SIAN må få lov til å brenne Koranen
Det å brenne Koranen, eller andre hellige tekster, er ikke i seg selv å regne som en hatefull ytring, slår Lars Gule fast. Derfor bør SIAN få lov til å gjennomføre den annonserte Koran-brenningen på torget i Kristiansand.
Av Lars Gule, førsteamanuensis ved OsloMet.
Dermed reises spørsmålet om dette kan være ulovlig, om det er moralsk forkastelig eller om det er noe som er akseptabelt og derfor må tolereres. Ordføreren i Kristiansand, Harald Furre, har tatt til orde for at kommunen skal revurdere den tillatelsen som er gitt (Fædrelandsvennen 29.10.). Han mener det å brenne Koranen er en hatefull ytring og derfor forbudt. På samme måte som det var straffbart å henge opp et naziflagg i Kristiansand natt til 9. april 2017.
SIAN hadde søkt og fått tillatelse til å gjennomføre en markering på Tøyen torg i Oslo. Dette ville også noen gjøre om på. En slik omgjøring ble avvist fordi den ville være ulovlig. Det ville rett og slett være i strid med Grunnloven. Ikke minst fordi Tøyen torg er offentlig grunn – og det påligger offentlig myndigheter et særlig ansvar for å sikre ytringsfrihet og demonstrasjonsretten.
Dette gjelder også i Kristiansand. Ved en tidligere anledning ble SIAN nektet å låne rom i Kristiansand bibliotek. Denne kommunale nektingen ble klaget inn for Sivilombudsmannen som ga SIAN medhold – det var altså ikke lov for en offentlig institusjon som skal legge til rette for offentlig debatt, å nekte SIAN fordi man fryktet at noe støtende og provoserende kunne komme fram under møtet.
Både Sivilombudsmannens avgjørelse i 2016 og de juridiske vurderingene bak SIANs tillatelse til å demonstrere på Tøyen torg i Oslo i høst, gir klare indikasjoner på at SIAN ikke kan eller bør nektes på juridisk grunnlag å markere seg i Kristiansand i november.
Men hva om de bryter loven? Faktisk serverer hatefulle ytringer? For er ikke Koran-brenning en hatefull ytring, slik ordføreren sier? Hva er en hatefull ytring? Vi kan finne en viss veiledning i lovens ordlyd i § 185: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn …».
Er så det å brenne en såkalt hellig tekst en hatefull ytring? Hvem utsettes for hat, nedverdigende ytringer, ringeakt osv.? Det er åpenbart ikke et individ eller en gruppe. Kort sagt er ikke det å «vanhellige» noe som er oppfattes som hellig av noen, det samme som en hatefull ytring rettet mot personer eller grupper – og i alle fall ikke grupper som er beskyttet av bestemmelsen i § 185. Grunnen er ganske enkelt at kvalifiserte hatefulle ytringer innebærer krenkelse av noen – et individ eller en gruppes – menneskeverd.
Menneskerettighetene og lovene er ikke der for å beskytte våre følelser
Å vanhellige noe, er ikke en slik krenkelse. Det som er hellig for noen, er hverdagslig for andre. Ingen kan kreve at egen oppfatning av hva som er hellig, skal gjelde for andre. At vanhelligelser, blasfemi og lignende, oppfattes som provoserende, støtende og til og med sårende, er det ingen tvil om. Slike handlinger skaper gjerne sterke emosjonelle reaksjoner.
Men da er det viktig å huske at det er betydelig forskjell på å bli såret, støtt, provosert og å få sitt menneskeverd krenket. Denne distinksjonen er avgjørende i et mangfoldig samfunn. Vi er uenige om mangt og blir provosert og støtt av mye. I tillegg er det ganske umulig å leve i samfunn med andre mennesker uten å få sine følelser såret – i alle fall fra tid til annen. Det vet alle som har hørt en sårende vits eller vært ulykkelig forelsket.
Menneskerettighetene og vårt lovverk er til for å beskytte individer og grupper – borgerne i samfunnet – mot overgrep og (menneskeverds)krenkelser. Menneskerettighetene og lovene er ikke der for å beskytte våre følelser eller for å hindre støtende og/eller provoserende ytringer og handlinger.
Man må gjerne anføre «folkeskikk»-argumentet i denne saken. At det å provosere, støte og såre noen bevisst, skaper splid og polarisering, er sant. Det er også det motsatte av å bygge broer og å bidra til integrering i mange tilfeller. Likevel er provoserende ytringer et viktig virkemiddel for å fokusere på det man mener er overtro, urimelige praksiser, diskriminerende holdninger osv. Brudd med «folkeskikk» er derfor noen ganger nødvendig for nettopp å provosere fram endringer.
Dette er selvsagt en generell betraktning om retten til – og noen ganger nødvendigheten av – å provosere. I en religionskritisk sammeheng har en slik rett til å provosere vært benyttet av Hedningsamfunnet i tidligere tider. Den må også gjelde for SIAN. Uansett hvor mye annet galt – og muligens straffbart – SIAN måtte gjøre.
Dette innebærer at markeringen til SIAN i Kristiansand bør få finne sted. Det kan – og bør – mobiliseres til motdemonstrasjoner: Vend dem ryggen og lignende. Dessuten er det viktig at det gjøres dokumentasjon av alt som sies og gjøres fra SIANs side. For personer til knyttet til organisasjonen har spredt rasisme og ytret seg hatefullt og krenkende. Skulle nye rasistiske og krenkende ytringer bli avlevert, kan det være grunnlag for straffeforfølgelse. Men brenningen av Koranen skal ikke være det.
De begrensninger i SIANs ytringsfrihet som kan komme på tale i denne sammenhengen, følger av de ordensmessige utfordringer politiet i Kristiansand står overfor. De skal sikre ytringsfriheten for både SIAN og eventuelle motdemonstranter. Dermed kan det bli aktuelt å flytte SIANs markering til et sted politiet vil ha bedre mulighet til å sikre den nødvendig orden, publikums sikkerhet, samt hindre fysiske konfrontasjoner.
Dette innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen 7.11.2019.
Det må være trist å ha en gud som befinner seg mellom to permer i en bok. Det man ikke forstår er at i Norge er det ikke forbudt å krenke islam eller Muhammed. Heller ikke forbudt å krenke kristendommen eller jødedommen. Religioner bør kritiseres og utfordres.