Sataniske pikesmykker?
At satanistfrykten kommer til uttrykk i mediene fra tid til annen er sikkert som amen i kirken. Men hva er egentlig denne “satanismen” som skaper slik oppstandelse, og er det egentlig noe å engste seg for?
Av Jesper Aagaard Petersen, førsteamanuensis ved program for lærerutdanning, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
Den 23. april 2013 kunne internettavisen iTromsø berette at klesbutikken WOW, eid av BikBok og rettet mot unge piker, solgte ‘satanistiske smykker’. En oppvakt kunde hadde besøkt butikken på Jekta og skrev etterfølgende i et leserbrev at et smykke forestilte “den okkulte guden Baphomet, komplett med pentagram i panna”, mens et annet hadde en “skarabé på, også det et velkjent okkult symbol som brukes i demoniske og sataniske ritualer” (Moe og Bjellmo 2013). Butikkens administrerende direktør gjorde kort prosess og fjernet alle disse smykkene, da de som hun skrev “tar sterk avstand fra slike produkter”. Ordenen var gjenopprettet.
De etterfølgende reaksjonene på historien i avisens debattfelt og på sosiale medier tyder på at både kunden og direktøren var litt for raske på avtrekkeren. Noen peker på at det medfølgende bildet fra produsentene er en eikehjort og ikke en skarabé. Man kan så undre seg over om “necless Bull” (sic), det andre smykket, overhodet forestiller Baphomet-skikkelsen, som ganske riktig kan assosieres med både okkultisme og satanisme. Man kan kanskje, med et begrep fra Richard Landes, ane en viss “semiotisk opphisselse” hos kunden, basert på tegntolkning fra konnotasjonsløse pikesmykker? Landes semiotic arousal betegner nettopp en tilstand av opphetet tegntolkning som kan finnes hos dommedagsprofeter og konspirasjonsteoretikere, men altså også hos bærere av antisatanistiske ryktepanikker.
En annen gruppe går ett skritt videre og undrer seg over hvordan et egyptisk gjenfødsels- og transformasjonssymbol som skarabeen plutselig blir satanisk. Her kan vi tale om tolkningsovergrep fra en religon (kristendommen, må vi anta) til en annen; fredelig førkristen symbolikk blir ondskapsfull og demonisk. Ikke overraskende stammer en del kommentarer fra personer som identifiserer seg som nypaganistiske, nyhedenske eller nyåndelige, og derfor ser såvel kundens reaksjon som butikkens knefall som en kristen desavouering av “deres” tradition og ikonografi. Andre kommentarer spiller omvendt på det sekulære poenget at hvis oksehoder og egebiller skal ut må korset samme vei.
Forestillinger om det sataniske og sataniske forestillinger
I denne sammenheng skal vi se på et tredje aspekt, som ikke gjøres eksplisitt i debatten. Både kunden, direktøren og størstedelen av kommentatorene ser nemlig satanisme og okkultisme som noe farlig og forferdelig som for alt i verden må holdes borte fra åpne pikesinn. Alle er altså enige om at satanisme betegner noe negativt – en “annen” man skal distansere seg fra – hva enten bakgrunnen er kristen, sekulær eller nyåndelig. Kritikken stopper derfor ved tolkningsovergrepet og utvider det ikke til også å gjelde faktiske satanister, som tross alt er noe annet og mer enn populærkulturens og ryktepanikkenes kristenpåvirkede forestillinger. Saken med de “satanistiske smykker” blir således en mulighet til å drøfte forskjellige perspektiver på satanismens innhold og funksjon. Som er første skritt må vi skjelne mellom forestillinger om det sataniske og sataniske forestillinger.
Generelt kan man si at fremstillinger av satanisme brukes til å si enten for mye, eller for lite.
