Tunstads kamp mot stråmenn
Erik Tunstad hevder at religiøs kunnskap egentlig bare er meninger. Den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen mener det samme kan sies om Tunstads religionskritiske innlegg.
Av Bjørn Are Davidsen
Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.
I verste fall blir resultatet som med de nye ateistene. Antallet tankefeil overgås bare av mangelen på vitenskapelighet.
Så hvordan svarer man? Hvordan unngå en oppgitt tone, spesielt vanskelig når man jobber faglig med problemstillinger som berøres i Tunstads tvilsomme troskritikk, eller mer presist burde vært berørt?
“Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.”
Men dette er å sammenligne epler med pausemusikk. Det er som å avvise teaterstykker fordi de er dårligere egnet for husbygging enn en tommestokk.
“Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.”
Spørsmålet er altså ikke hva “religiøs kunnskap” har gjort, sammenlignet med naturvitenskapelig, men hvilket livssyn som er rett.
Det løfter ikke Tunstads kommentar at han ikke argumenterer for sitt eget livssyn, men fra det. I stedet for å vise at kristen tro er feil, fremstiller han noen trosstandpunkter litt skrudd og bare forutsetter at de må være feil.
Fordi de høres rare ut og ikke er basert på naturvitenskapelig kunnskap.
Noen kunne til dermed vært fristet til å skrive om avsnittet til at:
“Vitenskap har aldri kommet med en løsning på vårt dypeste og mest praktiske problem. Forskere kan gi oss antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner og varmeovner. Men vitenskap har aldri gitt oss evig liv.”
For det første er det altså mulig se en sammenheng mellom troen på naturliver og troen på en lovgiver utenfor naturen, en Skapergud av en helt annen type enn tilfeldige naturguder. Dette er synlig allerede hos de gamle grekere og lå bak den vitenskapelige tenkningen som vokste frem i Europa.
Slik humanetiker og filosof Morten Fastvold forteller i Humanist, vil det nok forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning gjennom tidene
“(…) at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.”
Dette skapte en større og bredere forståelse for at det var
“(…) bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover.”
Altså kan man argumentere for at naturvitenskapen springer ut av og fikk vind i seilene av religiøs kunnskap. Det er en viss logikk i å tenke at all naturvitenskapelig kunnskap dermed er religiøs kunnskap.
Noe som ikke direkte styrker Tunstads innfallsvinkel.
Det blir ikke bedre når han beskylder kristne for å anklage ham for stråmenn.
“Problemet med å snakke om tro, er at den ikke er én ting. Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann. Dagens moderne kristne tenderer snarere til å betrakte Gud som «en måte å se verden på».”
Det faller ham ikke inn at kristen tro aldri har handlet om en skjeggete mann i himmelen. Vi finner dette dermed ikke hos noen teologer eller kristne filosofer. Det er i beste fall folketro, og ikke helt sikkert at det ikke finnes mest av denne gudsoppfatningen i ateistenes rekker.
Tunstad avslører mer av det pussige i hans prosjekt når han skal vise hvor lite vi trenger Gud med det han kaller sitt
“Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?”
Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.
At vi i dag oppfatter dette som helt selvsagt, i hvert fall for fødte barn, forteller ikke om vi trenger Gud eller ikke.
For ikke å bli beskyldt for å bomme på det viktigste, skal jeg avrunde med hovedanliggendet hans, forskjellen mellom religion og vitenskap når det gjelder hvordan man kan skaffe kunnskap.
“De nevnte religiøse nyvinningene er snarere nye og bastante påstander om noe vi ikke vet noe som helst om. Noe vi ikke kan vite noe som helst om. I følge meg, fordi dette «noe» ikke eksisterer. Ifølge de religiøse selv, fordi Himmel og Helvete rett og slett ikke kan verken undersøkes eller testes. Guds eksistens kan nemlig ikke betviles ut fra fakta – kun ut fra «tro».”
“(…) av en rekke deldisipliner som opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av. Dette gjelder for teologi som tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk og religionsfilosofi (som begge tilhører filosofifaget). Det gjelder til og med for systematisk teologi og dogmatikk.”
“Ja, på en måte, men det betyr ikke at noes eksistens må være absolutt fastslått eller sannsynliggjort for at man kan drive vitenskap på det, eller på bakgrunn av det. En rekke mulige saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om tolkning av kvantefysikken), nødvendighet og så videre er blitt diskutert og forsket på i generasjoner og vil forhåpentligvis fortsette å bli det. På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori og annet der man heller ikke har eller alltid kan få fastslått fenomenets eksistens.”
Ja, det er ulikheter, men det er også likheter. For Tunstad er det imidlertid enkelt og greit, når han har fått satt opp stråmennene i åkeren:
“Vi snakker altså om et clash mellom to ulike måter å fremskaffe kunnskap på. Min påstand er at den religiøse kunnskap ikke er kunnskap – men meninger.”
Mens min påstand er at Tunstad her har mindre kunnskap enn meninger.
Dette innlegget ble først publisert på Dekodet.blogspot.no.