Russlands religiøse radikalisering

Den russisk-ortodokse kirke har erklært «hellig krig» mot Ukraina samt mot det «sataniske Vesten». Det skjedde i form av et dekret fra «Det russiske folks råd» som ble kunngjort 27. mars i år. – Dekretet er uttrykk for en radikalisering av den russisk-ortodokse kirken som er uten historisk sidestykke, sier professor Cyril Hovorun, professor ved Loyala Marymount University og ortodoks prest i unåde.

Den russisk-ortodokse kirke har erklært «hellig krig» mot Ukraina samt mot det «sataniske Vesten». Det skjedde i form av et dekret fra «Det russiske folks råd» som ble kunngjort 27. mars i år i Kristus Frelserens katedral i Moskva.

«Det russiske folks råd» er et kirkelig organ som omtales som den russisk-ortodokse kirkes politiske arm. I tillegg til biskopene inngår også representanter for russiske eliter innen kulturliv, akademia og politikk i rådet. Rådet har siden Sovjetunionens oppløsning hatt en viktig funksjon både for kirken og staten. Det gir kirken politisk innflytelse, i retur får staten kirkelig velsignelse av sin politikk.

Russlands messianske rolle.
Dekretet inneholder ti punkter begrunnet ut fra et bestemt teologisk konsept om Russlands messianske rolle og oppdrag i verden. Russlands invasjon av Ukraina omtales som en «hellig krig» og «det hellige moder Russlands frigjøringskamp» mot det «sataniske Kyiv-regimet» og det kollektive Vesten.

– Dekretet er uttrykk for at det pågår en religiøs radikalisering av den russisk-ortodokse kirken som er uten historisk sidestykke, sier professor Cyril Hovorun, arkimandritt og professor i økumenikk og internasjonale relasjoner ved Loyola Marymount University i Los Angeles samt ved Stocholms universitet. Han har også undervist ved Yale og Harvard. Et av hans akademiske spesialområder er nettopp Moskvapatriarkatet. Etter Russlands invasjon av Krym og det østlige Ukraina i 2014 og 2022 har Hovorun vært en frittalende kritiker av Moskvapatriarkatets rolle. I desember i fjor fratok patriark Kirill ham hans prestelige rettigheter.

I dekretet nektes Ukraina (og Belarus) enhver rett til suverenitet. Det erklæres at Ukraina og hele dets folk står under «den russiske verdensorden», som Russland er skaperen av og har en hellig rett til å opprettholde. Russland, Ukraina og Belarus omtales som en hellig treenighet, der Ukraina er Faderen («det hellige Rus» utgår historisk sett fra Kyiv) og Russland Sønnen. (Belarus’ rolle som Ånden blir her noe uklar).

«Russlands rett»
Med ett unntak omtales ikke Ukraina direkte, men indirekte som «det sørvestlige Rus». Den omtrentlige ordbruken er bevisst. Det historiske Kyiv Rus som den russiske sivilisasjon har sine historiske røtter i, er ikke geografisk sammenfallende med Ukrainas grenser i dag. Betegnelsen «det sørvestlige Rus» er løs nok til også å inkludere Georgia og Moldova i Russlands maktsfære. Russlands mål er at «det sørvestlige Rus» med hele dets territorium til evig tid skal stå under en «eksklusiv russisk innflytelsessfære» der enhver fiendtlighet mot Russland vil være en synd som ikke må tåles.

I dekretet heter det også at det russiske utdanningssystemet fra barneskole til universitet må «renses for vestlige vitenskapelige teorier og ideer» og erstattes av den russiske sivilisasjons tradisjonelle verdier.

