Når får fostre egenverdi?

Den siste tidens abortdebatt har vært intens og forvirrende. I dette innlegget forsøker Andreas Wahl Blomkvist å bøte på noen av misforståelsene ved å presentere sine argumenter til fordel for provosert abort av fostre med Downs syndrom på en systematisk og oversiktelig måte.

Av Andreas Wahl Blomkvist

Det pågår en omfattende og følelsesrik debatt om sorteringssamfunnet. Kommentator i Vårt Land, Håvard Nyhus, har ganske så rett bemerket at flere debattanter snakker forbi hverandre fordi de antar at alle deler samme premiss og verdensanskuelse. Dette kan gi rom for frustrasjon, og i denne teksten vil jeg derfor ta Nyhus sitt råd og nokså trinnvis forklare min tankegang.

1. Det innledende premiss

Så fremt alt annet er likt, så er det bedre å ikke være blind, enn å være blind. Det er bedre å ikke være paralysert, enn å være paralysert. Det er bedre å ikke ha Downs syndrom, enn å ha Downs syndrom. Den siste påstand er det innledende premiss. Hvis du er uenig dette, så lurer jeg på hva du legger i ordet «bedre». Hvis det er «hipp som happ» om du har Downs syndrom eller ikke, så er vi grunnleggende uenig i vår metaetikk: Hva betyr bra, bedre, dårlig og dårligere for deg? Man kan hevde at «bedre» i det innledende premiss ikke fanger viktige forskjeller utover en funksjonsnedsettelse, men så fremt alt annet er likt så blir dette irrelevant. Hvis du er uenig premisset, så hevder du implisitt at Downs syndrom enten er å foretrekke, eller er likegyldig for ens liv.

Fra mitt ståsted handler moral om spekteret av alle mulige opplevelser som bevisste skapninger kan ha. Bedre og dårligere refererer til endringer i vår oppfattelse av vår tilstand og hvordan dette også påvirker andres opplevelse (i vid betydning av ordet). Endringer som er «bedre» kan forstås snevert som nytelse (hedonisme), som velvære eller lykke (eudaimonia), eller en blanding av flere positive opplevelser og verdier (pluralisme). Du kan så klart være uenig at moral i bunn og grunn må handle om bevissthet, men samtidig være enig det innledende premiss, og vice versa.

2. Et nytt hypotetisk liv

Hvis vi hypotetisk skal ha et nytt liv til verden og kan uproblematisk velge mellom normalt antall kromosomer eller trisomi (ett ekstra kromosom, som leder til funksjonshemming), så mener jeg det følger fra ovenstående premiss – gitt at alt annet er likt – at det er bedre å velge et normalt antall kromosomer. Dette er fordi det er gjennomsnittlig bedre for livet selv, dets pårørende og samfunnet å ikke ha trisomi enn å ha trisomi. Her bør det bemerkes at jeg legger en konsekvensialisme til grunn, hvilket vil si at den riktig handlingen er den som produserer de beste konsekvensene («beste» refererer her til samme hypotetiske målestokk(er) jeg introduserte i første punkt).

Er det for eksempel et “gode” at minst noen blir født med ryggmargsbrokk?

Resonnementet er fortsatt helt abstrakt. Innvendinger som frykten for et homogent samfunn eller devaluering av mennesker med Downs syndrom er irrelevant da alt forblir likt forutenom dette ene livet. «Valget» er heller ikke betinget av å ta abort. Noen vil kanskje si det er galt å i det hele tatt ta valget fordi valget i seg selv er prinsipielt galt (en type pliktetikk overfor valg mellom kommende liv). Men det å ikke ta et valg er i seg selv å la terningen rulle: Du øker sjansen for at noen får trisomi som ellers kunne vært unngått. Kort sagt mener jeg en slik pliktetikk gjør oss handlingsløse i situasjoner der vi kan og bør handle for oppnå bedre konsekvenser.

3. Den bivirkningsfrie vaksinen

Vi trekker tankerekken videre og introduserer en bivirkningsfri vaksine som gjorde at man unngikk at enhver befruktning førte til trisomi. En slik «vaksine» er ikke helt utenkelig. Bør kvinner som ønsker barn ta denne vaksinen? De fleste later til å være enig at dette er det riktige, dels fordi det å ikke ta et valg er å unødvendig øke risikoen for å gi noen alvorlig funksjonsnedsettelse med forkortet levetid og potensielt massevis av somatiske og psykiske plager. En innvending kan være at populasjonen blir mer homogen når en slik vaksine vil hindre at flere blir født med Downs syndrom. Spørsmål blir da: Er det negativt at ikke flere har denne typen trisomi? Hvordan henger dette sammen med andre tilstander? Er det for eksempel et «gode» at minst noen blir født med ryggmargsbrokk?

