Menneskeverd er en fiksjon
Sorteringsamfunnet er ikke det samme som nazisme. Satt på spissen er det heller en bit av moderne medisin å arbeide for at færre blir født med en alvorlig funksjonsnedsettelse
Av Andreas Wahl Blomkvist
Det ble mye oppstyr da Aksel Braanen Sterri, i et intervju i Minerva, forsvarte sorteringssamfunnet og tok til orde for at kvinner «skal kunne sortere på Downs syndrom». Torbjørn Røe Isaksen reagerte med «vantro» og statssekretær i kommunaldepartementet, Bjørn Laabak (FrP), kalte Sterri en nazisympatisør. Norsk Forbund for Utviklingshemmede gikk et steg lenger og politianmeldte Sterri for hatefulle ytringer. Det var påstanden om at «de som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv» som var hovedårsaken til det emosjonelle opprøret på sosiale medier. Det er delvis forståelig, siden begrepet er tvetydig og kan tolkes annerledes enn «noe i nærheten av livskvalitet», hvilket var det Sterri siktet til.
Likevel, det var avslørende at ingen av kritikerne ble blidgjort av selvkritikken og oppklaringen til Sterri, og at Laabak og andre tilsynelatende ikke ser en forskjell på (1) utryddelse av personer med Downs og (2) arbeide for at færre liv skal bli født med alvorlig funksjonsnedsettelse. Satt på spissen er det første nazismen og det andre en bit av moderne medisin. For hva er det vi egentlig driver med, når vi optimaliserer svangerskapet og helbreder sykdommer som angriper fosteret? Vi arbeider for at det kommende liv skal få det bedre – i betydningen av en livskvalitet med færrest mulig begrensninger.
En av de mer seriøse kritikerne til Sterri var Morten Magelssen, forsker ved Senter for medisinsk etikk og forfatter av boken «Menneskeverd i klinikk og politikk: Bioetikk i lys av kristen tro». Han tolket ikke Sterris uttalelse med en primitiv amygdala-refleks og forstod at Sterris intensjon nok var å snakke om livskvalitet. Magelssen gjør skille mellom menneskeverd og livskvalitet eksplisitt. «Menneskeverdet er iboende, like stort hos alle mennesker, og uavhengig av livskvalitet», skriver han. Denne verdien, som Magelssen og mange andre tror på, gir alle mennesker identisk rett til å leve.
En slik tankegang er pragmatisk og gjør saken enkel, men er – slik jeg ser det – et falsk skille. Som Yuval Noah Harari påpeker i boka Sapiens, så er denne «verdien» og «retten» en fiksjon vi har blitt «enige om». Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store deler av humanismen deler med kristendommen.
Det kan være at troen – i kraft av sine virkninger i verden – er det beste redskapet tilgjengelig for å oppnå rettferdige og moralske samfunn, men det gjør den ikke mer sann av den grunn. Det er heller ikke den eneste nyttige fiksjonen vi har. Vi tror, for eksempel, at en hundrelapp er verdt hundre kroner. Men den er bare verdt hundre kroner fordi alle andre tror det samme. Selve verdien ligger i menneskets fiktive tro på penger og dets verdi. Hvis alle sluttet å tro på sedler, så ville også verdien forsvinne.
Til gjengjeld så er det ikke en fiksjon at mennesker opplever hele spektret fra velvære til lidelse. Det er heller ikke en fiksjon at mennesker samarbeider i store grupper for å bruke de ressursene og egenskapene tilgjengelig for å lage et best mulig liv for seg og sine. Det er også disse to realitetene som gjør at de fleste vil si at det er gjennomsnittlig til fordel for individ og samfunn å ikke ha Downs syndrom (eller Edvards syndrom, eller Patau syndrom) sammenlignet med å ha det. En fiktiv rett bør ikke stå i veien for at samfunnet skal tilrettelegge for å avdekke forhold ved fosteret som har store konsekvenser for familie, samfunn og det kommende individ.
Jeg sier ikke i denne sammenhengen at som subjekter lider alle med Downs syndrom mer enn andre. Jeg sier heller ikke at samfunnet skal ta kvinnens valg, eller at vi ikke skal gjøre livene til de med Downs så godt vi kan. Allikevel vet vi at mennesker med Downs syndrom er i vesentlig høyere risiko for – bare for å nevne noen – kognitiv svekkelse, depresjon, autisme, aggressiv adferd, tidlig Alzheimer, blodkreft, medfødt hjertesykdom, medfødte misdannelser i fordøyelseskanalen, synssvekkelse, hørselstap, fedme, diabetes, stoffskiftesykdommer, søvnforstyrrelser, diverse lungesykdommer, immundefekter, hyppigere infeksjoner, plagsomme hudmanifestasjoner og smerter i muskel- og skjelett.