Forestillinger om det sataniske er de kulturelle drømmebilder som kobler Satan, satandyrkere, kriminalitet og obskønitet med okkulte forestillinger og praksis. De finnes i skrekkfilmer og rockemusikk, i kristen og okkult advarselslitteratur og i tenåringsrommet, i vandrehistorier og myter. Fremstillingene utpeker andre enn dem selv som “onde” og fremhever derfor samfunnets (og talerens) egen dy, hva enten det abonneres på et kristent eller sekulært livssyn. Vi kunne kalle det en sosialt forsterket, kulturell “Satan-kode” om mørke krefter som går på tvers av medier , subkulturer og livssyn. Denne kode har røtter både i førkristne, førmoderne og moderne ondskapsforestillinger, og trekker derfor på både mytologi og psykopatologi, og mye mer. Klassisk antikristen satanisme er altså i stor grad en sosial konstruksjon.
Sataniske forestillinger er noe helt annet. Her snakker vi om de konstruksjoner og italesettelser av det sataniske som stammer fra faktiske, selverklærte satanister, som Anton LaVeys Church of Satan, danske Satanisk Forum, eller de mange uavhengige satanister vi finner på nettet. Selv om disse kan og ofte vil forholde seg til den kulturelle kode og dens mange avlegninger som brukbar motstandskultur, er de sataniske forestillinger omdefinert i retning av positive selvbilder. Her er det altså snakk om sataniske livssyn som kombinerer gamle og nye forestillinger om det sataniske med en satanisk menings- og identitetsdannelse. Moderne satanisme blir således en samlebetegnelse for en rekke strømninger og grupperinger som bruker Satan, beslektede mytologiske figurer og en lang rekke tradisjonelle forestillinger i omtolket form til å farge deres individorienterte og normbrytende selvutviklingsprosjekt.
Satan-koden
Hvis vi anvender dette begrepspar på smykkesaken blir det tydelig at det skjer en uheldig aktivering av en rekke forestillinger om det sataniske som resulterer i knefallsreaksjoner hos butikkens ledelse. Slik symbolikk kan ingen leve med å selge til barn og unge. Om smykkene faktisk er sataniske er irrelevant i det øyeblikk Satan-kodens dramaturgi blir aktivert. Projeksjonen av en demonisk og antikristen symbolikk gjør at ingen spør hvorvidt smykkene brukes av satanister og derfor kan sies å involvere sataniske forestillinger. Dette er dessverre helt normalt. Generelt kan man si at fremstillinger av satanisme brukes til å si enten for mye, eller for lite. Begge er utbredte feilslutninger på tvers av aktører og medier.
Det som begynte som en “kult” eller “sekt” ble gradvis til en “sexkult”, en “satanisk sexkult” og til sist en “sadomasochistisk satanisk sexkult” involvert i stoffmisbruk og vold.
I det første tilfellet antas et slektskap mellom selverklært satanisme, beslektede strømninger som vestlig okkultisme, og fenomener som kun overfladisk deler likheter, som dødsmetall eller nypaganisme. Komplekset kan så i annen rekke sammenblandes med forestillinger om det sataniske, som vi så er motbilder, som ikke finnes hos eksisterende grupper. Ideen om et gitt satanisk meningsinnhold, som i seg selv er høyst tvilsomt, gir derfor ikke bare ett, men to lag av overfortolkning. Denne lagdelte sammenblandingen utvisker satanismens særtrekk, hvilket paradoksalt nok gjør den mer utbredt og farlig enn den egentlig er. Her kan det være illustrerende å trekke inn et annet eksempel, nemlig den kortvarige mediestormen omkring Peaches Geldof, rockestjernen Bob Geldofs ville datter, og organisasjonen O.T.O, Ordo Templi Orientis.
Kjendis i satanisk sexkult?