Denne medisinske parallellen kan trekkes videre; Vi anbefaler gravide å ta ekstra tilskudd av folsyre før og under første del av svangerskapet fordi dette har en betydelig forebyggende virkning mot at fosteret får ryggmargsbrokk. Konsekvensene av ryggmargsbrokk varierer fra det relativt bagatellmessig til lammelser, urinveis- og tarmproblematikk, vannhode (hydrocefalus) og kognitive vansker. En moralsk panikk mot denne anbefalingen er så vidt jeg vet fraværende. Det er ingen som skriker eugenikk og det er få insinuasjoner om at de som støtter tiltaket også deevaluerer livene til de med ryggmargsbrokk.

Min mistanke er at de fleste følger Aksel Braanen Sterri eller meg til vi står overfor et embryo som allerede har en tilstand.

4. En bivirkningsfri medisin

Gitt at kvinnen nå har et foster med trisomi og vi har en pålitelig bivirkningsfri medisin som fjernet det ekstra kromosomet i alle cellene. Bør kvinnen ta medisinen? Blant de 90 prosent som velger abort ved påvist Downs syndrom, så tror jeg mange heller ville valgt medisinen. Er det galt å bruke en slik medisin? I så fall, hvorfor?

En innvending her er at tilstanden er en del av identiteten til personen med kromosomfeil. Siden medisinen vil fjerne kromosomfeilen, så risikerer vi å utslette en del av identiteten, hvilket er prinsipielt feil. Men dette virker urimelig. Hvis vi hadde hatt en kur for cystisk fibrose (en alvorlig medfødt genfeil som gir bl.a. alvorlig lungesykdom med jevnlige alvorlige lungebetennelser) så ville vi nok ikke holdt vekk medisinen fordi gjentatte lungebetennelser er en del av personen. Ei heller ville vi holdt vekk en medisin som fjernet en medfødt blindhet. Og hvis vi skulle funnet en medisin mot demens, så ville vi ikke nølt med å kurere demente fordi «demens» har blitt en del av deres identitet. Motstand mot en slik medisin ville vært i strid med mye av det vi gjør i moderne medisin hvor vi forsøker å behandle årsaken til funksjonsnedsettelse og forbedre personens helse.

5.0 Abort, uansett årsak

Den reelle debatten handler nok om vi har gode grunner å abortere et foster som allerede har en alvorlig tilstand, og hvorvidt trisomi kan gå innunder dette.

Fra et kristent ståsted, så er det rimelig at man kan være enig det ovenstående, men være klart uenig her. Det skjer angivelig noe magisk og spesielt ved befruktningen som gjør at det er galt å ta abort. Men fra et vitenskaplig og naturalistisk ståsted, så skjer det ikke så mye spesielt. Ja, to celler blir til en, og denne cellen med sitt nye arveanlegg begynner å dele seg i harmoni med seg selv.

Referanser til nazisme, med utryddelse av levende mennesker, blir i denne sammenhengen følelsesladede utspill uten relevans.

Men vi snakker likevel kun om en ubevisst organisering av celler. Til sammenligning, hjernen til en Drosophila melanogaster (en type flue) består over hundre tusen tilknyttede nevroner i et organisert nettverk som registrerer omgivelsene. Et embryo gjør ingenting av dette, og et foster inntil minst ca. uke 23 er helt uten bevissthet, ønsker og evne til lidelse. Gitt at moral handler om endringer i bevissthetstilstander, virker det urimelig å gi fosteret en selvstendig moralsk verdi fra øyeblikket ved befruktning. Våre hensyn ligger i all hovedsak hos kvinnen fordi hun er bevisst, har en vesentlig interesse i fosteret og har det tilknyttet sin kropp. Dette er hovedsakelig hvorfor vi godtar abort til uke 12 uansett årsak.

Som et sidespor kan det være interessant å bemerke at mange svangerskap ender i spontanabort uten at kvinnen merker at hun i det hele tatt var gravid. Vi gjør ikke stort i medisinsk forskning for å redde disse potensielle livene, men noen mener kanskje vi burde det?

Med NIPT-blodprøven så kan trisomi påvises innen utgangen av 12. uke, og de fleste kvinner – som i dag – vil nok velge å ta abort ved påvist trisomi. Det ville vært underlig om man skal være for abort innen uke 13 uansett årsak, men imot abort begrunnet i trisomi hos fosteret. En seleksjonseffekt vil i praksis uansett oppstå.

5.1 Abortlovsparagraf 2c

Abortlovsparagraf 2c gjør det mulig å ta abort etter 12. uke hvis fosteret «kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Dette har i praksis muliggjort en diskriminering mellom friske fostre og fostre med trisomi, hvorpå sistnevnte kan, og typisk blir, abortert etter 12. uke.

Paragrafen har dels vært nødvendig fordi flere tilstander, som kromosomfeil, ikke lar seg oppdage før senere. Men med NIPT blir paragrafen – for trisomiene sin del – overflødig da den muliggjør tidligere oppdagelse. Man kunne også forlenget retten til selvbestemt abort til for eksempel uke 23. Begge vil fjernet den «rettslige diskriminering», tross at det i praksis ville vært en seleksjon allikevel.

