Radikaliseringskonferansen 2013
Yousef Assidiq ble imponert over regjeringens vilje til å bekjempe radikalisering blant norsk ungdom, men, advarer han, en slik satsing vil koste.
Av Yousef Assidiq
De siste årene har ekstremisme og radikalisering vært et sentralt tema i det offentlige ordskiftet. Unge menn i posebukser og med langt skjegg har prydet de tabloide forsidene og vi har sett en økende trend av ungdom som reiser ut i krig.
Torsdag denne uka arrangerte justisdepartementet årets radikaliseringskonferanse og allerede etter åpningstalen til justisminister Anders Anundsen så følte jeg at min tilstedeværelse og mitt innlegg var helt overflødig.
Justisministeren startet med å kritisere den klokketroen vi har på reparasjon igjennom blant annet exit-programmet og mente at vi må tørre å heve hodet vårt og sette oss hårete mål om å skulle klare å forebygge at ungdommen får et ekstremt verdensbilde.
Igjennom hele talen var det fokus på tidlig innsats og at vi måtte satse på ungdommen. Det var en inspirerende tale som tok for seg det vi som har jobbet med problematikken har sagt de siste 4-5 årene.
Dette har også vært linja regjeringen tydelig har lagt seg på, eksempelvis med kronikken til Erna Solberg i Aftenposten og innlegget til Solveig Horne og Anders Anundsen i Dagsavisen.
I tillegg til justisministeren var det en imponerende liste av foredragsholdere som skulle innta scenen og ta for seg utfordringen på en bredest mulig måte i form av å både konkretisere utfordringen, komme med gode erfaringer og ideer til fremtiden.
Konferansen var faktisk så balansert, fornuftig og faglig kompetent at ingen medier syntes det var relevant å referere fra den eller vie konferansen oppmerksomhet til tross for hvor mye trøkk det har vært de siste månedene på temaet som sto i fokus.
Det ligger alltid noe bak
Det beste foredraget fikk vi fra barnevernet i Søndre Nordstrand som dro oss inn i virkeligheten til ungdommen istedenfor å bare skrape i overflaten slik vi ofte ser i mediene. De fortalte at i nesten hvert eneste tilfelle de har hatt der det har vært ungdom med et ekstremt verdensbilde, kriminalitet eller vold involvert har det også vært en lang og vond historie som har ligget bak.
Det kunne være omsorgssvikt, mobbing på skolen eller følelsen av å bli fryst ut av samfunnet. Det kunne være adferdsproblemer eller andre ting som var underliggende årsaker og som til slutt førte inn i en destruktiv vei der man ble fanget opp av et dårlig miljø.
Veldig ofte hadde de som selv ble utøvere av vold selv vært offer og mange opplevde å bli stigmatisert og dobbelstraffet i ettertid.
Det ble også sagt gjentatte ganger at det ikke er noe galt i å være idealistisk, det er ikke noe galt i å være radikal. Barnevernet hadde en god forklaring på hvordan denne mekanismen fungerer i praksis:
”I ungdomstiden tenker vi med hjertet og hjernen er stengt på grunn av ombygging”
På det bløde Sørlandet tas radikaliseringstrusselen på alvor
Politimesteren i Kristiansand fortalte om hvordan han hadde jobbet for å skape tillit til miljøet og nevnte spesielt et eksempel der noen hadde lagt igjen et grisehode utenfor moskéen med rasistiske utsagn skrevet på.
Da hadde han sagt til staben sin at de skulle slippe alt de hadde i hendene fordi denne saken hadde topp prioritet. Etterforskerne var uenige, de mente de hadde langt mer alvorlige saker i fanget, men gjorde som sjefen sa.
Dette var en måte for politisjefen å vise et miljø som kanskje ofte føler seg utenfor og stigmatisert at de blir tatt på alvor og at hvis man gir litt og tar litt så kommer man langt. På Sør- og Vestlandet har de fått i gang en veldig god dialog med det muslimske miljøet, de har for eksempel dratt med imamene på medietreningskurs
Ta ungdommen på alvor
En rød tråd igjennom hele konferansen var at vi må ta ungdommens utfordringer på alvor. Vi må forstå hvordan det er å være ung i en verden som blir stadig mindre og samtidig mer forvirrende med et hav av informasjon og annerledes utfordringer.
