Selvsagt har den ekstreme islamismen noe med islam å gjøre

|

Ja, ekstrem islamisme har åpenbart noe med islam å gjøre. Mange synes å være svært opptatt av å slå fast denne selvfølgelige forbindelsen, men hvordan hjelper det oss med å bekjempe islamsk ekstremisme?

Foto: Diane Berbain.

Av Øyvind Strømmen

Selvsagt har den ekstreme islamismen noe med islam å gjøre. Det holder å høre på hva de ekstreme islamistene selv sier, hva de skriver i de ganske flashy PDF-tidsskriftene sine, de utallige referansene til Koranen og til hadither. De holder å høre hva de forteller i videopropagandaen sin, at de roper “Gud er stor!” og peker mot himmelen.

Hver gang et islamistisk terrorangrep rammer Europa sitter noen klare til å slå vitser. Vitsene omhandler dem (hvem?) som mener at den ekstreme islamismen ikke har noe med islam å gjøre, og ser dessuten – forbausende ofte – ut til å ha som utgangspunkt at høyreekstrem terror ikke finnes.

Jeg leste ganske mange slike vitser i juli 2011, også. De var ikke videre morsomme.

Noen slår inn åpne dører, og slår fast selvfølgeligheter. Noen forteller dårlige vitser. Men spørsmålet er: Hvilke erkjennelser er den selvsagte observasjonen – at ekstrem islamisme har noe med islam å gjøre – ment å gi oss? Hvilke nye verktøy utstyrer det oss med i kampen mot ekstremisme og mot terror? Hvilke konklusjoner er det egentlig dette skal få oss til å trekke?

Skal man forstå den salafijihadistiske ideologien, dens appell og dens rekrutteringsgrunnlag må man gå videre fra selvfølgelighetene

Selvsagt har den ekstreme islamismen noe med islam å gjøre. Det er en politisk-religiøs ideologi. I den islamske statens variant er den også iblandet rent apokalyptiske forestillinger, forestillinger knyttet til endetiden. At den ekstreme islamismen har noe med islam å gjøre representerer også en utfordring for verdens muslimer. Det er i deres hus det brenner. Det er deres ungdommer – som også, i blant er våre – som lokkes med på totalitært svermeri.

Men skal vi vinne kampen mot dette totalitære svermeriet trengs også andre erkjennelser.

Den første: erkjennelsen av at den ekstreme islamismens første ofre ofte er muslimer. Det er ikke bare vi som rammes av salafijihadistenes hat og forakt.

I forgårs ble et selvmordsangrep gjennomført i Bosaso i Puntland i Somalia. Minst fem mennesker ble drept. IS har tatt på seg skylden. I går ble et bombeangrep gjennomført i Mogadishu, også i Somalia. Bak dette angrepet sto sannsynligvis al-Shabaab, IS’ svorne motstandere, men ideologiske fetre. Fem mennesker til ble drept.

Den gode nyheten er at terrorisme ikke vinner, og at vi ikke trenger å snu samfunnene våre på hodet for å bekjempe den.

Den andre: skal man forstå den salafijihadistiske ideologien, dens appell og dens rekrutteringsgrunnlag må man gå videre fra selvfølgelighetene. Da må man selvsagt se på denne ideologiens religiøse aspekter, men også på dens mer politiske. Da må man se på den samfunnsmessige konteksten, både i den såkalte muslimske verden, og også her hjemme i Europa. Og ja, man må også snakke om utenforskap, om sosioøkonomiske forhold. Fordi alt dette, og mer til, utgjør deler av bildet, biter i puslespillet, og er det noe som ikke bidrar til bedre forståelse av den ekstreme islamismen som trussel, ja, så er det diskusjoner der man later som om puslespillet bare inneholder én bit, om den nå er den ene eller den andre.

Den tredje: vi har faktisk erfaring. Europa har ikke bare dype arr på grunn av totalitært svermeri. Vi har også erfaring med terrorgrupper. Den dårlige nyheten er de gjerne tar tid å knekke. Den dårlige nyheten er at det er all grunn til å frykte mer terror i Europa i årene som kommer. Den gode nyheten er at vi allerede har mange verktøy i verktøykassen, verktøy vi vet fungerer. Motmobilisering. Arbeid for å svekke rekrutteringsgrunnlaget. Politiarbeid. Etterretning. Militær innsats. Den gode nyheten er at terrorisme ikke vinner, og at vi ikke trenger å snu samfunnene våre på hodet for å bekjempe den.

Det er derfor slagordet “Keep calm and carry on” er et godt slagord. Selv om vi både skal sørge og være forbanna.

Dette innlegget ble først publisert som en statusoppdatering på Strømmens Facebookvegg. 

Religioner.no-lenker:

Illustrasjoner av Ervin Lux og Diane Berbain.

0 0 votes
Artikkelvurdering
Islamislamsk ekstremismejihadismeradikal islamismeterror
Abonner
Send e-postmelding når
2 Kommentarer
Best likt
Nyeste Eldste
Inline Feedbacks
View all comments
Roger D. Pettersen

Sjekk denne podcasten.. Kan anbefales. https://www.youtube.com/watch?v=yMKOV2zA9Wc

Ola-Ola

Etter terrorangrepene 11 september 2001 sa president Bush: “Dette har ikke noe med islam å gjøre”. Det samme gjorde Tony Blair etter t-baneangrepene i 2005, David Cameron etter knivangrepene i 2013, Tony Abbot etter angrepene i Sydney, Francois Hollande etter Paris-terroren, og så videre. Dette mantraet blir riktignok ikke like ofte uttalt når terror rammer idag, antakelig nettopp på grunn av alle vitsemakerne og kritikerne som har påpekt at det åpenbart er feil, men fremdeles er det mennesker som etter nye angrep i islams navn nærmest intuitivt svarer at dette ikke har noe med islam å gjøre.

Artikkelforfatteren har selvsagt rett i at årsakene til terror er mange og sammensatte. Problemet er at altfor mange altfor lenge nærmest krampaktig har nektet å se at religionen islam, slik den tolkes av et stort antall fredelige mennesker i seg selv er en vesentlig årsak. Mange av ideene og meningene til de svært få som utfører terror deles av og resonnererer hos et skremmende stort antall muslimer. Kombinert med en voksende klasse av mennesker som opplever seg utenfor og ikke del av samfunnene de lever i, gir det en farlig grobunn for nye ekstremister. Skal vi bekjempe dette, er det umulig å komme utenom en -ihvertfall midlertidig – stans i innflytting av mennesker som erfaringsmessig vanskelig lar seg integrere i det norske samfunnet, samt langt strengere krav til dem som er her, og til deres religiøse ledere. Å tro at vi rolig kan fortsette slik vi gjør nå er i beste fall naivt.

Ola Klepp