Er Krohgs Eiriksson-maleri kansellert fordi det er kolonialistisk?
Krohgs Leiv Eiriksson-maleri ble ikke slengt «i kjelleren» fordi det var kolonialistisk – det har bare vært gjennom helt normal museumsdrift, skriver Kathleen Alana Morley
Av Kathleen Alana Morley, religionshistoriker og museolog
Lørdag 18. februar ble Nasjonalmuseets avdelingsdirektør Stina Högkvist intervjuet av Aftenposten i forbindelse med at kunsthistoriker Steinar Gjessing har kritisert Nasjonalmuseet for å utelate en rekke sentrale kunstnere i utstillingen.
Högkvist uttalte i intervjuet at Christian Krohgs maleri Leiv Eiriksson oppdager Amerika «er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde».
I de påfølgende dagene oppsto en veritabel storm i sosiale medier. Avdelingsdirektøren beklaget uttalelsen, i et åpent innlegg på sin Facebook-vegg, men ble nødt til å ta ned innlegget etter under et døgn som følge av alle reaksjonene.
Sindige museumsansatte, som vanligvis sysler med aktiviteter som ikke frembringer stort annet enn lavmælte gjesp i kommentarfeltene, satt trolig lettere forvirret og måpte over voldsomheten i reaksjonene denne helgen.
Hva i all verden var det som hadde skjedd?
Les mer: Om Christian Krohg
Det var ordet «kolonialisme» som var triggeren, og både aviser og kommentarfelter fulgte opp med beskyldninger om «woke»-politikk, «kansellering» og sensur – som om det er noe de museumsansatte har som kriterier for valg av verk i en samling.
Tirsdag 21. februar kom tidsskriftet Museumsnytt på banen og publiserte en kommentar om den pågående debatten rundt Christian Krohgs maleri. I kommentaren pekes det på at det er gledelig med debatt om museenes valg og innhold i alle kanaler, men bekymring for formen denne debatten har fått: “Et noe høyere presisjonsnivå, med et mer edruelig, litt mindre tendensiøst ordvalg hadde selvfølgelig vært å foretrekke,” og fortsetter: «Nei, ikke ”stuet bort i en kjeller”, men ”satt på magasin”. Nei, ikke ”fjernet fra veggene”, men ”foreløpig ikke hengt opp”. Og nei, ikke ”sensurert”, ikke ”kansellert”.»
Direktør for Valdresmusea Ole Aastad Bråten var også tidlig ute med å kommentere saken, på musealt grunnlag: «Musea skal ikkje vere heilage tempel og vaktarar av kultur og nasjonale kanonar aleine,» skrev Bråten. «Men musea må heller ikkje gjere seg til pubertale aksjonskontor for tidsaktuelle saker og proklamere sine eigne samlingars manglande relevans,» mener han, og legger til at museene ikke kaster samlingene på skraphaugen ved skiftende ideer eller ideologier. Å ta vare på samlingen utgjør kjernen av museumsdriften ved norske museer.
Stuet vekk i kjelleren?
Som flere nå sikkert har fått med seg har ikke Nasjonalmuseet en «mørk og fuktig» kjeller de lagrer kunstverkene i. Museet har derimot nå med det nye bygget fått topp moderne magasiner til samlingen – som består av over 400.000 verk. Så mange verk kan ikke henge på veggene, noe må velges bort og det er en pågående dialog om hva som skal vies plass i et museum i dag. Det vet alle som jobber ved et museum av en viss størrelse. Per idag består den faste samlingsutstillingen av ca 6500 verk.
Nå i skrivende stund, litt over en uke etter at Leiv Erikssons atlantiske storm steg til uante høyder, har akademia også fått tid til å summe seg. Det tar jo tross alt litt lenger tid å skrive en forskningsbasert artikkel enn å legge ut en sint kommentar i et kommentarfelt. Som fagperson kjenner jeg at det er godt å se at flere seriøse aktører har kommet på banen i debatten.
Og de som befant seg midt i stormens øye, Nasjonalmuseet, hev seg raskt rundt i vinterferien og bestemte at maleriet til Krohg skulle opp på veggen igjen, i fire uker. Opphentingen skal ledsages av debatter og arrangementer. Maleriet og dets kontekst skal formidles. Og dette ligger, i tillegg til å ta vare på kunstverkene, også midt i kjernevirksomheten til norske museer.