Hvordan påvirker det egentlig barn og unge når man blir spurt: ”Hvorfor hater du jøder?”
Vi må bli flinkere til å adressere ungdommen selv og la dem definere utfordringene de står ovenfor. Vi er nødt til å ha i bakhodet hvordan det konstante presset i den offentlige debatten påvirker dem.
Hvordan påvirker det egentlig barn og unge når man blir spurt: ”Hvorfor hater du jøder?”, ”skal du bli terrorist når du blir stor?” eller ”hvorfor har foreldrene dine tvunget deg til å gå med det teite greiene på hodet?”. Folk spør som regel i beste mening og ønsker ikke noe vondt – men når man får disse spørsmålene så hyppig og man føler man må leve i en konstant forsvarsposisjon så gjør det at tilliten og tilhørigheten til samfunnet blir svekket.
Realitetsorientering
I mitt innlegg pratet jeg om Minhaj Konfliktråd og hvordan vi ønsker å være en slags kulturell og religiøs tolketjeneste for det offentlige. Vi ønsker å være en bro mellom de offentlige etatene og tjenestene de tilbyr og den muslimske minoriteten.
Jeg fortalte om vårt arbeid med konfliktmekling og hvordan vi forsøker å ta de utfordringene vi merker er der ute i samfunnet på alvor med å arrangere seminarer, workshops og dialogmøter.
De må vite at å satse tungt på forebyggende arbeid vil koste millioner av kroner.
Jeg fortalte også om mitt møte med det ekstreme miljøet og hvordan mangel på trygghet i hjemmet og et samfunn som dyttet meg vekk var den faktoren som gjorde meg sårbar for rekruttering til et miljø jeg ellers ikke ville hatt noe til felles med. Der bygget jeg videre på kronikken jeg skrev i VG.
Til slutt så forsøkte jeg å realitetsorientere regjeringen på at visjonen de har lagt frem og som skal være byggestenen de skal lage en ny handlingsplan på kommer ikke til å være billig. De må vite at å satse tungt på forebyggende arbeid vil koste millioner av kroner.
Samtidig presiserte jeg at det alltid er lønnsomt å satse på ungdommen. Ved å gå tungt inn for å forebygge disse underliggende mekanismene som gjør ungdom sårbare, frustrerte og mottakelige for disse miljøene så vil man også redusere frafall i videregående utdanning, man vil forebygge rekrutteringspotensialet til barneranere, gjengmiljø og i gruppene med et ekstremt verdensbilde.
På sikt vil man tjene på å ta ungdommen på alvor og gå inn med de ressursene som er nødvendig for å gi alle gode oppvekstvilkår og den tryggheten man har behov og krav på å ha i hverdagen sin. Det vil bli færre sosialklienter, det vil kreve færre ressurser fra det offentlige for å reparere skadene og vi vil få et tryggere og mer inkluderende samfunn.
Jeg vil oppfordre regjeringen til å ta med seg et ordtak som jeg lærte av min første sjef i sitt arbeid med den nye handlingsplanen mot radikalisme:
”Hvis du ikke gjør det ordentlig med en gang, når har du tenkt til å gjøre det da?”
Les Yousefs innlegg på radikaliseringskonferansen her.
Les mer om og av Yousef:
- Ramadanlivet
- Ikke i islams navn
- Jihad
- Hvorfor jeg er misunnelig på turbandagen.
- Ytringsfriheten er absolutt.
- Stopp hatprat!
- Det gode samarbeidet.
- Om identitetskrise
- Viktigheten av kommunikasjon.
- Seksualitet og tabu.
- Agenda X
- Snart ramadan – jippi!
- Religion og samfunn
- Ta deg sammen´a
- Med punken og pennen mot ekstremisme
- Antimuslimske heksebesvergelser
- Hvorfor er de så sinte?
[…] Radikaliseringskonferanse. […]
[…] Radikaliseringskonferanse. […]
[…] Radikaliseringskonferanse. […]
[…] Radikaliseringskonferansen 2013 […]
[…] Radikaliseringskonferansen 2013 […]
[…] Radikaliseringskonferansen 2013 […]
[…] Radikaliseringskonferansen 2013 […]