Noen er svært heldig, og hvis ikke tilstanden belaster familie og helsetjenesten for mye, så vil de bare være mindre produktive enn den gjennomsnittlige borger. Andre vil derimot ha et vesentlig forkortet liv med betydelige plager tross flere smertefulle, dyre og invasive undersøkelser og behandlinger. Hva som gjør det vanskelig er at vi ikke vet hvordan et enkelt tilfelle vil slå ut. Og gode anekdoter veier ikke noe mer enn dårlige anekdoter.
Det gjør det heller ikke lettere at skillet mellom verdi og livskvalitet (og dets konsekvenser for samfunn og individet) er en fiksjon. Vi har god grunn til å tro at det er gjennomsnittlig best å ikke ha Downs, både for seg selv, de rundt seg og for samfunnet. Slik jeg ser det, så har Sterri rett i at kvinner har god grunn til å ta abort ved påvist Downs syndrom. En fiktiv tro på retten til liv bør ikke stå i veien for å at samfunnet tilrettelegger og muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet.
Religioner.no lenker:
- Troen på himmelen bringer helvete på jord
- Er du en skapateist?
- Hvordan vil de ha babyen deres, frue?
- Sosialdawkinisme
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale
Er bare nysgjerrig på din definisjon av humanisme, siden jeg mener å huske du kaller deg det(?), og skriver dessuten:
“Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store deler av humanismen deler med kristendommen.”
Jeg vet det finnes mange former for humanisme, men de fleste både sekulære og kristne humanister ser ut til å legge et iboende menneskeverd til grunn.
Human-Etisk forbund skriver på sine hjemmesider:
<>
Humanistforbundet bruker lignende ord, og “likeverd”.
Om du kaller deg humanist, hvordan definerer du da denne humanismen, om den ikke inkluderer noen iboende verdi hos mennesket?
Oj, hadde ikke regnet med det rotet i teksten som kom da jeg klipte og limte fra Human-Etisk forbund sine hjemmesider. Menmen, du skjønner hva som står..
Takk for kommentar, Jon. Du traff for så vidt spikeren med hammeren. Jeg har ikke en god definisjon til deg, og den er åpenbart ikke identisk med HEF sin. Jeg kan låne Oxford sin “a rationalist outlook or system of thought attaching prime importance to human rather than divine or supernatural matters.”
Takk for svar/oppklaring!
En del logiske feilslutninger her. For fosteret som eksisterer, med sin kromosomfeil, finnes det ikke noe alternativ til trisomien, bortsett fra aborten. Således legger du ikke tilrette for det individet som allerede er på vei. Fostermedisin er foreløpig ikke annet enn eksperimentell medisin – de klarer ikke å vise at de redder liv, slik det påstås fra Nasjonalt senter for fostermedisin.
Du forholder deg ikke til kunnskap som finnes om liv med syndromer, men slenger ut egne fordommer som om de var sannheter. Så glemmer du fullstendig relasjonen mellom mor og foster. Les og bli litt klokere:
http://www.z-forlag.no/produkt/evy-kristine-retten-til-et-annerledesbarn/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21910246
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21910244
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21915989
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22826570
http://www.uib.no/fg/pgi/42494/disputas-s%C3%B8lvi-marie-ris%C3%B8y-%E2%80%9Ds%C3%A5rbar-suveren-og-ansvarlig-kvinners-fortellinger-om
1) “(…) legger ikke til rette for individet som allerede er på vei”. Hvor er automatikken i at man skal legge til rette for individet som er på vei? Selvbestemt abort er allerede etablert praksis – er dette å legge til rette for individet som er på vei? Blir ikke den logiske konsekvensen av slik argumentasjon, en total abortmotstand? Blir i så fall ikke det en helt annen debatt?
2) Du avfeier generelt de aktiviteter som foregår ved Nasjonalt senter for fostermedisin, og sier at de ikke klarer å vise at de redder liv, selv om de påstår dette selv? Meget interessant påstand fra deg, men du dokumenterer den ikke overhodet?
