Medieskapt ekstremisme?
Bidrar mediene til å dyrke frem de ekstremistiske miljøene de dekker? Didrik Søderlind retter et kritisk blikk mot journalistenes jakt på det ekstreme.
Av Didrik Søderlind.
Konflikter selger. Radikale konflikter selger enda bedre. Jo høyere temperatur i studio, jo bedre TV. Men medias dramaturgi kan komme med en pris vi ikke har lyst til å betale.
Telefonen ringer hos en representant for en større karismatisk menighet. La oss kalle ham ”Gunnar”. På tråden er en researcher for et TV- eller radioprogram, som vil vite hva Gunnar mener om et tema relatert til kristen tro. Gunnar er en rimelig fyr, selv om han med sitt tette gudsforhold og konservative standpunkter virker snål for mange. Så han kommer med noen temmelig balanserte synspunkter. Mens han snakker merker han at researcheren mister interessen. ”Du hører fra oss”, er avskjeden. Samme kveld er Jan Aage Torp på eteren – nok en gang. Og temperaturen i studio er slik den blir når man slipper Norges mest spesielle pastor løs i fri dressur.
Situasjonen over har jeg hørt beskrevet fra både folk i miljøet til ”Gunnar” og i miljøet til researcheren. Det er historien om hvordan en pastor for en mikromenighet har skaffet seg klippekort til media. For selv om Jan Aage Torp er omtrent like representativ for norske kristne som Ubaydullah Hussain og hans Profetens Umma er for norske muslimer, sørger han alltid for å skape konflikt.
Så i stedet for å vise frem hvilken positiv utvikling norske karismatiske kristne og frikirkelige miljøer har hatt de siste tiårene, får mediekonsumentene møte en mann som knapt egner seg til annet enn å bekrefte fordommene deres.
Umenneskeliggjøring
Det er moro med livlige debatter, men med årene har en viss tretthet begynt å sette inn hos meg. For ikke å snakke om debatten i kommentarfelter, som ofte sørger for å fjerne siste rest av troen jeg har på mennesket.
Det er noen egenskaper jeg virkelig liker hos folk. Som evnen til å se nyanser. Evnen til å innse at meningsfeller kan ta feil, og at meningsmotstandere kan ha rett. De har også et monn av tvil overfor sin egen posisjon.
Disse egenskapene er fine, men de gjør det også vanskeligere for innehaverne å snakke i krigstyper. Så de gjør seg ikke så bra i den typen debatter på kniven dagens medier gjerne vil ha.
La oss ringe Torp!
Søkelys og rampelys
Men er det ikke medias oppgave å vise frem at det finnes pastorer som Torp der ute? Medias utfordring er å finne en balansegang mellom å sette et journalistisk søkelys på problemer i samfunnet, men uten å gi et rampelys til marginale og ekstreme grupper. Dette er vanskeligere enn man skulle tro. For kritisk journalistikk videreformidler og populariserer det den dekker. Det er nissen som alltid følger med på lasset.
Henrik Lunde forteller at en vesentlig del av jobben hans da han arbeidet ved Antirasistisk Senter (i dag er han styreleder i Vepsen) gikk ut på å roe ned journalister. For å gi Lunde en unødvendig tabloid parafrasering, har han måttet forklare journalister fra lokalaviser at selv om to unggutter har åpnet en postboks i ”Trangvik Arisk Front”, betyr ikke det at forside med ”NYNAZISMEN HAR KOMMET TIL TRANGVIK – SE SIDE 10, 11. 12, 13, 14 og 15” er en god idé.
(…) det er de radikaliserte unge muslimene som både er de nye satanistene og de nye nynazistene.
Ja, et sånt oppslag blir fort sexy, særlig om man lar nynazistene få posere slik de vil. Men samtidig har man lært norske unggutter at bomberjakker med norske flagg og postbokser er det som skal til for å komme i avisa. Og i en tid hvor kjendisstatus er en av samfunnets mest ettertraktede varer, er det en farlig ting å kommunisere.
Det samme så man under den norske svartmetallens (det som misvisende skulle bli kalt ”satanistmiljøet”) glansalder. Langt svart hår og lærjakker med pentagram på kunne gi en gutt som knapt var ut av puberteten store oppslag i lokalavisen. Miljøet vokste i symbiose med media.
I dag er det ingen som blir skremt av ”satanister” lenger, og det er de radikaliserte unge muslimene som både er de nye satanistene og de nye nynazistene. Man kan også spørre om de unge sinnamuslimene også har arvet sine forgjengeres tilgang til rampelyset.
En medieskapt virkelighet
Det kunne vært verre. I Norge er det heldigvis liten kutyme for å betale for intervjuer, slik det er i en del andre land. En tidligere ekstremistleder fra utlandet fortalte meg at han kunne betalt for intervjuer og fotosessions til talkshows og glansede magasiner.
Eksempler finnes også i Norge, som da TV 2 ga nynazisten Tom Kimmo Eiternes 16 000 kroner i kontanter (20 000 minus skatt) for at han ikke skulle trekke seg til et intervju der han fablet om jødenes makt. Eiternes stakk til skogs for å starte arisk gerilja, via et besøk på militærsjappa Top Secret for å kjøpe utstyr.