Museenes oppgave og samfunnsoppdrag
På Nasjonalmuseet har team med utstillingskuratorer, konservatorer, prosjektledere, formidlingskuratorer og andre yrkesgrupper innen museet jobbet i fellesskap med å planlegge flytting av fire museumsenheter inn i et nytt bygg (noe som ble bestemt av politikerne, da de vedtok museumsreformen i 2001). I denne prosessen ble den samlingsutstillingen museet viser i dag til, og noen verk ble satt i magasinene, andre ble en del av den utstillingen vi har oppe per nå. Den er ikke hugget i stein, og i tillegg til samlingsutstillingen planlegges det flere større utstillinger over en lang periode framover.
Alle museer i Norge samler, bevarer forsker og formidler på samlingene sine. Nasjonalmuseet har med andre ord fått et samfunnsoppdrag som går ut på å speile den norske befolkningen. Det er det det henvises til når det snakkes om å vise flere kvinnelige kunstnere, eller flere kunstnere, designere, kunsthåndverkere og arkitekter med samisk bakgrunn. Det vil ikke vises i stedet for verk fra Nasjonalromantikken, men i tillegg til.
Nasjonalmuseet har publisert en god og informativ oppsummering av den nye samlingsutstillingen på sine nettsider og i sosiale medier som kan leses her.
Et annet sted viser museet hvordan de samler, som institusjon, det kan du lese mer om her.
Et sammenslått museum
Nasjonalmuseet ble opprettet som en stiftelse i 2003, etter vedtak i Stortinget. Museet ble til ved sammenslåing av fire tidligere frittstående museumsenheter: Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Arkitekturmuseet. Riksgalleriet ble innlemmet i museet i 2005.
I museets vedtekter beskrives det at stiftelsen skal drives av et styre, og at styreleder og to styremedlemmer oppnevnes av Stortinget. Det er til sammen syv styremedlemmer, og disse har i tillegg hver sin vara. Det er styret som ansetter daglig leder, dvs direktøren for Nasjonalmuseet, som ansettes for seks år av gangen.
Alt er nedfelt i stiftelsens vedtekter som man kan se her.
ICOMs nye museumsdefinisjon, vedtatt i 2022
Som alle museumsinstitusjoner deltar Nasjonalmuseet i internasjonale fora og med forskning. Det innebærer også at museets ansatte forholder seg til museumsetiske retningslinjer, såvel som retningslinjene som er gitt fra det offentlige i Norge. I tråd med museumsdefinisjonen til International Councils of Museums.
“A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing.”
Rom for kunst – og rom dialog mellom verk og publikum
Det som interesserer meg som museolog i denne saken er ikke nødvendigvis koloniseringsdebatten, selv om det er interessant nok i seg selv. Jeg blir fascinert av hvordan et maleri kan få så mange og skiftende «roller» opp gjennom tiden. Roller som er avhengig av de omkringliggende forholdene, det vil si utstillingsrom, museer – og i våre dager også nettopp på sosiale medier.
Men selve starten på maleriets reise i offentligheten var en konkurranse, utlyst i forkant av en verdensutstilling. Maleriet ble altså ikke malt i relasjon til nasjonsbyggingen, slik mange synes å tro.
Verdensutstillingene som utstillingsarena
Den aller første Verdensutstillingen åpnet i London i 1851, og fikk tittelen The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations, på norsk “Den store utstilling av industriens arbeide fra alle nasjoner”. Utstillingen ble også kjent som The Crystal Palace Exhibition, og ble avholdt i Hyde Park i London.
Krystallpalasset, som ble bygget spesielt til verdensutstillingen, var tegnet av Tom Paxton. Prince Albert var primus motor, sammen med andre medlemmer av Royal Society for the Encouragement of Arts, Manufactures and Commerce som en hyllest til den moderne industriens teknologi og design. Dronning Victoria av England fikk æren av å åpne utstillingen 1. mai 1851. Den holdt dørene åpne til 15. oktober.
Først kostet det 3 pund å komme inn, men fra 24. Mai ble prisen på billetter satt ned til 1 shilling. Da de stengte dørene hadde 6 millioner mennesker besøkt utstillingen, dvs ca ⅓ av Storbritannias befolkning på den tiden. Inntektene fra billettsalget betalte for byggingen av det som i dag kalles Victoria & Albert Museum, Science Museum og Natural History Museum. Krystallpalass-utstillingen ble på mange måter symbolet på en «ny» tid. Den var den første i en serie av verdensutstillinger som ble populære videre utover på 1800-tallet. Verdensutstillingene ble den vestlige verdens utstillingsvinduer. 42 år etter den første utstillingen, i 1893, fant verdensutillingen sted i Chicago.