Våren 2013 begynte ryktene å florere om Peaches Geldofs aktive medlemskap i en “satanisk sexkult”; først i britiske Daily Mirror, Look Magazine og Daily Mail. Senere på en lang rekke europeiske kjendisnettsider, og i trykte medier, også i Norge. I en liten måned spredte spekulasjonene seg om konspirasjoner blant underholdningseliten, sexritualer og sort magi, og de fikk gradvis en mer dyster tone etterhvert som de fjernet seg fra opphavet. Det som begynte som en “kult” eller “sekt” ble gradvis til en “sexkult”, en “satanisk sexkult” og til sist en “sadomasochistisk satanisk sexkult” involvert i stoffmisbruk og vold.
Ryktene var da heller ikke tatt helt ut av luften: Peaches Geldof la sommeren 2011 ut et bilde på fototjenestene Twicsy og Instagram av en hjerteformet tatovering med innskriften O.T.O. Selv om teksten sa: “My o.t.o tattoo – who can guess what this means?” fikk det ikke de store reaksjoner. Det var først da hun i mars 2013 la ut et bilde på samme sted av det syvtakkede segl for den magiske orden A.:.A.:. med påskriften ‘#93 #Thelema #o.t.o for all my fellow Thelemites on instagram !’, at kjendisjournalistene fikk ferten av en sensasjon. Både O.T.O., A.:. A.:. og religionen Thelema er knyttet til Aleister Crowley, en av det tjuende århundrets mest beryktede okkultister og en medieyndling siden 1920-tallet på grunn av hans seksuelle eksperimenter, stoffmisbruk, og dramatiske magiske operasjoner. At hun oppfordret sine fans til å lese hans okkulte bøker, (‘I would buy aleister crowleys books on it, they’re not expensive and super interesting x’), gjorde bare saken desto mer urovekkende.
En “sexkult” er kanskje krenkende, men en “satanisk sexkult” er hinsides kategorisering.
Historien er interessant av flere grunner. Mest opplagt er den et innlegg i debatten om berømthetenes bruk av åndelige tjenester og adspredelser. Her tjener ‘kulten’ O.T.O. som et foreløpig endepunkt for Peaches Geldofs søken, som går fra heroinmisbruk og tilfeldig sex til Scientologi og Kabbalah á la Madonna. Hva enten journalistene valgte en dramatisk, eller mer uanstrengt holdning, var alle enige om at Peaches valg viste dårlig dømmekraft. Det er i den forbindelse tankevekkende at nyhetsbildet fra slutten av april 2013 blir erstattet av beretningen om hennes nyfødte barn, fødselsdramaet og de glade foreldre, uten spor av diabolske undertoner. Ingen spekulerer i å forbinde de to ting, noe som vel primært illustrerer kjendispressens lave oppmerksomhetsterskel og journalistikkens grunne karakter.
Den imaginære satanisme
I den nærværende sammenhengen er det likevel mer lærerikt å følge et annet spor, nemlig den forbindelsen mediene gang på gang trekker på og skaper mellom Aleister Crowleys arv, satanisme og sex. For det første er ikke O.T.O. satanisk i noen av de betydninger vi har diskutert ovenfor. Det er ikke dermed sagt at Crowleys bøker og organisasjonens ritualer er blottet for antikristne holdninger, spesielt når det gjelder magisk omgang med “demoner” og de moralske grunnprinsipper; men Thelema og O.T.O. er “sataniske” på samme måte som samtidig paganisme, nyåndelighet og selvhjelp er satanisk, nemlig ved å fokusere på individet og det dennesidige, og ta avstand fra kristen dogmatikk og institusjoner. I utvidet forstand ser vi at disse likheter finnes, men at de stammer fra felles forfedre og utstrakt lånevirksomhet, snarere enn en ideologisk samkjøring.
Jeg har i min forskning postulert eksistensen av et “satanisk miljø” som fremmer spredning av sataniske forestillinger og dermed dannelsen av sataniske individer og grupper.
