Politikk på liv og død
Abort etter uke tolv er ikke “selvbestemt abort”, det er “ombestemt abort”. Det er for de som først har tenkt å beholde barnet for så siden å ombestemme seg.
Siden 1978, altså i nesten 50 år, har Norge hatt en lov som har gitt kvinner rett til selvbestemt abort til uke 12. Denne loven er et kompromiss mellom forskjellige hensyn.
Til tross for temaets politiske brennbarhet i svært mange andre land har det norske kompromisset stått så sterkt at abort har vært omtrent irrelevant som politisk sak i Norge. Det er egentlig en juridisk-politisk bragd.
Alt tyder på at den norske loven vi har i dag allerede vekter vanskelige hensyn på en svært klok måte.
Ubegripelige grunner
Av grunner som fremstår ubegripelige for meg, ønsker likevel regjeringen å endre denne loven. Dermed åpner de Pandoras eske for en polariserende og vanskelig debatt om helt grunnleggende verdier som er svært vanskelige å forsone.
Man trenger slett ikke å ha en religiøs begrunnelse for å mene at denne endringen er uklok. Mine motforestillinger er i all hovedsak sekulære.
For det første fremstår det svært uheldig at retten til selvbestemt abort omtrent slutter den dagen fosteret, med medisinsk hjelp, ville vært levedyktig. Hvorfor er det ikke et mål i seg selv at avstanden mellom disse to tidspunktene er tydeligst mulig?
Abort er å bevisst avslutte et fremtidig menneskeliv. Desto mer utviklet et foster er, desto vanskeligere blir det for desto flere mennesker å akseptere det som blir gjort mot fosteret som etisk.
For det andre er det all mulig grunn til å anta at smerteopplevelsen til det aborterte fosteret øker med graden av utvikling. Hvorfor skal det være betydningsløst?
For det tredje er det uheldig for de gravide kvinnene selv at loven skaper inntrykk av at man kan vente lenger med å ta stilling til svangerskapet. Desto lenger man venter, desto mer krevende blir inngrepet både psykisk og fysisk for den berørte kvinnen. Abortgrensen i uke 12 gjør at den gravide vil ta stilling til svangerskapet tidligere, og slik sett spare seg selv for ekstra belastninger. Hvorfor er ikke det positivt?
For det fjerde er senaborter belastende for involvert helsepersonell. Hvorfor skal vi ha et lovverk der jordmødre går fra et rom der et foster blir forsøkt reddet i forbindelse med tidlig fødsel for så å gå til et annet rom der et nesten like utviklet foster skal aborteres? Hvor er hensynet til helsepersonellets emosjonelle arbeidsbelastninger?
For det femte er en sen abortgrense også en belastning i relasjonen til far. Den som skal bli far fortjener en avklaring om hva som skjer før heller en senere. En sen abortgrense kan også føre til merbelastning på kvinner som ønsker å fullføre svangerskapet, men som er under press fra barnefaren for å ta abort. Dette er ikke et uvanlig scenario for mange kvinner.
Dagens lov er et godt kompromiss
Dagens selvbestemte abort til uke 12 er et godt kompromiss. Da har den gravide hatt rikelig med mulighet til å forholde seg til at hun har blitt gravid.
Løsningen med nemd etter uke 12 fungerer fint. For de som ønsker abort etter uke 12 på grunn av alvorlige fosterskader, er nemden uansett en formalitet man kan gjennomføre uten å møte noen fysisk, bare man fyller ut riktig papir. For de som bærer på et friskt foster, får man uansett kun helseveiledning i nemden og hjelp til å fatte riktig beslutning. Man møter helsepersonell i nemden og ikke sognepresten og lederen for indremisjonen. Det er primært hjelp, selv om det også er en viss eskalering av alvoret forbundet med å foreta aborten så sent. Hva er galt med det?
For meg virker dette forslaget om å utvide abortgrensen som et misforstått ønske om å styrke kvinners rettigheter som er dømt til å slå feil ut.
Jeg tror heller at dette vil føre til flere senaborter, flere traumer og flere kvinner som utsettes for abortpress lenger ut i svangerskapet. Det gjør arbeidshverdagen vanskeligere for helsepersonell. Det vil også føre til at flere mennesker frustreres over at Norge har et lovverk som i deres øyne legitimerer drap.
Hvorfor kan man ikke forsøke å motivere de som velger selvbestemt abort til å gjøre dette så tidlig som mulig i svangerskapet? Det er jo dette som fremstår som det beste for alle parter. Denne lovendringen vil sannsynligvis føre til det motsatte.
Abort etter uke 12 er ikke “selvbestemt abort”, det er “ombestemt abort”. Det er for de som først har tenkt å beholde barnet for så siden å ombestemme seg. Selvfølgelig er det da klokt å eskalere det valget som blir gjort og se nøyere på det.
Av GAD – eget verk. CC BY-SA 3.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/