World’s Columbian Exposition 1893
Etter en stor bybrann i 1871 hadde Chicago blitt bygget opp som en moderne by etter europeisk mønster. Verdensutstillingen i Chicago fikk tittelen World’s Columbian Exposition, en tittel som ble gitt for å feire 400-årsjubileet for Christofer Columbus’ oppdagelse av Amerika. Utstillingen ble den største verden hittil hadde sett, med 27 millioner registrerte besøkende. Nye oppfinnelser som The Ferris Wheel (Pariserhjulet) og hamburgeren så dagens lys i tilknytning til utstillingen. Førtiseks nasjoner deltok, og det var også første gang at en verdensutstilling hadde nasjonale paviljonger. Selve utstillingsområdet utgjorde et område på 2,8 km.
Den norske paviljongen på utstillingen satte blant annet opp en fullskala kopi av en stavkirke, og en kopi av et vikingskip, som seilte over havet til utstillingen.
Historikeren Christa Wirth skriver i Aftenposten 25.2.23 at det rette stedet å lete etter svar på om Krohg Leiv Eriksson-bilde har «en potensielt problematisk historie», er å forstå konteksten. Konteksten var en utstilling som feiret koloniseringen av Amerika, symbolisert ved Columbus ankomst i 1492: «Utstillingens formål var å vise det ypperste av amerikanske fremskritt. Den amerikanske urbefolkningen var blitt fortrengt og fratatt landområdene sine på slutten av 1800-tallet. Fremskrittet som ble presentert på utstillingen, var en fortelling om en sivilisasjon av hvite menneskers utvikling og herredømme som strakte seg ut over verden.»
I den filosofiske og vitenskapelige debatten i andre halvdel av 1800-tallet gjorde lignende evolusjonistiske ideer seg sterkt gjeldende. Evolusjonismen bygget på en oppfatning om at det finner sted en kontinuerlig endring fra det enkle til det mer sammensatte. Hånd i hånd med datidens nyvinninger innenfor vitenskap, medisin og teknologi ble ideene ofte blandet med optimisme og fremskrittstro. Charles Darwins bok On the Origin of Species fra 1859 fikk betydning langt utenfor biologien som felt. Med Darwin som forbilde lanserte den engelske filosofen Herbert Spencer noe han kalte «den sosiokulturelle evolusjon»: samfunnenes tendens til differensiering og spesialisering, det vil si til økende kompleksitet, som vern mot naturens omskiftelighet. I hans øyne representerte de vestlige samfunnene, med sin tiltagende industrialisering dermed den høyeste form, noe som ble et viktig premiss i de industrialiserte lands forhold til de ikke-industrialiserte. Temaet for utstillingen var Columbus sin «oppdagelse» av Amerika, for mange synonymt med en form for «sivilisering» av kontinentet (SNL).
Det fantes også andre konkurrerende historier i samtiden. I USA på denne tiden var mange opptatt av å få inn en fortelling som ikke ble knyttet til den katolske Columbus, og den skikkelsen fra historien som ble valgt ut til å fylle rollen ble, blant den protestantiske befolkningen og i særdeleshet norskamerikanerne, Leiv Eriksson.
En bestilling fra Leif Erikson Memorial Association
Christian Krohgs Leiv Eriksson-maleri ble malt på oppdrag av den norsk-amerikanske foreningen Leif Erikson Memorial Association, til verdensutstillingen. Det ble i utgangspunktet utlyst en konkurranse som Norges første professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson i Kristiania, fikk ansvaret for. Han fikk jobben med å utføre komitéarbeidet på vegne av oppdragsgiverne. Dietrichsson hadde nok sett for seg et maleri i nasjonalromantisk stil, men slik ble det ikke. Som kunsthistoriker Øystein Sjåstad beskriver i Morgenbladet ble det «mye krøll, surr og dårlig stemning». Dietrichson måtte trekke seg, skriver Sjåstad, «og de mer radikale i norsk kunstliv fikk, som så ofte, kontroll på prosessen. Dermed gikk sosialisten og modernisten Krohg av med seieren.»
Da maleriet ble sendt til Chicago kunne ikke norskamerikanerne tro hva de fikk se. En av initiativtagerne til konkurransen, Andreas Daae, uttalte: «Der er intet monumentalt, – intet storslagent, intet, der hefter sig i Erindringen. Man gaar derfra med Følelsen af, at man har set et stort, pent Billede i en lidt ekstraordinær Ramme, men for øvrig med en Følelse, som om man har stukket Tungen ud af Vinduet.»
