Lite imponerende om religion og evolusjon
Morten Fastvold gjør ofte en god jobb i rollen som myteknuser, men i hans siste tekst på Fri tanke blir han selv en mytespreder.
Av Bjørn Are Davidsen
Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.
Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.
I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen – og 69% av de som ikke regner seg som “religiøse”. Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.
Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé. Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.
Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn.
Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at:
“De største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.”
Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var “det kristne verdensbildet” som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.
Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.
Modernitetens behov for ikoner.
Troen på at “Kopernikus og Galilei” spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.
Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion. Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.
Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.
Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.
Satt på plass.
Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley – og ikke så godt at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant.
Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det “klippefaste grunnsynet” på Guds eksistens hadde til grunn:
” (…) det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley.”
Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.
I realiteten argumenterer hovedstrømmene i “middelalderens teologi” ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, “streber mot et mål”, slik jeg kommenterer i boken Evolusjon eller kristen tro?
“Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.
Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.”
Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.
“Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået.
Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.”
Ja, og blant “de fleste geologer” var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.
Gapteorien.
I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.
Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.
Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.
Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.
Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».
Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.
Teologi mot geologi?
I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.
Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste. Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.
Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.
Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden.
Dette innlegget er første del én av to av Bjørn Are Davidsens kritikk av Morten Fastvolds tekst på Fri tanke Darwins farlige idé. Innlegget ble opprinnelig publisert på Dekodet. Del to – Når myteknusere blir mytespredere kan leses her.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.