Ekstrem nasjonalisme
Professor Hovorun mener dekretet er kjettersk.  – Forestillingen om Russlands messianske rolle savner ethvert teologisk grunnlag og er først og fremst uttrykk for en ekstrem nasjonalisme, sier han til nettstedet Euromaidan Press. – Ideen om «den russiske verden» er uttrykk for en tribalisme, der hele tenkesettet beherskes av troen på at din stamme gjør deg spesiell og gir deg en guddommelig rett til å herske over andre. Når tribalismen løftes opp på nasjonsnivå, blir den farlig for oss alle. I alle fall på det retoriske plan overgår dette til og med Nazi-Tysklands retorikk i forstadiet til andre verdenskrig, sier Hovorun, som ser flere paralleller. – Kravet om å rense det russiske utdanningssystemet for all vestlig innflytelse uten forbehold eller unntak har likhetstrekk med nazistenes utrensking av jøder fra skoler og universiteter. Slik det formuleres, virker det til og med mer ambisiøst.

Sammenblanding av religion og politikk
De fleste som har kommentert dekretet er tydelige på at det er patriark Kirill som står bak, og at det er hans tanker – i samklang med president Putins – som reflekteres. Patriarken har gjentagende fremhevet Russlands messianske rolle som vern mot Satans krefter. Tanken om Russlands særegne rolle er riktignok ikke ny. Vi møter den hos Dostojevski og filosofen Vladimir Solovjov og mange andre. I sin mest outrerte form er dette idékomplekset utviklet hos filosofen Ivan Iljin, en filosof Putin ofte har henvist til, og hvis samlede verker han personlig har besørget nyutgitt. Men med et visst unntak for Iljin har forestillingen om «den russiske verden» aldri vært knyttet til et bestemt politisk og militært program. Det nye i dagens situasjon er den tette sammenfiltringen av en bestemt religiøs idé med en pågående politisk konflikt. Uttrykk som «hellig krig» og påstander om at soldatenes blod vasker dem rene for synd bidrar også til å radikalisere vanlige russeres oppfatning av seg selv i forhold til resten av verden. Det har igjen betydning for hvordan de forholder seg i en militær konflikt. En slik miks av religion og politikk kan fort vise seg å bli en dødelig cocktail, der forestillingen om Russland som den lidende Messias i et globalt drama mellom godt og ondt blir en selvoppfyllende profeti.

I 2014 avviste patriark Kirill å betegne Russlands misjon som en «hellig krig». Når han ti år senere ikke bare gir uttrykket sin aksept, men igjen og igjen poengterer det, sier det mye om radikaliseringen som har pågått i mellomtiden. Men det er en bevisst spissing av retorikken, mener Hovorun. Hensikten er å oppildne massene til å slutte opp om Putins politikk.

Det er ikke bare i Russland religiøs radikalisering fungerer som drivkraft for politisk mobilisering. Det skjer over hele verden og innen alle religiøse domener. Donald Trunp ble brakt til makten i 2016 takket være en lignende radikalisering innen den evangelikale leiren, og som har vært under utvikling i lang tid. Også her dyrkes forestillingen om USAs unike rolle og amerikanere (hvite sådanne) som Guds utvalgte folk. Til tross for det strenge skillet mellom religion og politikk i USA, filtres de to domenene nå stadig tettere sammen. Konspirasjonsteorier der politiske motstandere demoniseres, er blitt en politisk kraft med stort voldspotensial.

Økumeniske reaksjoner
Generalsekretær for Kirkenes Verdensråd, Jerry Pillay, har tatt skarp avstand fra utviklingen innen den russisk-ortodokse kirke, men for øvrig er det forsiktighet som preger reaksjonene fra økumenisk hold. Det er noen åpenbare grunner til det. Relasjonene mellom kirkesamfunn er ikke som relasjonene mellom stater. For et ikke ubetydelig antall katolikker i både Russland og Ukraina er dette deres hjemland. Gitt at Russland går seirende ut av krigen, ønsker ikke Vatikanet å gjøre deres tilværelse vanskeligere enn den alt er. Så «tent» som den russiske patriark synes å være, og med Ukrainas kompliserte kirkelige topografi i særlig betraktning, er det lite som skal til for å utløse et kaos med uoverskuelige konsekvenser.

Innlegget har tidligere stått på trykk i St Olav tidsskrift nr 2/2024. Illustrasjonen er laget av Bing Image Creator.