3) Du slenger opp masse linker fra artikler med personlige erfaringer fra mennesker som lever med Downs syndrom og deres pårørende. Har forfatteren her noen gang i teksten sin påstått at de med Downs syndrom (eller deres pårørende), opplever livet sitt noe verre enn andre? Nei, tvert i mot. Så hvorfor bringer du dette opp og sier at forfatteren skal lese og bli klokere?
1. Man “legger ikke til rette” for et foster med syndrom ved å fjerne det for så å erstatte med et friskt foster. Argumentet med å “forebygge” blir litt absurd når forebyggingen består i å fjerne “pasienten”. Regner med at Blomkvist ikke mener fosteret regnes som person, men jeg tror gravide ser litt annerledes på det. Abortdebatten har ikke noe med dette å gjøre.
2. Jeg har lest drøssevis av artikler i fostermedisinen – har ikke funnet noen som viser at man redder liv. Eik-Nes har heller ikke klart å hoste opp artikler som viser dette når han blir spurt. Kanskje du har noen lenker til artikler som viser dette?
3. Dersom forfatter mener at de med Downs syndrom og deres familier faktisk opplever livet som like godt som andre, hvorfor hevder han da at “vi har god grunn til å tro at det er gjennomsnittlig best å ikke ha Downs”? Det blir en feilslutning der hans egen mening om hva som er et godt liv, gjøres til en allmenn sannhet om dem som lever med syndromet. En veldig farlig slutning.
Det er påfallende at tilsynelatende oppgående mennesker som deg selv Siri tar deg tid til å skrive en kommentar til min artikkel hvorpå du bastant hevder at det er “en del logiske feilslutninger”, at fostermedisin er eksperimentell medisin som ikke virker (herunder antar du at det jeg tenker på i artikkelen er “fostermedisin”), at jeg ikke “forholder meg til kunnskap”, at jeg har fordommer som jeg kaster rundt meg som “sannheter” (et ord som ikke forekommer i teksten), at jeg glemmer relasjonen mellom mor og foster, og avslutter med å gi meg noen lenker som jeg skal “lese for å bli klokere”.
Jeg har to ting å si.
1) Den holdningen og innstillingen du serverer her, er kvintessensen for hva som er feil med sosiale medier og diskusjon. At du ikke greier å åpne med rom for mer uenighet enn den bastante tragikomiske kommentaren din, er trist og leit. Det er ikke noe du har skyld i, da det dels kommer av at du ikke ser meg og finner det på sin plass å oppføre deg på en måte jeg tror du sjeldent ville gjort overfor et annet menneske.
2) Hvor ofte, lurer jeg på, har det hjulpet deg eller andre å fremme en kritikk av en tekst på denne måten? Hvor ofte er det du ser personen du kritiserer på denne måten, legger seg flat og erkjenner alt du sier? Jeg har litt erfaring i dette, og jeg tror vi alle har det bedre om vi legger vekk vår refleksive forakt og aversjon, og finner i våre hjerter litt mer forståelse.
Du skriver at vi: “optimaliserer svangerskapet og helbreder sykdommer som angriper fosteret?”. Vi kan ikke helbrede sykdommer som angriper fosteret, ikke per i dag, så langt jeg har sett. Du forholder deg heller ikke til kunnskap om levde liv, men, som jeg har skrevet tidligere, gjør dine egne fordommer om livet med utviklingshemning, til allmenne sannheter, som du således bygger videre på i din argumentasjon.
Det var synd at du ikke svarte på noe av det jeg skrev.
La oss se om dette er fruktbart. Når jeg skriver “helbreder sykdommer”, så kan jeg sikkert komme med noen eksempler til deg som tror det ikke finnes. La oss ta Chorioamnionitis, inflammasjon oftest grunnet infeksjon i slutten av svangerskapet. Dette er en sykdom som er alvorlig og rammer fosteret. Dette helbreder vi med antibiotika og tett monitorering av fosteret, hvorpå vi gjerne vil forløse fosteret og behandle det direkte.
Var dette relevant for deg?
Nei. Chorioamnitis er oftest assosiert med protrahert fødselsforløp, og temmelig irrelevant i denne diskusjonen.
Jeg svarte på de av dine spørsmål jeg fant relevante.
Siri, det kan godt være, og jeg har sett det, at chorioamnionitis (ikke “chorioamnitis”) skjer før fødselen overhode er i gang. Skal jeg nevne tre eksempler til? Eller forstår du at det faktisk er mulig å behandle mor/foster slik at vi hindrer funksjonsskade?
Vedkommende er ødelagt moralsk og må bygges opp igjen moralsk.