranse bør trolig konsentrere seg om å spille fotball – og kun det, tenkte kanskje noen.

Og så kan de jo heller outsource moralismen til oss. Vi deltar, som kjent, ikke inne på stadion i slike mesterskap, men har ordnet oss med en egen turnering på ei løkke på utsida – der vi alltid vinner. Det er som med langrenn. Det er dette som er vår hjemmebane.