Det var hovedsakelig mot denne rettslige diskrimineringen Magelssen brakte menneskeverd på bordet. I et nøtteskall frontet han menneskeverdet som et trumfkort overfor enhver begrunnelse for forskjellsbehandling og dermed også paragrafen. Ideelt sett hadde medisinen fra punkt fire vært et bedre alternativ enn å diskriminere mellom fostre, men i mine øyne er den hypotetiske medisinen moralsk svært likt det å ta abort og forsøke på nytt. Dette vil forklares nærmere.

Det neste fosteret (foster nr. 2) som «kommer til verden» er så klart ikke identisk med foster nr. 1. Likevel, ved å gi en medisin som fjerner kromosomfeil i foster nr. 1 endrer vi fullstendig hvilket liv og hva slags person som dannes. Uten medisinen får personen et fremtidig liv med en trisomi. Med medisinen får vi en frisk person. Forskjellen mellom medisinen og det å ta abort er omtrent som følge: Ved å ta abort og forsøke på nytt blir fosteret erstattet med et annet foster. Ved å ta medisin blir alle cellene som utgjør fosteret endret til nye friske celler. Er det en essensiell moralsk forskjell som gjør at det ene skal tillates, men ikke det andre? Jeg ser den ikke.

Hvis «menneskeverd» er en innvending her, så er det også til dels en innvending mot medisinen. Personen blir en annen person i begge tilfellene, og «menneskeverdet» til en med trisomi blir like mye diskriminert om vi fjerner det potensielle livet med medisin eller med abort. Realiteten er at vi «velger» en potensiell livskvalitet med både medisin og abort. Dette gjelder dog ikke hvis man tror på en uforanderlig «sjel» som ligger i foster nr. 1, og som visstnok forblir den samme uansett medisin eller ei.

En annen underliggende og mer sekulær antagelse kan være at personen er sin tilstand, og dermed har sin identitet og menneskeverd uløselig tilknyttet denne. Det er viktig å forstå at jeg ser på kromosomfeil, genfeil og sykdom som «tilstander» som vi bør (hvis vi kan) søke å forhindre eller helbrede (det er så klart tilfeller der forskjellen mellom «genfeil» og ubetydelig variasjon er gråaktig, men det er ikke tilfellet her.) Den store forskjellen mellom kritikerne og meg selv er at jeg ikke tillegger noe selvstendig moralsk verdi hos fosteret, og tenker konsekvensialistisk om det potensielle livet. For meg går det «moralske startskuddet» ikke ved befruktning, men når fosteret begynner å bli bevisst, altså, når det det blir noe å være et foster. Referanser til nazisme, med utryddelse av levende mennesker, blir i denne sammenhengen følelsesladede utspill uten relevans.

I all hovedsak har jeg forsøkt å støtte et stortingsfattet lovvedtak, og hvis Stortinget faktisk skulle begynne å gli imot utryddelse av levende mennesker på bakgrunn av livskvalitet, så skal jeg være i fremste rekke for å stå imot dette. Det kan også bemerkes at abortloven også muliggjør abort utover 12. uke hvis «svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse» (§ 2a) eller «kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon» (§ 2b).

«Menneskeverd-innvendingen» har dessuten en tendens til å bli fort mer forvirrende enn oppklarende. Som forklart i et tidligere innlegg, så har så å si ingen av kritikerne kommet opp med en «forankring» av menneskeverdet som gjør at menneskeverdet kan appliseres til et foster, og følgelig mister innvending sin tyngde. Den mest relevante og kanskje mest gjennomtenkte kritikken er at fosteret gradvis bygger seg opp et fullt menneskeverd. Dette gjør at vi ikke kan sette likhetstegn mellom levende mennesker og tidlig foster, men samtidig at ingen diskriminering bør forekomme mellom ulike foster.

Jeg hevder at dette skillet mellom «menneskeverd» (nå gradert etter hvor langt i utviklingen fosteret er) og livskvalitet (i vid betydning av ordet) er falsk. Det er på grunn av vår felles menneskelighet (fremfor alt, bevissthet, men også livsutfoldelse med dets fysiske og psykiske muligheter) at vi har konstruert et «menneskeverd». Men fosteret vi snakker om har ikke noe livskvalitet, kun et potensiale for dette. Og siden potensielle livskvaliteter hos et foster ikke er identisk med hverandre, så bør vi ikke nekte kvinnen å ta valg basert på denne informasjonen. Synd er det hvis et imaginært menneskeverd skal bli en sovepute for å ikke kunne la kvinnen bestemme om det kommet barnet skal ha en krevende og alvorlig funksjonshemming eller ikke. Da ofrer vi unødvendig lidelse på et konstruert alter.