For det andre bygger både saken om Peaches Geldof og de sataniske smykkene på premisset at adjektivene “satanisk” og “satanistisk” gjør noe godt dårlig, og noe dårlig enda verre. En “sexkult” er kanskje krenkende, men en “satanisk sexkult” er hinsides kategorisering. Dette er en naturlig konsekvens av den kulturelle Satan-koden som postulerer en imaginær satanisme forbundet med monoteistiske dogmer og fortellinger. Diabolske adjektiver blir således en retorisk reaktivering av et utvannet kristent verdisett som står i motsetning til både moderne satanisme og mange andre, beslektede strømninger.
Hermed kan vi for det tredje konstatere at O.T.O heller ikke er en “sexkult”. Som med mange andre okkulte grupper spiller seksualitet en viktig rolle i organisasjonens ideologi og symbolikk, men det er ikke det som ligger i “sexkult”. Her antydes orgier, hellig prostitusjon, sadomasochisme og obskønitet. Med dette in mente er jeg mer interessert i koblingen mellom sex og Satan. Alternativ seksuell adferd, kjønnsroller og moralitet er et synlig og vedvarende aspekt i sataniske forestillinger, men dette er (likhet med O.T.O.) kun ett av flere registre hvor i gjennom de vestlige moralbegreper kan utforskes og utfordres. Politisk ekstremisme, blasfemi, estetisk og symbolsk vold kan aktivere de samme umiddelbare følelser av rett og galt, som kan brukes til å bearbeide kulturell betingning og vaner.
Det virtuelle sataniske miljø
Med dette er vi fremme ved den andre feilslutningen, nemlig når fremstillingen av satanisme sier for lite. Utover sammenblandingen av sataniske og ikke-sataniske forestillinger overser mange fremstillinger det interne mangfoldet som faktisk finnes i moderne satanisme. Jeg har i min forskning postulert eksistensen av et “satanisk miljø” som fremmer spredning av sataniske forestillinger og dermed dannelsen av sataniske individer og grupper. Dette skal ikke forstås bokstavelig, som en gruppe av mennesker, eller en “bevegelse”. Det er snarere et virtuelt fenomen som opprettholdes gjennom overlappende nettverk av individer, tidsskrifter, hjemmesider og medieprodukter, hvilket igjen nærer en felles smak, felles referanserammer og en følelse av abstrakt fellesskap, eller tilhørighet. Det er altså tale om en økologi eller habitat som går forut for den enkelte satanist og den enkelte gruppe, og som vil eksistere etter at disse endrer identitet, eller oppløses, og som likevel binder dem sammen. Det sataniske miljø er både lokalt forankret (i konkrete aktiviteter) og har global spennvidde, og det når både inn i isolerte subkulturer og ut i mainstreamkulturen. Det er også et visst overlapp med lignende miljøer med hensyn til for eksempel seremoniell magi, nypaganistiske strømninger og konspirasjonskultur.
Felles for majoriteten av satanister er en “postkristen” innstilling.
Ved å studere tekster, bilder, grupper og aktiviteter i dette miljøet er det mulig å isolere forskjellige sataniske orienteringer, for eksempel en opposisjonell antikristen, en transformatorisk religiøs, og en humaniserende rasjonalistisk-filosofisk posisjon. Disse satanismer (i flertall) står i kontrast til den gjengse fremstilling av satanisme (i entall) som beskrevet av medlemmer av Church of Satan og lignende grupper som alle forholder seg til Anton LaVeys Sataniske Bibel. Det korrekte ved denne fremstillingen er at dette klart må sies å være en dominerende fortolkning og en synlig organisasjon innenfor miljøet i bred forstand. Men ved å sette likhetestegn mellom satanisme og én fortolkning av den overtar vi en spesifikk italesettelse av hva satanisme er. Dette eksklusive fokus fordreier det totale bilde av en mangfoldighet av fortolkninger, som alle postulerer å være den “rette” satanisme. Enda verre er det at alle posisjoner benytter seg selektivt av manøvrer som ellers kjennetegner andre ståsteder. Det opposisjonelle kan gjenfinnes i samtlige orienteringer som et fokus på gråsoner, skyggesider, grenseoverskridelser og provokasjon; det transformatoriske i betoningen av selvutvikling og personlige uttrykk, og det filosofiske i omtolkningen av myter og magi til psykologi og vitenskap. Det er altså tale om grader av rendyrkelse og ulne grenser.
