Den russisk-ortodokse kirkes «erklæring» om Ukraina vekker internasjonale bekymring
Den russisk-ortodokse kirkes kontroversiell erklæring velsigner Russlands invasjon av Ukraina, den har utløst stor bekymring og kritikk internasjonalt, da erklæringen gir militær handling en religiøs og messiansk betydning, skriver Roger Robberstad.
Den russisk-ortodokse kirken har utstedt en kontroversiell «erklæring» som velsigner Russlands invasjon av Ukraina, noe som har ført til stor bekymring og kritikk fra internasjonale observatører. Deklarasjonen, som ble kunngjort den 27. mars under et politisk møte kalt «Det Verdensrussiske folkets råd», har blitt sett på som et forsøk på å rettferdiggjøre Russlands militære handlinger ved å gi dem en religiøs og messiansk betydning.
I deklarasjonen, som er blitt tolket som et skritt mot en enda mer nasjonalistisk retning innenfor den russisk-ortodokse kirke, blir Russlands invasjon av Ukraina beskrevet som en «hellig krig» og en nasjonal frigjøringskamp for det russiske folket. Dokumentet hyller tradisjonelle verdier og nekter Ukraina suverenitet, og har blitt sett på som et forsøk på å rettferdiggjøre Russlands territorielle ekspansjon.
Denne utviklingen har vakt betydelig bekymring internasjonalt, spesielt på grunn av den farlige retorikken som minner om nazitiden, samt det politiske og religiøse samspillet som blir stadig tydeligere i Russland. Patriark Kirill, lederen av den russisk-ortodokse kirken, har tidligere uttrykt støtte til russiske soldater og har til og med sagt at å bli drept mens de invaderer Ukraina vil vaske bort soldatenes synder.
Den russisk-ortodokse kirken har lenge vært tilknyttet den russiske statsmakt, og de siste hendelsene har bare forsterket denne forbindelsen. Til tross for den offisielle skillelinjen mellom kirke og stat, er det klart at ideologien om «den russiske verden» som blir fremmet av kirken, har fått fotfeste blant Russlands politiske elite.
Internasjonale observatører har reagert sterkt på denne utviklingen, og mange har fordømt den russisk-ortodokse kirke for å legitimere Russlands aggresjon mot Ukraina og for å fremme en farlig og ekstrem nasjonalistisk agenda. Kritikere har også påpekt at den russisk-ortodokse kirkes støtte til tradisjonelle verdier virker hyklersk, gitt Russlands høye abort- og skilsmisserate, samt den lave oppslutningen om gudstjenestene.
I tillegg har det vært en bemerkelsesverdig stillhet fra ledere innenfor den russisk-ortodokse kirken i møte med denne kontroversielle «erklæringen». Selv om noen uavhengige stemmer har kommet med fordømmelser, har de fleste ledere holdt seg tause, noe som antyder en betydelig grad av kontroll fra Kreml.
Alt i alt har den russisk-ortodokse kirkes «erklæring» om Ukraina utløst en internasjonal debatt om forholdet mellom religion og politikk i Russland, samt om legitimiteten av Russlands militære handlinger. Spørsmål om autentiske religiøse overbevisninger versus politisk manipulasjon blir stadig mer fremtredende, og det gjenstår å se hvilke konsekvenser denne utviklingen vil ha for både Russland og regionen som helhet.
Erklæringen diskuterer en rekke viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle aspekter av Russlands fremtidige utvikling. De viktigste punktene i erklæringen er:
-Russland ser på den pågående militæroperasjonen i Ukraina som en nasjonalbefrielseskamp mot det de anser som et kriminelt regime i Kiev og det vestlige samfunnet som støtter det, ledet, an av NATO og USA. Målet er å sikre russisk innflytelse over hele det tidligere ukrainske territoriet.
-Russland betrakter seg selv som skaperen og beskytteren av det russiske verdenssynet som går utover de nåværende territoriale grensene til Den russiske føderasjonen og inkluderer alle som verdsetter russisk kultur og identitet.
-Russland søker å bli en ledende aktør i en flerpolarisert verden, med fokus på å integrere tidligere sovjetiske stater og gjenforene det russiske folket.
-Russland står overfor en demografisk krise, og regjeringen søker å øke fødselsraten gjennom familiepolitikk og oppfordringer til å få flere barn. De vil også innføre restriksjoner på abort og promotere tradisjonelle familieverdier.
-Russland ønsker å begrense ukontrollert innvandring for å beskytte russiske arbeidere og kulturell integritet, samtidig som de åpner dørene for lojale utenlandske borgere og med-patrioter som er villige til å integrere seg.
-Russland ønsker å forme utdanningssystemet for å fremme russiske kultur og verdier, og avvise vestlige ideer som anses som destruktive. Regjeringen søker å spre befolkningen jevnt over hele landet og oppmuntre til individuell boligbygging i stedet for store urbane sentre.
-Russland ønsker å modernisere økonomien ved å fokusere på innovasjon, økt produktivitet og økonomisk samarbeid med andre land.
-Russland søker å etablere et globalt mediesystem som kan beskytte russiske interesser og motvirke vestlige medier. Russland ønsker å styrke sitt militære for å beskytte sine interesser og sitt territorium.
Den russisk-ortodokse kirkes kontroversiell erklæring som velsigner Russlands invasjon av Ukraina har utløst stor bekymring og kritikk internasjonalt, da erklæringen gir militær handling en religiøs og messiansk betydning. Dette skrittet mot en mer nasjonalistisk retning innenfor den russisk-ortodokse kirke under ledelse av Vladimir Mikhajlovitsj Gundjajev, som det er vanskelig nok for mange å navngi som Patriark Kirill.
Dette har ført til økt internasjonal oppmerksomhet rundt forholdet mellom religion og politikk i Russland, samt om legitimiteten av Russlands militære handlinger. Spørsmål om autentiske religiøse overbevisninger versus politisk manipulasjon blir stadig mer fremtredende. Det gjenstår å se hvilke konsekvenser denne utviklingen vil ha for både Russland og regionen som helhet.
Forsidebilde hentet fra PXhere, lisens CC0 Public Domain.