Å gi penger er selvfølgelig ille, men spaltecentimeter er også hard valuta i mediesamfunnet. Slik kan medienes interesse for det ekstreme bli et incentiv for å bli mer ekstrem, og dermed mer nyhetsverdig. Og vips har mediene skapt virkeligheten de rapporterer fra.
Mediedramaturgene
De som husker salige debattprogrammer som Holmgang og Lønning & Staff husker blandingen av samfunnsdebatt og sirkus. Det later til at oppskriften nå har nådd norske kronikksider. Noen annen forklaring kan jeg ikke komme på for at det nå i Aftenposten tydeligvis er akseptabelt å beskylde muslimer som kritiserer sine egne miljøer for ”Onkel Tom”. En Onkel Tom er en slave som ofrer sitt eget folk for å løpe den hvite slaveeierens ærend.
Dette er mer, mer eller mindre, det som skjer når nynazister beskylder hvite mennesker som er antirasister eller tilhører venstresiden for å være raseforrædere. Det nye er at denne ekstremismen ikke bare finnes på obskure nettsider, men også i landets største aviser. Dette er ikke bare med på å utbre språkbruken, men også legitimere den. Når noe er god tone i Aftenposten, må det da også være god tone i klasserommet og på gata.
Mea culpa?
Grunnen til at jeg skriver dette, handler i stor grad om egen tvil og sjelesøking. Jeg har sikkert gjort meg skyldig i det jeg skriver om her. For som journalist har jeg alltid vært fascinert av det som ligger utenfor det allment aksepterte.
Dette skyldes delvis mine unge år, der jeg befant meg i en motkultur der det ekstreme, avvikende og bisarre ble dyrket – nettopp fordi det var ekstremt, avvikende og bisart. Forleggeren Adam Parfrey og hans antologi Apocalypse Culture var referansepunkter for meg. Parfrey gravde frem ting hvermansen knapt kunne forestille seg at fantes: seriemordergroupies, holocaustbenektere, konspirasjonsteorier. Det var spennende og modig. Og min egen journalistikk ble inspirert av jakten på det ekstreme og grenseoverskridende.
Kanskje bør man som redaktør være mindre opptatt av å løfte frem det som er i overkant friskt, og heller levere et balanserende korrektiv til galskapen
Men det ligger en risiko i dette. Dagens tabubrudd er morgendagens mainstream, og med internett har informasjonsrevolusjonen blitt total. Den typen fenomener som Adam Parfrey måtte gjøre en smått heroisk gravejobb for å finne, er i dag et tastetrykk unna. Eller du finner den i Facebook-strømmen din.
Jeg har merket at det har endret hvordan jeg tenker på min egen redaktørgjerning. Med dagens informasjonsvirkelighet er det ikke lenger slik at det finnes et grunnfjell av spennende stemmer som ikke slipper til. For hvem som helst kan skaffe seg en blogg eller kvitrekonto og spre sine synspunkter. Kanskje bør man som redaktør være mindre opptatt av å løfte frem det som er i overkant friskt, og heller levere et balanserende korrektiv til galskapen på nettet. Man kan selvfølgelig ikke bare sette på trykk ting man synes er riktige, det ville kvele all meningsforskjell, men prioritere ting som er viktige – og rimelige.
Dramaets pris
Ja, det blir frisk journalistikk av å slippe til de mer spesielle i studio. Det blir som moderne gladiatorkamper. Men som tilskuer til disse gladiatorkampene får man fort en følelse av romerrikets forfallstid. Demokratiet avhenger av at vi tror at de vi er uenige med, er mennesker som tross alt har rasjonelle grunner til å mene det de gjør. Jo oftere Jan Åge Torp får komme i studio, jo vanskeligere blir det for folk å skjønne at kristne mennesker ikke er sprø. Ditto med de mer spesielle fra egne miljøer. Slik gir medienes dramaturgi et falskt bilde av samfunnet.
Mer alvorlig er det dog at dramaturgien gir radikale og marginale stemmer en plattform og legitimitet som kan gjøre deres tanker og miljøer attraktive for flere.
Dermed kan debattens dramaturgi bli en radikaliseringens dramaturgi. Det kan på sikt vise seg å ha en drøy pris. Er vi villig til å betale den?
Denne kronikken ble først publisert på Minerva den 26.2.2013 med tittelen: “Radikaliseringens dramaturgi.”
Bøker av Didrik Søderlind:
- Kristen-Norge – en oppdagelsesreise
- Lord of Chaos – The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground
Religioner.no lenker:
Dette er et veldig bra innlegg. Jeg vil likevel innvende at noen stemmer som kan virke ekstreme kanskje blir tvunget til å ordlegge seg slik og ta voldsomme virkemidler i bruk nettopp fordi de aldri ellers blir hørt. Ett eksempel er de såkalte abortprestene som bruker temmelig radikale metoder for å nå frem i mediene, men som representerer en ikke helt ubetydelig minoritet i den norske befolkningen. Om de fikk slippe til og begrunne sine synspunkter på en rasjonell og dannet måte ville det formodentlig ikke være nødvendig å benytte seg av teatralske grep som babydukker dynket i blod etc. Men ingen er jo interessert i å høre fra dem før de tyr til slike midler.
[…] Medieskapt ekstremisme? […]