Selv om den første feilslutning, sammenblandingen av satanisme og ikke-satanisme, eller fantasi og selvbilde, oftest finnes i mer konfesjonell, teologisk preget litteratur, er den som vi har sett ikke kun en kristen knefallsreaksjon, men må betegnes som standardposisjonen i de fleste medier. På samme vis er det andre problemet, et eksklusivt fokus, nok mest utbredt i faglig funderte akademiske populariseringer, men også beleste teologer og kommentatorer kan overta sentrale talspersoners ideer og glemme kildekritikk, balanse og historiske tendenser.
Den post-kristne, menneskelige satanismen
Begrepet satanisme peker ikke på ett fenomen, men mange, og det er derfor viktig å påpeke at det er mange ting satanisme ikke kun er. Det gjelder for eksempel en tilbedelse av den kristne antigud og en paraplybetegnelse for rituell vold, obskønitet og kriminalitet. I tilfellene WOW/BikBok og Peaches Geldof er klare skillelinjer viktige, fordi vi er minst to ledd fra en satanisme som faktisk finnes. Her kan vi altså med god grunn si at noe er riktig og noe er galt. Men dette opplysningsarbeidet skal gjøres på det rette grunnlag, og med det rette blikk for nyanser innenfor samtidig, selverklært satanisme, hva enten den er organisert, eller individuell. Når dette er sagt er det naturligvis større og mindre tolkningsfellesskap innenfor det sataniske miljø med forskjellige definisjonsmakt utadtil og innadtil. Felles for majoriteten av satanister er en “postkristen” innstilling.
Satanisme har med andre ord fjernet seg gradvis fra den kristne kontekst gjennom en rekke symbolske og diskursive retraderinger av Satan-skikkelsen i de siste århundrer som kulminerer i nåtidens mangetydige identifikasjoner. Hermed blir forholdet mellom forestillinger om det sataniske og sataniske forestillinger mer variert, spesielt hva gjelder omfortolkningen av det sataniske fra en aktiv motstandsidentitet som bygger på Satan-koden, til et ikke-kristent verdenssyn skapt av satanister, som verken interesserer seg for pikesmykker, eller kjendisliv.
Dette innlegget ble først publisert på PluRel.
Religioner.no-lenker:
- Amerikanske ateister ødelegger satanistisk statuedrøm
- Amerikansk fengsel diskriminerer satanister.
- Anti-islamsk band vekker oppsikt i utlandet
- Djevelske julegaver
- Hvem står bak hardrocken – Gud eller Satan?
“Begrepet satanisme peker ikke på ett fenomen, men mange”
Dette vil jeg påstå i alle pratiske henseende gjelder navnene vi bruker på de aller fleste religioner. Å snakke om “kristendommen” eller “islam” eller “buddhismen” som enkeltting, er vel egentlig illusorisk – langt på vei, i hvert fall. Det er vel en bedre virkelighetsbeskrivelse å snakke om kristendommer, islamer, buddhismer, etc. Blant annet fordi mang en religiøs gruppe ikke vil anerkjenne mang en annen gruppe, selv om man vanligvis slenger dem inn under samme paraplyterm.
Et interessant spørsmål i denne sammenhengen, er dermed hvordan de ulike gruppene man vil kalle sataniske forholder seg til hverandre?
[…] Sataniske pikesmykker? […]
[…] Sataniske pikesmykker […]
[…] Sataniske pikesmykker […]
[…] Sataniske pikesmykker […]