Foreningens medlemmer hadde sett for seg en mer klassisk fremstilling av den store helten malt i nasjonalromantisk stil, sier Sjåstad, og legger til at maleriet ikke ble godt mottatt i 1893, og for det meste ble «forbigått i stillhet». Opprinnelige skulle maleriet doneres til kunstmuseet i Chicago, men det ble i stedet returnert til Norge og gitt som gave til Nasjonalgalleriet i 1900. «Etter det jeg vet, ble det satt i magasinet,» skriver Sjåstad.
Et comeback på Nasjonalgalleriet i 1942
De første årene i Norge var det ikke mye omtale av maleriet. Det hører til i sjangeren historiemaleri, som var i ferd med å gå av moten i kunsthistoriske kretser. Men i 1942, i den perioden den NS-vennlige kunstneren Søren Onsager var direktør, ble maleriet hentet frem igjen. Da som symbol på det NS ønsket å promotere. Det var Gudbrand Lunde som tok initiativ til dette, men det hele ble ledet av utstillingens generalsekretær, Øistein Orre Eskeland med Harald Damsleth som kunstnerisk ansvarlig.
Forskningsarkivar ved Nasjonalmuseets bibliotek Anita Kongssund kan fortelle at Leiv Eriksson-bildet ble hentet fram fra magasinet på Nasjonalgalleriet til en sentral plass foran en byste av Vidkun Quisling i utstillingen Norges nyreising. Den ble vist i Nasjonalgalleriet i Romantikersalen eller den Den røde sal.
Ifølge Kongssund kom Norges nyreising i stand på kulturminister Gulbrand Lundes forlangende, og ble vist som opptakt til det 8. Riksmøtet i 1942: «Utstillingen skulle demonstrere hva NS hittil hadde utrettet innen ulike nærings- og samfunnssektorer og planene framover. Hensikten var også å synliggjøre «hvilke skapende krefter som bor i folket vårt». Kunstnerisk ansvarlig for utstillingen var tegneren og reklamemannen Harald Damsleth, som forøvrig visualiserte store deler av NS sin propagandavirksomhet. Han stod selv bak flere av de monumentale veggdekorasjonene i utstillingen, samt reklameplakater og logo.
«Førersalen» var utstillingens høydepunkt. Her åpenbarte nasjonalsosialistenes apokalyptiske kunst- og samfunnssyn seg. Som en frelsende Messias-skikkelse markerer Wilhelm Rasmussens byste av Quisling midtpunktet, foran Christian Krohgs maleri av Leiv Eiriksson, som viser vei mot nytt land.» (Fra Kongssund Facebook-vegg 24.2.23)
Du kan lese mer om krigsårene i museet og hele Nasjonalgalleriets historie her
Deponert – og hentet tilbake
Etter krigen ble maleriet i mange år deponert (et annet ord for langtidsutlån) hos Norsk Sjøfartsmuseum, nå Maritimt museum. Det kom tilbake til Nasjonalgalleriet så sent som på 2000-tallet. I denne perioden var det både på utstilling og en tur tilbake på Sjøfartsmuseet. Sommeren 2022, da Nasjonalgalleriet skulle tømmes helt før fraflyttingen, ble maleriet montert ned. Da var det en del av utstillingen i trapperommet på Nasjonalgalleriet, som tematiserte nettopp historiemaleriet. Etter flytting til det nye museet har det blitt jobbet med av museets konservatorer, og avfotografert.
Maleriet ble altså ikke nå i slengt «i kjelleren» fordi det var kolonialistisk – det har bare vært gjennom helt normal museumsdrift.
For mer informasjon om Christian Krohg, les Morleys Om Christian Krohg (1852-1925)
Videre lesning:
https://klassekampen.no/utgave/2023-02-25/kulturkampen-for-tilvaerelsen
https://klassekampen.no/utgave/2023-02-25/debatt-turen-til-vinland
https://www.tronderdebatt.no/eit-bilete-om-noreg-i-1893-ikkje-om-900-1000-talet/o/5-122-65398
https://www.aftenposten.no/kultur/i/jlm7lA/bokanmeldelse-avkler-forskernes-fordommer
Forsidebilde: Christian Krohg (1852-1925): Leiv Eriksson oppdager Amerika (1893), Nasjonalmuseet (tidligere Nasjonalgalleriet